• Mr. Chairman, roper Silje Vikøy fra Norheimsund, på klingende diplomat-engelsk. Hun representerer republikken Cuba i rollespillet om verdens oppmerksomhet.

Mens den egentlige verdens oppmerksomhet er rettet mot FN-bygningen i New York i disse timer, sitter Norges kommende diplomater og øver seg. På Lillehammer. I et rollespill så realistisk at selv small-talken over kaffekoppene skjer på engelsk. Med bare nordmenn til stede, her midt mellom Stampesletta og Maihaugen.

For UDs aspiranter lærer at Norge ikke er verdens sentrum. At norsk ikke er et verdensspråk, selv om Bush har ringt til Bondevik, og Samaranch sa at «de disisjen is Lillihammer».

Cuba-Silje er kommet i alvorlig klammeri med USAs diplomater i forhandlingene. Den taleføre Vikøy-jenten beskylder verdens siste supermakt for arroganse og nedlatenhet overfor verdens små og fattige land.

Akkurat som i virkeligheten.

Hun har nettopp fått en faks fra Castro i Havanna med ordre om å kjøre hardt. Mens Washington stadig sender e-post til sine folk bak laptopen på den andre siden av bordet.

Stormakter som Kina. Russland, India og Japan følger spent med i ordkrigen over Floridastredet. Og utenfor ligger Mjøsa stor og trygg under en blendende marshimmel.

De er få, de er utvalgte

Om noen år er det disse dress— og draktkledde diplomatene som skal tale Norges sak i en verden så stor at du ikke kan skimte Mjøsa. De skal bemanne ambassader, konsulater og våre delegasjoner i FN, NATO, EU, WTO, WHO og hvor ellers det ropes på diplomati og forhandlingsvilje.

De er de få, de utvalgte, som gjennom en sindig prosess er funnet verdige til å vise verden hva Norge er.

Da nytter det ikke bare med sauebjeller, norske flagg, øl&dram og «Heia Brann»-sangen. Det kreves litt mer, de må lodde litt dypere enn det.

Derfor har de gått gjennom et intensivt kurs fra september til juni, spekket med alt fra atomtrusselen til norske bygdetradisjoner. Via taleteknikk, etikk, skatteregler og kunsten å sende hjem et lik i verdige former.

For de skal kunne møte en sexturist i Bangkok med samme respekt som et Statoil-direktør i Bahrain.

For eksempel.

Ord er som broer

Det var Tarjei Vesaas som sa at mennesket er en øy, så det må det broer til. Broene er ordene.

Da er det utrolig hvor mye dritt man kan slenge til en kollega på en måte som bare møtes med en høflighetsfrase om man behersker diplomatiets finesser.

Det lærer aspirantene på Lillehammer denne uken.

Så har de da også førsteklasses lærere. Statkonsult, som har ansvar for opplæringen av norske byråkrater i kunsten å forhandle, leier inn gode krefter.

Finlands tidligere visegeneralsekretær til FN, Klaus A. Sahlgren, tar seg av kursingen i de små rom, i de små timer.

Mens tidligere FN-diplomat Svein-Erik Christoffersen leder møtene i plenum.

Ingen av de to gir ved dørene. Men de gir heller ikke opp. Om igjen og om igjen lytter de til innspill og utspill i kompliserte forhandlinger, der det meste handler om ord.

— Det er ikke resultatet eller innholdet som er det viktigste, sier Christoffersen til BT. - Det er prosedyrene, teknikken, formalitetene, spillet som foregår i slike sammenhenger. Behersker man ikke dette, er man ganske fortapt.

For det er noen skrevne, men flere uskrevne regler i den diplomatiske verden. Der kunsten er å be en motpart dra til helvete på en måte som gjør at han gleder seg til reisen.

Gode hoder

Det er ikke alle som egner seg i diplomatiet. Bare se deg rundt, på kolleger, på slektninger, på naboer - på deg selv.

Så er det da bare 20 av 500-600 søkere som kommer inn på Utenriksdepartementets aspirantkurs. Og skal vi tro folk i etaten, er det vurderingen av hele mennesket som er avgjørende til slutt.

Selv om de fleste kan fleske i bordet med både høy akademisk utdannelse og lang relevant praksis. Både hjemme og ute.

Som Anita Helland fra Sotra, som representerte Storbritannia i en undergruppe på Lillehammer denne uken.

— Jeg aner ikke hvorfor jeg ble plukket ut, sier hun, storøyd (det sier de fleste).

Ser vi på fartstiden hennes, er det likevel ikke så rart at denne damen er eslet til utenrikstjenesten. Hun har Luftforsvarets befalsskole, hun har jobbet for FN, har tjenestegjort på Balkan, og hun har tatt sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.

Nå er hun plassert ved konsulatet vårt i Minneapolis de neste tre årene. Som en start, alle aspirantene sendes ut på treårskontrakter når kurset er ferdig.

— Midtvesten, midt i «Sons of Norway»-land er vel ikke den mest spennende stasjonen?

— For meg er den det. Jeg har en samboer som har studert i USA, og han vil kunne få jobb der borte, og det er viktig, sier Anita.

Partnerskap, for fred?

For det er slutt på den tiden da diplomater var menn, og diplomatfruer satt ved svømmebassenget og vippet på sjampisglass, eller gasset seg i russisk kaviar.

Vi antar dette er en myte.

I dag er partners karriere like viktig som kandidatens, og man må ta hensyn til både barn og foreldre.

Da kan det være mer ettertraktet å havne i en liten ambassade med barnevennlig nærmiljø enn i en høyblokk på Manhattan.

Selv om ikke aspirantene kan bestemme hvor de skal plasseres, er det ingen som klager, i hvert fall ikke til pressen.

— Jeg gleder med voldsomt, sier Einar Gerhardsens barnebarn, Marte, datter av Rune Gerhardsen og Tove Strand. Hun er nettopp blitt mamma, og med mann og barn skal hun til Indonesia som første karrierestopp.

— Det blir spennende. Indonesia er jo verdens største muslimske land (216 mill. innbyggere, BTs anm.), med alt det innebærer, sier hun.

Marte har alt begynt å forberede seg. Hun pugger indonesisk, et språk som ikke minner mye om de klassiske diplomatspråkene engelsk, fransk, russisk, tysk og spansk.

Nattskiftet

Det går mot kveld i Gudbrandsdalen. Våre vordende diplomater samler seg til et lite glass før festmiddagen. Det er den norske delegasjonen som er vertskap (sic!).

Men OBS!!! Sjefdiplomat Christoffersen, direkte fra New York, må straks rette opp en liten feil på etiketten. Damen med champagnebrettet står på feil side av døren, slik at ankomsten ikke blir korrekt.

Et diskret blikk er nok, og skandalen blir avverget.

Så er det middag i korrekte former, der kursets beste forhandler blir kåret.

Dessverre for UD var det ingen aspirant, men en mer erfaren kvinne fra Helsedepartementet.

Shit happens!

Og etter maten??? Konjakk og sigarer?

Nei, direkte tilbake til forhandlingsbordene. For nattlige drøftinger om verdensfreden.

På Lillehammer som i New York.

For eksempel.

ENGASJERT: Silje Vikøy fra Kvam - og Cuba. På forhandlingskurset for diplomataspirantene leder hun den cubanske delegasjonen, med stor intensitet. Det går særlig ut over USA.