I form av et band som ikke kan beskrives som annet enn fullstendig surrealistisk, ble diskoen gjenfødt på en liten scene i denne lille vestlandsbygden. Selv mener bandet at diskoen langt ifra er død.

Før konserten hadde leder i Os Rock City, Kjetil Grønvigh gitt John Holmes Band merkelappen ”tøft”. Og etter å ha sett dem utfolde seg på scenen, er det vanskelig å være uenig med ham. For det man var vitne til denne ellers triste lørdagskvelden var en sammensmelting av musikalsk kreativitet, nostalgi, spilleglede og total og uforfalsket galskap.

Veteraner

Bandet selv, en glad mikstur av de mange bandene som har florert i Bergen de siste tyve årene, er for veteraner i gamet å regne. Noen av medlemmene har holdt det gående siden 1992, og sammen skaper de noe som kan karakteriseres som en slags hybrid mellom pur glede og seksuell forvirring.

Bare navnet er nok til å få de aller fleste til å trekke på smilebåndet. John Holmes – for de innvidde en legende innen den mer ”voksne” grenen av filmindustrien. Den kanskje største av dem alle – bokstavelig talt. Hvilket forhold medlemmene i bandet har til denne noe suspekte filmsjangeren skal her være usagt. Men det enkle spørsmålet om bandets valg av navn trigger en lang diskusjon innad blant medlemmene. En diskusjon som inneholder alt fra homoerotikk, seksuell legning og ymse backstageritualer som ikke egner seg på trykk i det hele tatt.

Denne kvelden har bandet fått med seg en ”special guest star” i form av Tarjei Strøm – frekt ikledd en politiuniform og en bart tatt rett ut av de mest cheesy detektimer fra midten av 1970-tallet.

Ut på dansegulvet

Når bandet går på scenen i Os litt før tolv, er stemningen så som så. For dem som har intim kjennskap til osingene og deres virke, er det en kjensgjerning at de ikke alltid er like begeistret for alt som er nytt og kommer utenfra.

Men idet frontmann – og indianer for aftenen – Roar Ruus Finsås og hans visuelt herlige mannskap entrer scenen legges all skepsis og alle hemninger igjen i garderoben, og osingene strømmer frem mot scenen og kaster seg ut i dansen. Kanskje litt nølende og forsiktige i starten.

En kvinne prøver å dra med seg sin mann ut på dansegulvet, men sjenansen sitter fremdeles i hos denne herremannen. Han virker nesten litt brydd over sin kvinne. En mann i sin beste alder gjør da ikke slik, tenker han kanskje for seg selv, lykkelig uvitende om at alle hemninger og all blygsel bare er en halvliter eller to unna fra å bli kastet på den usedvanlig røffe sjøen som herjer rundt Os denne kvelden.

John Holmes Band er som jomfruer å regne i kveld. De skal debutere på scenen på Os. Jo da, de har jo vært her før. Men da i kraft av sine mer seriøse artistiske uttrykksformer. Det alter egoet de har skapt i John Holmes Band har aldri før satt sine ben på denne scenen.

– Nå er vi over i distriktspolitikk. Det er dette jeg er opptatt av, som har bodd fire år i Sandane, sier Finsås før konserten. Bassist Espen Lien skyter raskt inn at han akter å gi alle pengene de tjener denne kvelden tilbake til kommunen.

– Jeg skal bruke alle sammen her på Os, lover han.

Funky Town

Skulle utsagnet vise seg å stemme burde i alle fall Os-ordfører Terje Søviknes få litt å glede seg over. Han som den siste uken har sett at kommunens aksjeverdier har sunket som en stein i Bjørnafjorden. Ei heller fikk han veien han ønsket seg så fælt til jul.

Til tross for at vokalist Finnsås ikke helt har fått med seg at Os fremdeles er for en bygd å regne, når han stiller skal introdusere låten Funky Town, så ser ikke det ut til å affisere osingene i nevneverdig grad. De strømmer i stabile strømmer inn døren, og etter hvert blir den umiskjennelige lukten av svette, dansende mennesker vanskelig å ignorere. Det er i slike øyeblikk man tidvis kunne ønsket seg tilbake til en pre-røykelovstid, selv om slike utsagn nok ikke er for politisk korrekt å regne i disse dager.

Stram odør eller ei. Det er unektelig noe grunnleggende fascinerende ved hele dette bandet – denne reinkarnasjonen av en for lengst svunnen tid. Village People er utvilsomt brukt som inspirasjon for både kostymer og atferd for John Holmes Band. Her er alle karakterene man kunne forventet å finne på scenen en scene i New York på midten av 70-tallet, og osingene virker å sluke det hele med hud og hår. Bar 2 Be blir i løpet av en forblåst januarnatt forvandlet til et slags ruralt Studio 54 – bare uten all pretensiøsitet. Det hele er – i mangel av noe bedre – et herlig skue. En slags miks av antropologi og historie.

– Musikken gjør noe med folk, sier frontmann Roar. – De skriker og er glade hver gang vi viser godsakene.

Godsaker

Og godsaker fikk folk mer enn nok av. Det blir vanskelig å sette fingeren på noe kritisk når bandet er så gjennomført og samspilt som de er denne kvelden. Til og med det tekniske satt som et skudd – med unntak av de sedvanlige små innslagene av feedback, før lydmannen ble varm i trøyen og vant til lokalet.

Roar mener det ville være trist om diskokulturen skulle gå i graven, men verken han eller hans bandkamerater vil på noen måte gå med på at disko er død. Tvert imot mener de at den lever som aldri før i dagens popmusikk.

– Disco er for popmusikk hva blues er for rocken, mener Roar bestemt, og det er vanskelig å være uenig med ham.

– Hadde det ikke vært for disko, så hadde ikke folk danset, sier medvokalist og marinegast for kvelden Rune.

Denne kvelden er det enkelt å i alle fall konkludere med at hadde det ikke vært for John Holmes Band, så hadde ikke osingene danset. Nå skal det jo selvsagt sies at dansen ikke alltid var helt i takt med musikken, men hva gjør vel egentlig det? Folk virker å ha det helt fortreffelig, og osingene har bevist at de er åpne for noe som er både kjent og ukjent på en og samme tid.

Til tross for iherdige forsøk, så lykkes det ikke å få noen god forklaring på hvorfor bandet kaller seg opp etter slik en ”stor” filmstjerne. Men etter å ha sett dem på scenen, kan man nesten mistenke dem for å inneha mange av de samme ”trekkene” som John Holmes. For selvtilliten var det i alle fall ingenting i veien med.

John Holmes Band på scenen under Os Rock City i helgen. Alle foto: Nina Berger Gulbrandsen