- Jeg husker Hjørdis som en moden, litt ferm og moderlig type. Hun var rolig, saklig og ganske frittalende. Hun virket beroligende i det hun behandlet krisen som en dagligdags affære.

KVINNESTYRT:  Slik beskriver «Grete» helsesøster Hjørdis Djuvik ved Bergen Helseråd. Året var 1966, Grete var gravid og ville adoptere vekk barnet sitt. Søster Hjørdis på Helserådets avdeling for mor og barn hadde hovedansvar for Helserådets adopsjonsformidling. Sammen med gynekolog Inger Haldorsen, sosialkurator Solveig Garnæs og barnevernsekretær Martha Johnsen var hun sentral i to apparat som formidlet minst 800 adopsjoner i Bergen i årene fra 1945 og frem til 1980.

  •   Inger Haldorsen var strategen og agitatoren. Gjennom sine mange tillitsverv og stillinger engasjerte hun seg i adopsjon både praktisk og organisatorisk fra 1935 til slutten av 60-tallet.
  •   Solveig Garnæs var praktikeren. Hun sto for adopsjonsformidling gjennom Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre fra 1945 og frem til sin død i 1963.
  •   Hjørdis Djuvik hadde en tilsvarende rolle ved Bergen helseråd, der hun virket som adopsjonsformidler fra 1952 til 1980.
  •   Martha Johnsen hadde gjennom sin stilling hos Fylkesmannen kontroll med adopsjonsvirksomhet i hele Hordaland fra 1958 og utover. Samtidig sto hun for adopsjonsformidling på 70-tallet. At det var behov for et velsmurt apparat som tok seg av formidlingen etter krigen, er det liten grunn til å tvile på. Bergen Helseråd hadde drevet adopsjonsformidling før og under krigen, men en stor del av adopsjonsformidlingen i bergensområdet hadde myndighetene ikke kontroll over.

- Det var en periode etter krigen der det var veldig mange adopsjoner som nok foregikk utenfor de offisielle kanalene, men etter hvert jevnet det seg ut og ble mer lovlig, forteller den nå 93 år gamle Martha Johnsen.

file63v3yidmwx2c9p2s2ah.jpg

DEKKNAVN «REIDUN» : ** ** Da søster Hjørdis i 1966 møtte Grete, var hun en svært erfaren adopsjonsformidler. På avdelingen for mor og barn hadde hun tatt imot over 500 gravide kvinner som ønsket å adoptere. Langt over halvparten endte opp med å gi fra seg barnet sitt. Det fremkommer av årsmeldingene fra Bergen helseråd i årene 1952–66.

Noen kom utenbys fra for å unngå at familie, venner og naboer skulle få vite om graviditeten. Kvinner fra Bergen dro også til andre kanter av landet. Helserådet formidlet plass «på landet» til et ukjent antall kvinner, både rundt Bergen og på Østlandet:

«De mødre, som av en eller annen grunn vil gi sine barn bort til adopsjon, har barneavdelingen til dels fått plassert hos private på landet,» het det i en av årsmeldingene fra Bergen Helseråd.

Når kvinnene hadde født, ble barna umiddelbart tatt fra dem. Søster Hjørdis ble intervjuet i Bergens Arbeiderblad i 1964:

- Barnet blir lagt inn til observasjon i 6 uker, hvorav moren har en betenkningstid på 4 uker. Det er bare jeg som vet hvis barn det er.

Djuvik plasserte barna på Spebarnshjemmet i Kalfarveien, eller på Mødrehjemmet på Fjøsanger. Hun skriver i en av sine mange rapporter fra 60-tallet: «Da barnet skulle adopteres bort, ble jeg bedt om å ta meg av saken og jeg hentet barnet i dag og la det inn på Spebarnshjemmet under dekknavnet «Reidun».

Fikk dekkadresse: Mange av kvinnene ** ** som skulle adoptere vekk barnet sitt fikk dekkadresse hos Hjørdis Djuvik i Bendixens vei, mens de bodde på mødrehjemmet på Fjøsanger eller på en gård utenfor Bergen. Dette for å hindre at familie, venner eller andre fikk vite om graviditeten.

- Det gikk så langt at presten i Fridalen kom til mor og beklaget seg over at det var så mange barn født utenfor ekteskapet registrert i hans prestegjeld. Jeg var til stede da mor leste ham leksen, og siden ble det aldri snakket mer om den saken, forteller datter Brita Djuvik Næss.

Hva snakket mødrene og Hjørdis Djuvik om? De knappe rapportene hun skrev, gir bare begrenset innsyn i samtalene: «Jeg snakket lenge med frk. (navn) i går, og hun var meget fornuftig. Hun mente det var til det beste for barnet at det ble adoptert bort da hun ikke følte seg moden nok til å ta hånd om det. Hun hadde ikke opplyst til barnefaren at hun var gravid, da hun ikke ville ha noe med ham å gjøre.»

Formuleringen «til det beste for barnet» går igjen i adopsjonserklæringene mødrene måtte undertegne. Erklæringen var svært ofte utfylt av Djuvik selv.

**PRESSET PÅ MØDRENE: ** Hvor opptatt var Bergen helseråd av mødrene? I intervjuet med Bergens Arbeiderblad, sa Djuvik:

- Jeg sjekker opp motivet for adopsjonen. Adopterer moren barnet bort etter eget ønske, eller står hun under press?

At press på mødrene fra foreldre, far eller adopsjonsformidler kunne ende med forferdelse viser utdraget fra årsmeldingen i 1949:

Nyfødte ble sendt med drosje fra jordmor Johanne Marie Nygaard i Nordheimsund til blant annet Christian Michelsens barnehjem på Os.

«Et press på mødrene for å gi bort barnet kan være farlig. Barneavdelingen har i det forløpne år hatt eksempler på at mødre, som helt frivillig har ønsket å gi bort sitt nyfødte barn, senere har fått samvittighetskvaler, og før adopsjonen var helt i orden, har tvunget seg til å få sitt barn tilbake til stor fortvilelse for dem som alt hadde fått barnet.»Et gjennomgående tema i de få artiklene på 50— og 60-tallet som omhandler adopsjon, er likevel at det mangler barn. I 1954 i BT var tittelen: «Adoptivforeldre står i kø», i 1964 var tittelen i BA: «300 på venteliste for adoptivbarn i Bergen».

Vi vet lite om dette kan ha påvirket dem som formidlet adopsjonen. Inger Haldorsen skrev i et privat brev i 1954:

«Efter at jeg i en periode arbeidet sterkt for at ugifte mødre skulle beholde sine barn selv, har jeg sett i motsetning til den løsning, hvor heldig det faller ut med gode adoptivhjem.»

Historiker Astri Andresen konkluderer i sin bok «Hender små» med at innstillingen etter krigen var svært positiv til adopsjon, og at både Bergen Helseråd og Bergen kommune la til rette for denne løsningen både ved å øke personalet og ved å hjelpe mødrene til å holde fast ved adopsjonsbeslutningen.

Martha Johnsen sier til BT at de som drev adopsjonsformidling på 50-tallet kan ha vært mer opptatt av at kvinnene skulle adoptere, enn at de skulle beholde barnet selv:

- Dette kom til å endre seg. Jeg ga alltid det råd til kvinnene om at de burde beholde barnet.

**DET ANDRE APPARATET: ** Det andre apparatet i Bergen ble etablert rundt Nasjonalhjelpens kontor i Bergen og Chr. Michelsens barnehjem i Os. Dr. Inger Haldorsen og sykepleierutdannede Solveig Garnæs, som var omgangsvenner, bygget opp dette apparatet. De to jevnaldrende kvinnene hadde flere felles interesser, blant annet sosialt arbeid, veldedighet og adopsjon.

Garnæs ble valgt inn i styret for Chr. Michelsens barnehjem i Os i 1945. Inger Haldorsen ble kort tid etter ansatt som barnehjemmets lege på Garnæs sin anbefaling. De første årene etter krigen var det bare et fåtall spedbarn hvert år som ble innlagt for adopsjon. Det fremgår av arkivet for barnehjemmet at Haldorsen garanterte oppholdsutgiftene for flere av barna. Det gjorde Garnæs også, trolig gjennom Nasjonalhjelpen.

Fra 1951, det året Garnæs ble ansatt som sosialkurator ved Nasjonalhjelpen, tok virksomheten av. I årene 1951 til -63 ble hvert år mellom 10 og 20 spedbarn fra Chr. Michelsens barnehjem bortadoptert, samtlige via Nasjonalhjelpen. De lå fra tre til seks uker på barnehjemmet før de ble levert adoptivforeldrene.

De mangelfulle arkivene etter barnehjemmet viser at spedbarn kom fra Betanien, Lasarettet i Sandviken og Kvinneklinikken. Haldorsen, som selv var fødselslege, hadde tatt imot flere av spedbarna, viser opplysninger i kartoteket. I Bergen byarkiv i arkivkassene etter Inger Haldorsen er det funnet flere drosjeregninger for reiser mellom Norheimsund og Os som Nasjonalhjelpen betalte i forbindelse med adopsjonsformidling. Det tyder på at spedbarna også kom fra fødestuen i Norheimsund.

Datteren til Hjørdis Djuvik har opplyst at også Bergen Helseråd formidlet spedbarn for adopsjon fra fødestuen i Norheimsund. Djuvik hadde avtale med en fast drosjeeier i Os som kjørte henne til Norheimsund. Disse spedbarna ble plassert på barnehjem i Bergen.Haldorsen drev en privat gynekologpraksis i Richard Nordraaks gate. Hun var også faglig leder ved Mødrehygienekontoret, et privat drevet, men offentlig finansiert rådgivningskontor for mødre og barn. Det er naturlig å anta at noen av kvinnene som ville adoptere kom via disse kanalene til Nasjonalhjelpen. Noen kan også ha tatt direkte kontakt med Nasjonalhjelpens kontor i Strandgaten 6. Her ble drevet sosialt arbeid for vanskeligstilte i ti-årene etter krigen.

Nasjonalhjelpen garanterte for oppholdet til 160 barn på Chr. Michelsens barnehjem. Omfanget av adopsjon utover dette er ikke kjent. Vi vet heller ikke om Nasjonalhjelpen tok seg betalt for arbeidet utover å få dekket utgifter. Nasjonalhjelpens adopsjonsarkiv er ikke funnet i offentlige arkiver.

«DEN NYDELIGE STUND I KIRKEN» : ** ** Solveig Garnæs tok hånd om formidlingsarbeidet og hadde mye den samme rollen som Djuvik. Hun kunne opptre med stor diskresjon. Det vitner et brev hun skrev til adoptivforeldre hun skal møte utenbys.

«Jeg antar at jeg får en venninne, som er sykepleierske til å møte opp for å hjelpe meg litt på stasjonen. Hun får ingenting vite og dessuten kan hun tie absolutt stille om det lille hun eventuelt ser og forstår. Her i byen kjenner ikke mine omgivelser til hvor jeg reiser, offisielt er jeg på en weekend-tripp» (...) «Det vil være best dere ikke nevner saken for noen mennesker før dere har henne vel i Deres hjem.»

Ikke mange kjente til Nasjonalhjelpens virksomhet. Men enkelte gode venner av Garnæs fikk små i innblikk i hennes hemmeligheter. Maik Nygaard, datter av en av Solveig Garnæs sine venninner, husker denne historien:

- Vi visste at hun var veldig opptatt av å finne gode adoptivforeldre til barna. Søster Solveig fortalte min mor om et spedbarn som kom fra en musikalsk familie. Dette fikk hun plassert hos adoptivforeldre som selv var svært musikalske. Dette barnet ble for øvrig musiker. Hun fortalte at hun gjorde seg besøk i nabolaget til adoptivforeldre, for å ha et påskudd til å stikke innom. Hun likte å vite hvordan det gikk med barna hun adopterte.En håndskrevet påskrift i et brev til Kari Trosvik sine adoptivforeldre fra 1955 forteller om dette:

«Kjære alle 3. Tusen takk for sist, det var en stor glede for mig også å være sammen med dere de første dagene, jeg glemmer aldri den nydelige stund i kirken. Ønsker dere av hjertet til lykke. Dr. Haldorsen ber hilse hjertelig, vi vil bli gla over å høre litt fra dere med det første.»

**UKJENT FOR OFFENTLIGHETEN: ** Plasseringen av adoptivbarn på Chr. Michelsens barnehjem foregikk uten offentlig oppmerksomhet. I årsmeldingene fra barnehjemmet, som hvert år ble lagt frem for fylkestinget, ble ikke adopsjonsformidlingen nevnt med et ord, til tross for at de adopterte kunne utgjøre så mange som hvert fjerde utskrevne barn. Først da fylkestinget i 1967 behandlet saken om bygging av en spedbarnsavdeling ved hjemmet, omtales adopsjonsvirksomheten i et offentlig sakspapir.

Solveig Garnæs døde i 1963, og i 1964 sa Nasjonalhjelpen fra seg bevillingen til å drive adopsjonsformidling. Chr. Michelsens barnehjem ble fortsatt brukt til observasjon av adopsjonsbarn til tidlig på 80-tallet, men andre instanser sto for formidlingen.

I 1958 møtte den nyansatte barnevernssekretæren Martha Johnsen for første gang i styret for Chr. Michelsens barnehjem:

- Jeg fikk i oppgave fra Fylkesmannen å rydde opp på barnehjemmet. Ble ikke det gjort, ville barnehjemmet bli nedlagt, forteller Johnsen.

Økonomiproblemene var en gjenganger i styremøtene tidlig på 60-tallet. Spedbarnsavdelingen var dyr å drive og dagpengene fra mødrene som skulle adoptere vekk barna uteble. Johnsen og tilsynslege Inger Haldorsen la slagplanen som skulle bedre barnehjemmets økonomi. Først skulle departementet gi statsstøtte til en observasjonsavdeling for adopsjonsbarn, dernest skulle fylkeskommunen bygge en helt ny spedbarnsavdeling. Først kom statsstøtten. Så i 1969 åpnet den nye spedbarnsavdelingen, men da hadde Haldorsen gitt seg som tilsynslege.

**LEGGER NED: ** Åpningen av spedbarnsavdelingen skjedde ved et tidsskille. Bedre sosiale støtteordninger gjorde at enslige mødre valgte å beholde sine barn. Fortsatt foregikk det adopsjonsformidling, men utover på 70-tallet dominerte de typiske barnevernsadopsjonene.

Som barnevernssekretær fikk Martha Johnsen en nøkkelrolle i adopsjonssakene. Hun var saksbehandler for alle adopsjonsbevillingene Fylkesmannen behandlet. I det nyopprettede faglige utvalg for adopsjonssaker var hun både saksforbereder og sekretær, og hun formidlet adopsjoner. Det skjedde ofte at hun leverte eller hentet barn på Chr. Michelsens barnehjem, forteller tidligere ansatte ved barnehjemmet. I tillegg veiledet hun sosialkontorene i barnevernssaker, og behandlet alle klagesakene fylkesmannen fikk.

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet fikk Johnsen kritikk for håndteringen av flere adopsjonssaker og sine mange roller. Denne kom både fra fagfolk i barnevernet og fra departementet. Sosialkontorene ble i disse årene bemannet med fagutdannede barnevernsarbeidere. Ny fagkunnskap, nye holdninger og nye løsninger kom i konflikt med Johnsens oppfatninger.

Gulating lagmannsrett har i en dom i 2011 kommentert Johnsens roller i barnevernet på bakgrunn av kritikken hun fikk i adopsjonssakene:

«At hun var en sterk person som (…) kunne gå imot andres faglige råd i adopsjonssaker, er etter lagmannsrettens syn ikke noe indisium på at hennes arbeid i forhold til barnevernet på 1960-tallet var kritikkverdig ut fra det som den gang var det rådende syn både barnefaglig og i samfunnet for øvrig.»

Martha Johnsen sier til BT at hun ikke husker detaljer i disse sakene og derfor ikke kan kommentere dem.

Martha Johnsen jobbet med barnevern i Bergen gjennom nærmere 50 år. Hun fikk som hovedoppgave å bygge opp et fungerende barnevern i kommunene i Hordaland etter at barnevernsloven ble vedtatt i 1953. Hun gikk av med pensjon i 1988, 70 år gammel.

**FOTOALBUM UTEN NAVN: ** To år etter døde Hjørdis Djuvik. Hun hadde adopsjon som en av sine livsoppgaver. I minneordet om henne i BT 23.10.90 skrev signaturen Eli H.S.:

«Sist gangen jeg besøkte henne, viste hun meg albumet av alle de barna hun hadde hatt med å gjøre. Det gjorde et sterkt inntrykk. Hun visste hvordan det var gått med hver enkelt og kunne bokstavelig talt sitte med hele sitt livsverk i hendene.»

Albumet, som datteren til Hjørdis Djuvik har tatt vare på, er fylt med barnebilder mor opp gjennom årene fikk tilsendt fra takknemlige adoptivforeldre. Det er som de fleste familiealbum, men med én viktig forskjell. Her er ingen navn, bare henvisninger til et arkivnummer i Bergen Helseråds gamle adopsjonsarkiv.