Når veier må stenge, når bedrifter frykter konkurs, når bygningsarbeiderne har puttet for mye dynamitt i hullet, da er det oftest én person som får klagene: Rune Jenssen, informasjonsrådgiver i Bybanen Utvikling.

Det synes han er helt fint.

— Jeg er betalt for å ta den kjeften.

Jenssen skryter programmessig av bergenserne og av hvordan de har taklet bybaneutbyggingen. Og sier han har en morsom jobb.

Ryggen sviktet

Men den siste tiden har ikke vært bare gøy. I forrige uke kom de førstebybanekollisjonene. Noen av vognene stoppet rett og slett opp.

Det samme gjorde Jenssen. Lørdag la han ut følgende melding på Facebook:

«Redd jeg må droppe åpningen av Bybanen på tirsdag, akutt syk med ryggen helt i ulage. Dette hadde jeg ikke fortjent, tre dager før åpning av Bybanen. Krysser fingre for at jeg godt medisinert klarer å komme meg til åpningen.»

— Hvordan går det?

— I dag har jeg vært hos en idrettsterapeut. Han knakk meg på plass. Det er nesten så du griner, han skal jo ødelegge ryggen din på åtte-ti steder i løpet av en halvtime. Så du griner, men etterpå ler du, sier Jenssen og smiler.

Vi gir ikke folk goder. Vi gir dem problemer.

Rune Jenssen

To tøffe uker

Han kommer til å rekke åpningen. Men ryggen har kranglet hele det siste året.

Legen mener å vite hvorfor. Etter påske i fjor skjedde det vel mye på en gang:

— Min kone ble alvorlig syk. Moren hennes døde. Moren min døde. Og så døde hunden, sier Jenssen.

— Alt dette skjedde i løpet av 14 dager. Det var tøft. Det var tøft.

- Hvordan var det å ha en såpass intens jobb samtidig med alt dette?

— Jeg var borte fra jobben i en uke. Det var sannsynligvis for lite. Det sier legen min. Nå har jeg gått og hanglet i 13 måneder med vondt i ryggen. Før gikk jeg langs bybanetraseen en gang i uken. Nå kan jeg ikke en gang stå oppreist i fem minutter.

— Alt måtte gjøres

Jenssen har ikke lyst til å si så mye om død og sykdom. Konen er nå frisk. Han vil heller snakke om Bybanen.

Siden høsten 2006 har informasjonsrådgiveren fungert som en slags lynavleder for sinte naboer og ivrige journalister. Selv kaller han seg ambassadør.

— Å være ambassadør for Bybanen er ingen ni til fire-jobb. Som jeg har sagt til huseiere når jeg har fortalt at vi skal sprenge ut en tunnel under husene deres: Om dere blir holdt våkne, har dere lov til å holde meg våken også. Det er bare å ringe, sier Jenssen.

Vi lurer: Etter to års anleggsarbeid, er det noe han gjerne skulle sett ugjort? Jenssen tar en pause, før han svarer:

— Jeg vet ikke om jeg har noen gode eksempler. Alt måtte på en måte gjøres, sier han.

- Hva med sprengninger som har gått galt, for eksempel?

— Vi har hatt noen uhell. Men vi har gått gjennom og vurdert alle disse. Generelt så gir vi ikke folk goder. Vi gir dem problemer. Ulemper når de skal komme seg på jobb, på trening, hjem. Vi må bare prøve å unngå å gi folk to ulemper når én er nok. Og forklare hva som skjer. Da synes folk at «dette kan vi leve med».

Vil informere bedre

Men det går an å gjøre ting bedre. Det er også målet når andre byggetrinn nå fyres i gang.

— Jeg håper vi kan komme tidligere ut med informasjon. Og at vi blir mer tydelige.

- Hva er morsomt med jobben din?

— Engasjementet hos folk. Å få lov til å ta alle diskusjonene. Og å gå langs traseen og forevige prosjektet, sier Jenssen.

Han sier han har hatt rundt to millioner klikk på fotobloggen sin etter at anleggsarbeidene startet opp på nyåret i 2008.

— Og så har jeg hatt bilder på trykk i BT to-tre ganger i uken – uten å være ansatt!

- Føler du at du eier Bybanen litt?

— Ja. For meg betyr Bybanen veldig mye. Når jeg nå ser den kjøre gjennom Kaigaten, da føler jeg meg vel.