TRULS SYNNESTVEDT

Dette er fortsettelsen, en flik av historien om familien som en gang bodde under det grønnglaserte taket. Den gang Allégaten var de kondisjonertes høydedrag.

— For under taket bodde vi, sier Johan Fredrik Kroepelien (67).

Han så avisbildet av taket med den grønnglaserte taksteinen - og kjente straks igjen sitt eget barndomshjem.

For «vi», det var den gang unge Johan Fredrik, hans bror Trygve, moren Karen Elisabeth, født Konow, og faren, kjøpmann Trygve Gran Kroepelien.

— Se, her er ennå rester etter fars rosebed, han hadde en utrolig interesse for hagearbeid, viser den voksne Johan Fredrik oss. Vi er blitt så nyfikne på dette glasurgrønne taket, at vi har invitert urinnvåneren med oss på en liten befaring til huset som nå har vært i universitetets eie siden 1968, i dag visstnok bemannet av Matematisk Institutt på dagtid og en dykkeklubb på kveldstid.

Den gang, før 1968, lå den staselige Kroepelien-villaen som den fremste på høydedraget mellom Nygårdsparken og Allégaten. Rett bak, mot nord, tronte villaen til Christian Michelsen.

— Deretter fulgte husene til Frøknene Frich, Isdahls, Pettersens og til slutt Mowinckels hus, minnes Kroepelien.

I dag er all denne bergenske historie jevnet med jorden på bekostning av universitetets lamellherjing på Høyden.

Bortsett fra Villa Kroepelien, da.

Da tyskerne kom

— Jeg husker da tyskerne ringte på døren i 1942, forteller Kroepelien, samtidig som han konstaterer at søkket etter den for lengst nedblåste Apeskrekken stadig er synlig på plenen på nedsiden av huset.

— Jeg var fem år gammel. Vi satt og spiste middag da tyskerne kom, far måtte vise dem rundt i huset. De fant det «ganz geeignet» til tysk bruk og vi måtte pent flytte ut, til et hus vi fikk anvist i Nubbebakken.

Og i Nubbebakken ble familien Kroepelien boende til krigens slutt.

— Jeg likte meg mye bedre i Nubbebakken, der var jo kamerater å leke med, i Allégaten var det ingen, og guttene i Fosswinckels gate var jeg flau for å invitere hjem, så flott som vi hadde det, forteller Kroepelien.

Og bemerker at tyskerne holdt huset i førsteklasses stand, i motsetning til engelskmennene, som rykket inn i Allégaten i mai 1945.

— Engelskmennene drev både nattklubb og casino her, og det var to branntilløp, forteller han.

Eføy fra Versailles

Selv bodde han i det nybarokke barndomshjemmet til 1956, da han reiste til Tyskland for å studere økonomi og bodde utenlands og utenbys til 1970.

— Se på eføyen her, sier han, den stjal farmor egenhendig under et besøk i Versailles i mellomkrigstiden.

I nederste del av hagen betrakter vi et uttørket springvann. Aprikostreet hans far fikk brakt hjem fra Holland, bærer ikke lenger aprikoser.

Det gjorde det knapt nok den gang Kroepelien senior gikk rundt og bestøvet treet med myk pensel, ikke rart at han i sånne sammenhenger ble omtalt som «bestøveren».

- Vanskjøttet

Men da universitetets kolosser i 1968 hadde eglet seg kloss innpå gjenstridige nummer 57, krevde Kroepelien-familien ekspropriasjon og Staten overtok for 600.000 kroner, nok til at Johan Fredriks foreldre kunne bygge en halv etasje på Kroepelien-gården i Strandgaten og flytte inn i 485 kvadratmeter der.

— I dag bor det åtte studenter i den leiligheten, forteller Johan Fredrik, mens han mønstrer guttedagenes hage, på toppen av Jahnebakken.

— Både hagen og huset er vanskjøttet, sukker han, realistisk resignert. Allerede ved overdragelsen i 1968 fikk huset stå tomt i halvannet år og uvedkommende tok seg inn og herjet. Dessuten er de grønne vinduslemmene og smijernsdekorasjonene i annen etasje fjernet.

— Egill Reimers arkitektur forringes, men vi får vel være glade for at huset har fått stå, i motsetning til de andre villaene langs høydedraget, kommenterer han, lakonisk.

Og minnes 50-årenes populære paviljongkonsertene i Nygårdsparken. Mange smet seg gjennom hagen til nummer 57.

— Da hendte det at de fikk far etter seg. En gang jaget han en ung mann over gjerdet slik at mannens buksebak ble spjæret, en fin, ny dress. Jeg husker hvor lei far var, da han etterpå satt i stuen og trøstet seg med en Johnny Walker, som han i parentes bemerket var agent for.

Overgrodd og skjermet

I fjor ble huset pusset opp av den statlige eier, men malingen flasser allerede flere steder.

— Her hadde min far et steinbed han var umåtelig stolt av, viser Kroepelien. Bare gressbakke i dag.

Nå ligger huset skjermet av en overgrodd hage. Tujaen er vokst til himmels. Nabolagets «gamle fru Jebsen» er gått ut av historien, likeså farens dobbelfetter Johnny Gran, som var nabo på nedsiden. Eføyen fra Versailles får ikke lenger det stell den fortjener, og magnoliaen, som før i tiden ble pakket inn om vinteren av vinhandleren med de grønne fingrene, er frosset i hjel for evigheter siden.

Men på avstand ser den glaserte, grønne hollandske takstenen fremdeles ut som den gang.

Den gang «Kroepeliens enke fremdeles hadde noget at skienke».

FAR OG SØNNER: Kjøpmann Trygve Gran Kroepelien med sine to sønner Trygve (til venstre) og Johan Fredrik på fanget på trappen til Allégaten 57. Bildet er tatt i de første krigsårene.
KONDISJONERT: Dominerende og synlig i Allégaten lå Kroepelien-villaen på høydedraget over Nygårdsparken. I dag er huset i universitetets eie og skjules av en overgrodd hage.
SPISESTUEN: Slik så spisestuen i Allégaten 57 ut i de årene Johan Fredrik Kroepelien vokste opp i huset.