Vi vestlandsvintervante vet bedre. Vi vet at snø har mange lyder. Som når den kram sklir nedover pannesteinene, oppholder seg så vidt i takrennen og så går med et tungt klask i brosteinen. Eller svisjet når biler gnurer de opprinnelige uskyldshvite fnuggene til en syndens pøl av slaps og søle. Lyden idet akebrettene når eksistensens ytterpunkt i skurrende møte med asfalt og strøsand.

«Stille som sne»? Ha!

Og så går snø over til sludd som blir til valleslette og endelig velsignet regn, og hele byen blir en eneste stor, våt lyd ...

Men overgangene har sine sider. For ikke å si problemer. Føret er for vått til støvletter og for glatt til sjøstøvler, og så får man velge, da, mellom å bli våt på bena eller risikere liv og lemmer på subbesnø og snøstubber som lurende ligger like under dammenes grumsete overflater. Forsiktig setter bergenseren foten ned, klok av erfaring med forræderiske issvuller som gnir seg blanke av henrykkelse over hver dansende fotgjenger.

En bergenser lærer seg å balansere på sleip line. Og selv en svoren tilhenger av brostein sverger stille — det er ingenting i verden så sleipe som dem.

Så tar vi det store slapsespranget og håper på mer regn, masse regn som igjen kan gi oss trygg grunn under føttene.

Før neste omgang med snø og sludd og valleslette og slaps og søle ...Er det ikke snart april??

FORSERING: Noen vasser uti, noen vasser utenom og noen tar det store spranget. Men ikke alle kommer over ... FOTO: TOR HØVIK