• Se adopsjonsutviklingen i Norge ved å trykke på pilen til høyre for bildet. En varm sommernatt,  på en lyngkledd holme i Fusa, ble 22 år gamle Herborg med barn. Det var 1933, midt i de harde trettiårene. Barnets far nektet for at det kunne være hans, sa han «hoppet av i svingen». Herborgs gråt hjalp ikke. Barnefaren stakk. Det var stor skam.

Ungjenten reiste til Bergen for å søke hjelp. Der fantes det leger som hjalp med sånt, hadde hun hørt. Men legen nektet å fjerne livet som vokste i magen.

«Eg vart likevel glad i barnet mitt då det tok til å sparka i magen min. Arme, vesle kryp, kor skal det gå med deg?» skrev Herborg femti år senere.

MØDREHJEMMET: Hjemmet ble en rolig havn for Herborg og hundrevis, kanskje flere tusen, kvinner før og etter fødselen.

«Godt hjem søkes hos snilde mennesker for 2 måneders vakkert guttebarn.»

Anslagsvis 30.000 norske barn. Rundt 30.000 norske mødre. Adoptivfamilier. Biologiske familier. En stor del av den norske befolkningen har en dramatisk adopsjonshistorie i aller nærmeste slekt. Likevel er adopsjon av norskfødte barn lite snakket om, lite skrevet om, og svært mangelfullt dokumentert.

Mange av barna forble familiehemmeligheter. Mange av mødrene som adopterte bort barna, er nå døde. Noen klarte aldri å forsone seg med valget de tok. For andre ble løsningen den umulige: totalt å fortrenge barnet de en gang fødte, eller aldri noensinne klare å møte det igjen.

Bergens Tidende har i arbeidet med denne ukjente delen av nyere, norsk historie gått gjennom en lang rekke personlige dokumenter, offentlige arkiver og avisarkiver. Registrering av adopsjon er sporadisk og til dels preget av hemmelighold. Norske myndigheter vet ikke nøyaktig hvor mange norskfødte barn som er adoptert, og har ikke vært i stand til å gi Bergens Tidende en samlet oversikt. Det finnes lite forskning og ingen offentlig statistikk før 1960

30.000 adopsjoner er BTs anslag, basert på konkrete funn, statistikk og beregninger.

«Godt hjem søkes hos snilde mennesker for 2 måneders vakkert guttebarn.»

«Jeg er en ung pike som er hårdt rammet av skjebnen. Vi skulde ha giftet oss, men min forlovede omkom. Nå venter jeg et barn i juni. Vil noen ta barnet til seg?»

  • Les årsrapportene til Bergen mødrehjem øverst til høyre i saken.

«Uløkka»

helle annonse002.jpg
Klikk på annonsene for å se dem i større format.

I beskjedne rubrikkannonser, mellom kattunger og symaskiner, averterte fortvilte mødre sine ufødte eller nyfødte barn til adopsjon. I så godt som alle utgaver av det store ukebladet Alle Kvinners Blad på førti— og femtitallet fantes en rekke slike annonser. Også private jordmødre og sakførere averterte sine adopsjonstjenester. De lovet «diskresjon».Helt til midten av femtitallet var det fritt frem for alle å drive adopsjonsformidling i Norge. Norsk lov krevde lite eller ingenting av aktørene. I en tid der skammen ved å få et barn utenfor ekteskap var knusende, benyttet tusenvis av kvinner i «uløkka» seg av tilbudene som oppsto. De reiste hjemmefra før den voksende magen røpet dem, og kom tilbake uten barn.

Noen fødte i utlandet, langt flere hos bortgjemte, private jordmødre. I Norheimsund, på Mysen, i Trøndelag; over hele landet fantes jordmødre som bisto de ulykkelige mødrene med å få satt bort barnet. Få dager etter fødselen hadde barnet fått nye foreldre – og den biologiske moren en hemmelighet å bære med seg resten av livet.

Presset om adopsjon kom fra alle kanter. Det direkte presset: en rasende barnefar, som nektet farskap, eller kvinnenes egne fedre, som jaget dem hjemmefra. Mødre, som fryktet skammen og naboene, eller arbeidsgivere, som ga gravide sparken.

«Å, for ei lukke å halda sitt eige nyfødde barn»

Mindre åpenbart var presset fra norske myndigheter: rettssystemet, som i farskapssaker dømte i favør av fedrene, og trygdesystemet, som dermed nektet mor barnetrygd. Helserådet, som fikk adopsjonspapirene underskrevet lenge før fødselen.

Jordmødre, som la en tøybleie over ansiktet på ugifte fødende, for å gjøre adopsjonsbeslutningen lettere å stå ved. Eller ganske enkelt mangelen på trygderettigheter, karrieremuligheter eller et sted å bo med et lite barn.

«Å, for ei lukke å halda sitt eige nyfødde barn i armane! Men eg visste at lukka ikkje kunne vara. Eg kunne ikkje ha henne hjå meg.»

En vårdag i 1934 fødte Herborg fra Fusa et velskapt jentebarn på Kvinneklinikken i Bergen. Etter fødselen fikk hun plass på Bergen Mødrehjem. Den store, hvite villaen på Olderhaugen på Fjøsanger var ett av flere steder i Bergen der enslige mødre kunne bo med barn, mens de prøvde å finne en løsning for livet med en «lausunge».

Mange var tilreisende, som Herborg, de fleste hadde arbeiderklassebakgrunn. For å gjøre oppholdet billigere jobbet jentene lange dager på kjøkken, vaskeri eller som værelsespike. Husordensreglene var klare: «Ingen mor maa til TIDSFORDRIV sitte med sit barn paa fanget. Er hun ikke beskjæftigetpaa andet vis, skal hun befatte sig med NYTTIG haandarbeide ...»

helle annonse003.jpg
helle annonse004.jpg
Klikk på annonsene for å se dem i større format.

Pliktene var viktigere enn kontakten med barna. I arbeidstiden var babyene overlatt til en sykesøster og barnepleieelever, på fritiden hadde mødrene barna hos seg. De unge mødrene skulle oppdras og hjelpes til en ny start med et barn: «Det er vort haab, at pigernes moral og selvfølelse skal ophjælpes derved, at deres moderfølelse vækkes og næres,» het det. «Den herved utviklede moderkjærlighet blir i talrike tilfælde det som hjælper kvinden til at faa forfæste igjen i livet.» Hadde du først bodd én gang med et barn på hjemmet, fikk du ikke komme tilbake med et nytt.«Materielt hadde me det godt, god mat og fine rom i ein stor, gamal villa, men me vart ikkje mykje respekterte. Me var samfunnets berme. Me måtte aldri gløyma å bøya nakken og vera audmjuk», forteller Herborg.

—  Far jobbet og mor var hjemme og stelte barna

«Tyskerbarna» gjorde sitt til at adopsjonstallene økte jevnt under annen verdenskrig: hele 47 av 59 registrerte fedre ved Bergen Mødrehjem i 1942 og 1943, var tyske. I fredsåret hadde over halvparten av alle barna som ble bortadoptert via Bergen Helseråd, tysk far.

Før krigen ble mellom 250 og 300 barn adoptert hvert år i Norge. I løpet av okkupasjonsårene ble 3110 barn registrert adoptert bort. Så stabiliserer tallet seg på rundt tusen adopterte barn i året.

Ingen vet sikkert hva adopsjonsboomen, som fortsatte gjennom hele femtitallet, skyldtes. Nesten halvparten av alle enslige gravide som oppsøkte Oslo Helseråds adopsjonskontor, valgte nå å adoptere bort barnet, mener Liv Thoring. Hun gikk som første forsker gjennom arkivet etter Oslo Helseråd i forbindelse med sin masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo. Formuleringen «til det beste for barnet» gikk igjen i begrunnelsene. Kanskje var adopsjonen den største kjærlighetsgave; en mor ga bort det kjæreste hun hadde, for at barnet skulle få et bedre liv. Kanskje ble ugifte mødre forbundet med «tyskerjenter». Eller kanskje spredte borgerklassens normer seg til arbeiderklassen, der det å få et barn utenfor ekteskap hadde vært mindre skambelagt.

Astri Andresen, historiker fra Universitetet i Bergen, ga i 2006 ut boken «Hender små», om bortsetting av barn i Norge.

—  Far jobbet og mor var hjemme og stelte barna. Det viktigste var ikke å være biologisk mor, men å ha barn som kunne fremstå som «egne barn». Barn ga status, sier Andresen, som mener adopsjon ble sett på som naturlig, nødvendig og nyttig i denne perioden. Samtidig påvirket også den nye velstandsveksten de unge kvinnenes valg. Eneansvar for et barn ville sette en effektiv stopper for både utdanning, karriere og personlig frihet.

CHRISTIAN MICHELSENS BARNEHJEM PÅ OS:Barnehjemmet var Christian Michelsens gamle landsted, som var en gave til Hordaland fylke som skulle komme vanskeligstilte barn til gode. I 1930 etablerte fylket Christian Michelsens barnehjem for tuberkulosetruede barn. Et større gårdsbruk og store skogeiendommer var del av barnehjemmet.  Med tuberkulosens tilbakegang etter krigen ble institusjonen mer og mer et vanlig barnehjem med spedbarnsavdeling. På 50- og 60-tallet ble det mye brukt som observasjonsavdeling for spedbarn før adopsjon. Fylket bygget et eget bygg for en spedbarnsavdeling, dette sto ferdig i 1969. På barnehjemmet ble det også drevet barnepleierskole. Barnehjemmet ble nedlagt i 1994.
HORDALAND FYLKESARKIV

For norske myndigheter var adopsjon både enklere og billigere enn barnehjem. Det kommunale barnehjemsutvalget i Bergen i 1947 roste praksisen: «Adopsjon av barn har vist seg å være utmerket. Kommunen bør utruste adopsjonskontoret ved barneforsorgen så godt som mulig, således at personer som ønsker å adoptere barn, kan få dette ordnet hurtig». En helsesøster ble ansatt på heltid; hun skulle konsentrere seg om adopsjoner og hjelpe mødrene til å holde fast ved adopsjonsbeslutningen.

Hva skjedde

Vi vet lite om hva som skjedde med barna fra Bergen Mødrehjem. Mange årsmeldinger er tapt, eller nevner ikke adopsjoner. Bergens Tidende vet imidlertid at barn ble satt bort, uten at det ble registrert. Herborgs lille jente er en av dem. Hun er trolig ikke alene.

De fleste mødrene tok med seg babyen da de reiste fra hjemmet, men mange barn ble likevel igjen da mor dro. De kunne bli til de var tre år, eller straks overføres til Bergen Spebarnshjem på Kalfaret, Spebarnshjemmet på Milde eller andre barnehjem. I 1943 er tre av barna på mødrehjemmet registrert sendt til Stalheim og Moldegaard, der tyskerne drev to Lebensborn-hjem for barn av norske mødre og soldater i tysk tjeneste.

helle annonse010.jpg
helle annonse011.jpg
Klikk på annonsene for å se dem i større format.

Da hjemmet ble kommunalt i 1949, fikk ikke lenger mødre som skulle adoptere bort barnet, bo der. Man hadde sett at mødre som bodde der mens de ventet på at barna skulle hentes til adopsjon, ombestemte seg.

- Det ville man unngå. Ved Helserådet ønsket de å holde løftet til adoptivforeldrene. Dessuten mente de helt klart at barnet ville få det bedre hos to foreldre, sier Andresen.

Det hvite mødrehjemmet med rododendron rundt var en perfekt mottaker av engasjement og donasjoner fra velstående bergensfamilier. Det hendte at fruene fra borgerskap og handelsstand holdt teselskap på mødrehjemmet. Det hendte også at de hentet barn der. Herborg beskriver hvordan «dameforeningar frå sossen i byen» gikk rundt på rommene til jentene, uten å banke på:

«Dei kom inn og såg på oss ulukkelege kvinner og borni våre om lag som det skulle vera ein zoologisk hage. Det var vondt. Mange gjekk der ogso for å sjå ut eit barn til å adoptera – dei som var barnlause sjølve ... Jenta mi var svært vakker som spebarn. Lubben, frisk og smilande. Svært ofte stansa sosietetsdamene ved hennar vesle seng. Dei sa kje noko til meg. Å nei. Men eg var redd. Og det eg frykta – det hende. Eg vart kalla inn på kontoret til styrerinna. No skulle eg verta kvitt barnet mitt.»

I mange år var ventelistene for adopsjon lange. I 1943 rapporterte Bergen Sunnhetsråds barnekontor at de bare greide å skaffe barn til 12 av 149 par. «Vi vil gjerne forsøke å finne en liten pike til Dem, men når det kan bli er umulig å si. Vi har en lang liste av adoptivforeldre som venter på barn», het det i et brev til et par på venteliste i 1946. Etterspørselen fortsatte over hele landet. Samme år strykes 230 av 541 par på Oslo Helseråds venteliste; de hadde fått barn «andre steder», i følge Liv Thorings masteroppgave. Overlege Eyvind Ek ved Helserådet uttalte i 1953 til VG at «Adoptivforeldrene står nærmest i kø», og understreket at Helserådet bare sto for ti prosent av landets adopsjoner.

Lukrative tider

De lange ventelistene skapte lukrative tider for private adopsjonsaktører. Offensive jordmødre og sakførere benyttet seg av markedet. Overlege Ek var bekymret: «En hvilken som helst aktør kan jo sette seg ned og drive slik formidling». Norske myndigheter førte ingen sentral kontroll med adopsjonsformidling eller adoptivhjem. En helseattest, kanskje en vigselsattest, skatteseddel og referanser var mer enn nok til å få et barn.

Mange adopsjoner ble formidlet og gjennomført på en kritikkverdig og svært lite betryggende måte før den nye barnevernloven i 1953, mener Knut R. Steenberg, en av Norges fremste adopsjonseksperter.

—  Fylkesmannen hadde ikke alltid et tilstrekkelig apparat, og undersøkelsene av forholdene i adoptivhjemmene var ikke alltid gode nok. Det er også mulig at adopsjoner skjedde fort for å dekke over forhold som den gangen ikke tålte dagens lys, sier Steenberg, som har skrevet en kommentarutgave til Adopsjonsloven.

Flere adopsjoner skapte også flere angrende mødre. «Barneavdelingen har i det forløpne år hatt eksempler på at mødre, som helt frivillig har ønsket å gi bort sitt nyfødte barn, senere har fått samvittighetsskrupler, og før adopsjonen var helt i orden, har tvunget seg til å få sitt barn tilbake til stor fortvilelse for dem som alt hadde fått barnet», het det i Bergen Sunnhetsråds årsmelding fra 1948. Bergens Tidende har gjennomgått årsmeldingene fra 1917 til 1980.

«Ulykkelig pike i Nordland» søkte hjelp i Alle Kvinners Blad i 1957. «Kan jeg få den bortadopterte småpiken min tilbake?», spurte hun. Spaltisten Klara Klok svarte at det dessverre ikke gikk. «Vi får håpe at barnet Deres har fått det godt. Og kanskje De kan bli så frisk og flink at De selv kan ta til Dem en liten pike istedenfor henne som ulykken tvang Dem til å gi fra Dem».

Herborg var en av dem som ikke klarte å skrive under på at hun aldri kom til å oppsøke den vesle jenten sin. Adopsjonen ble stoppet.

«Styrerinna vart sint og sa at eg var ein stor egoist. Eg hadde ikkje lov å tenkja på meg sjølv, berre på barnet. Kan henda var eg det. Eg veit ikkje. Men den gongen kunne eg ikkje ha gjort det onnorleis.»

- Svært tilfeldig

Det norske helsevesenets rolle i oppfølging av enslige gravide var trolig svært tilfeldig. Fra 1964 het det i retningslinjene for Oslo Helseråd at kvinnene skulle oppmuntres og hjelpes til å beholde barnet. Slik veiledning ble neppe gitt; adopsjonskontrakten ble svært ofte både delt ut og undertegnet av mor på første møte, konkluderer Liv Thoring.

Hun mener de fleste enslige mødre var i en tvangssituasjon da de adopterte bort barna. Oslo Helseråd gjennomførte 3902 adopsjoner. De fleste mødrene var unge jenter med arbeiderklassebakgrunn, som adopterte etter press fra sine foreldre. Helserådet hadde ikke samtaler med barnefaren. Først i 1972 ble det bestemt at det skulle gå seks uker etter fødsel før adopsjonsavtalen ble bindende. I Oslo ble dette ikke praktisert før i 1989.

helle gruppe 19.jpg

Hos leger og på sykehus fikk de ugifte gravide en egen betegnelse: «Spuria». Ordet betyr «uekte» eller «falsk», og kom tydelig frem i kvinnens journal og på fødesengen, sammen med andre viktige opplysninger. Merkelappen ble brukt både på Haukeland sykehus, Ullevål sykehus, Rikshospitalet og private fødeklinikker, til dels til midten av syttitallet. En «spuria» ble annerledes behandlet enn gifte gravide. Under selve fødselen la personalet en tøybleie eller et laken over ansiktet hennes, om barnet skulle adopteres bort. Det skulle gjøre adopsjonen enklere.—  De fikk ikke se barnet. De fikk ikke vite hvilket kjønn det hadde, og de fikk i alle fall ingen hjelp til å beholde det, forteller Jorunn Fløysand. Hun er nylig pensjonert jordmor fra Haukeland sykehus, men opplevde praksisen da hun var jordmorelev ved Rikshospitalet på slutten av sekstitallet. Haukeland sykehus bekrefter at de også brukte praksisen.

Tungt hjerte

Mange enslige fødende kom i hemmelighet til sykehuset. Mange fødte med tungt hjerte

— Det var grusomt. Noen ganger måtte jeg bare gå bort. Barnet ble etter fødselen raskt fjernet fra moren, og avnavlet fort. I tillegg ble de flaskeforet, sier Jorunn Fløysand.

— Jeg husker de hjerteskjærende hulkene fra under teppet. Hva skulle vi trøste dem med?

En vår og en høst var Herborg med barnet sitt på Bergen Mødrehjem. Så kom den uunngåelige dagen. Den vesle jenten skulle få en ny mor. Herborg var knust, men så det etter hvert som eneste utvei.

«Det vakre, herlege barnet mitt!... Ho var så glad i meg – og eg i henne. Men kva skulle eg gjera? Eg la barnet i armene på fostermor. Ho var snill og god. Den æra skal ho ha. Men barnet var redd. Ho ville til meg.»

Herborg skrev som voksen om hvordan hun samlet det hun hadde av krefter, gjorde seg sterk, og overlot barnet til den fremmede kvinnen. Hun gikk i svime til bussen. Resten av livet ble denne dagen stående som den aller verste:

«Eg hadde ei grufull kjensle av å svikta ... Kunne ikkje gråta. Var heilt forsteina. Eg ba til Gud den allmektige at han måtte gjera eit under so eg fekk barnet mitt att. Men Han tagde som vanleg. Sidan har eg ikkje bede til Gud. Han er kje til.»

Tre uker etter, på Herborg sin første halve fridag, reiste hun for å besøke datteren. Den lille kjente henne ikke igjen.

«Då eg ville prøva å ta henne i armane og vera god mot henne, skreik ho som eit vilt dyr. Ho hadde slutta seg heilt til fostermor. Eg var heilt utrøysteleg. Dette hadde eg ikkje venta. I tankane hadde eg berre levt for denne stundi då ho skulle slå dei små, lubne armane kring halsen min – og me to skulle ha himmelen på jord i nokre få timar. Dagdraumar. Likevel – attom sorg og vonbrot, so kjende eg ei glede. Barnet mitt hadde det godt. Ho hadde fått ei ny mor.»

Historien om 22 år gamle Herborg er hentet fra boken «Minneoppgåve for eldre 1981. Hordaland i nær fortid». Sytti år gamle Herborg Øian forteller her om datteren hun satte bort, men aldri formelt adopterte bort, nesten femti år tidligere. Herborg ble senere gift og fikk en sønn. Både sønnen, ektemannen og Herborg selv er i dag døde.

Bergens Tidende har kontaktet og møtt Herborgs datter. Hun er i dag 78 år og bor i Bergen. Hun kjenner til morens beretning, men har aldri lest den. Hun ønsker ikke å delta i artikkelen.

SPEDBARNSHJEMMET PÅ KALFARET:Bergens kommunale Spebarnshjem i Kalfarveien 43 åpnet i 1931, med plass til tretti barn under to år. Det private Bergens spebarnshjem på Møhlenpris og spebarnsavdelingen i kommunens optagelseshjem på Tollbodalmenning ble samtidig nedlagt. Bergen helseråd plasserte spebarn her før adopsjon, blant annet fra Bergen Mødrehjem. Frem til 1973 sendte barnevernet også barn hit. Arkivet etter spebarnshjemmet og Bergen Mødrehjem finnes hos Bergen Byarkiv.
ATELIER KK/UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I BERGEN
På Merinospinneriet i Sandviken jobbet 175 kvinner: I grønne kjoler håndterte de 20 store spinne- og strekkemaskiner i den varme fabrikkhallen. Fire og fire delte leiligheter i ti etasjers høyblokker. Morgenskiftet fikk middag laget av en av byens beste hotellkokker. Bedriften hadde også eget legekontor med lege og sykesøster. Det kunne komme godt med; fabrikken i Breiviken hadde rykte på seg for å gi jobb til enslige gravide fra andre deler av landet. Enkelte «spinneripiker» skal ha vært tilreisende ungjenter som var havnet i «uløkka», og som kom til Merinospinneriet for å ha et sted å bo og jobbe i noen måneder før fødselen.
NORDVIK REKLAMEFOTO/UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I BERGEN