Han har fulgt opp familien til 51 år gamle Jorunn Erdal, som omkom i jordraset i Hatlestad terrasse, mens diakonen i menigheten har deltatt i kriseteamet i bydelen.

— Det er så tungt som det bare er, det. At det gikk så galt for noen, gjør at en blir mer stille. Dette er ikke tiden for de store ord, sier soknepresten til BT.

Etter det BT forstår, skal den omkomne kvinnen trolig begraves i Birkeland kirke i slutten av neste uke. Men allerede under gudstjenesten i morgen kommer dødsulykken til å bli markert.

— Vi vil stanse opp, være stille, tenne lys og be for de pårørende. Følelsene etter det som har skjedd, er sterke. Mange tenker: Det kunne vært meg.

- Livsmot og uventet styrke

I fem år har Braut vært sokneprest i menigheten i Hardangervegen. Gjennom yrket sitt møter han regelmessig mennesker som har mistet sine nærmeste ved brå død. Men omstendighetene rundt rasulykken natt til onsdag var spesielt dramatiske.

— Så mange var involvert. Noen mistet et familiemedlem, andre er hardt skadet. Det minner oss om hvor sårbart livet er, og vi føler oss veldig små. Samtidig blir livsmotet hos de gjenlevende ofte veldig sterkt i slike situasjoner, fordi vi blir så klare over hvor heldige vi er som får leve, sier Braut til BT.

— Hva er prestens viktigste oppgave i slike situasjoner?

— Det viktigste er at vi som hjelpere ikke tar styring, men støtter opp om det viktige arbeidet pårørende må gjøre selv. Folk får ofte uventet styrke i slike situasjoner, og det må vi ikke ta fra dem. De må få bruke sine egne krefter, for det er dét som hjelper dem videre.

Små «tsunamier»

Braut er også opptatt av hvordan folk i nærområdet til Hatlestad terrasse har mobilisert og stilt opp for hverandre.

— Jeg tror ikke nabofellesskapet blir det samme etter det som har skjedd. Folk har fått en felles historie, og vet at de har stilt opp for hverandre. De har en opplevelse av å ha opplevd noe større sammen.

For soknepresten er det likevel viktig å understreke at mennesker opplever små «jordskjelv» eller «tsunamier» hele tiden.

— Selv om den ytre rammen kan fortone seg mindre dramatisk, er det like sterkt hver gang for dem som opplever at noen i familien dør brått, enten i trafikkulykker eller på grunn av sykdom. Det minner oss om at det er viktig å være til stede - også når det ikke er medieomtale.