Se de tre videoene øverst i artikkelen.

NOVEMBER 2010. Dagen er ganske lik ulykkesdagen. Omtrent like kald. Opplett, litt rått i luften.

Det er likevel en vesentlig forskjell. Veien, E16 gjennom Flåm, er ikke glatt i dag. Den er saltet og bar.

Det er på dagen tre år siden Borgny Skjerdal ble begravet ved Vangen kyrkje, noen kilometer unna. 14.november 2007 var hun og ektemannen Birger på vei for å treffe sitt yngste barnebarn for første gang.

I dag står to menn ved broen i Flåm.

Ulykkesdagen kjørte de hver sin bil. Lars-Erik Tysklind var nok en gang på vei tilbake til Oslo fra Bergen med traileren. Ove Vestheim var på vei hjem fra sin egen sønns begravelse.

Sønnen hadde omkommet i en trafikkulykke.

To andre kommer gående mot dem. De to er Trygve Skjerdal, Borgnys sønn, og Geir Ove Bøthun, en av de første brannmennene på stedet. Det var han som festet en krage rundt nakken til trailersjåføren — kragen som, ifølge legene, gjorde at Tysklind ikke ble lam.

Det er første gang etter ulykken at lastebilsjåføren møter dem igjen. De tar hverandre i nevene og hilser.

TRE ÅR TILBAKE . Klokken 7.14 den 14. november 2007 loggførte Vegmeldingssentralen en bekymringsmelding fra en 25 år gammel innringer. Den er vanskelig å misforstå. «E16 Flåm-Aurland: Det er glatt,» står det i loggen.

Det ble også den eneste meldingen som havnet i datasystemet. I virkeligheten kom det minst to til: En langtransportsjåfør varslet allerede natten før om hvor glatt det var. På morgenkvisten kjørte også taxisjåfør Kjell Bakke fra Flåm i retning Aurland. Da han skulle kjøre opp på broen, mistet han veigrepet og kom over i motsatt felt.

Ingen av meldingene ble brakt videre til mannskap ute på veiene. Rutinene til Vegvesenet tilsier at det skal flere meldinger til, slik at det ikke skal bli dem som klager mest som blir hørt mest.

— Men når yrkessjåfører melder inn, bør jo noen sjekke, sier taxisjåfør Bakke i dag.

Svartis, som Havarikommisjonen konkluderte med lå på broen, er vanskelig å oppdage. Du ser den ikke. Til gjengjeld er den svært glatt.

Broen ble verken inspisert, strødd eller saltet på ulykkesdagen eller dagen før av Mesta, Vegvesenets entreprenør på strekningen. I stedet ble broen i Flåm vurdert ut fra en annen bro noen kilometer unna, i et annet dalføre. Grunnen: Forholdene på de to broene var som oftest de samme.

BERGEN, 2007. Han reiste fra Bergen ganske presis klokken 11, akkurat som vanlig. Kvelden før hadde Lars-Erik Tysklind levert mat til Lidl-butikkene i Bergen. Også det som vanlig.

Nå var han på vei tilbake til Østlandet med tomgods og slitte dekk.

Nye dekk var bestilt. De sto klare i garasjen på Østlandet. Dagen etter skulle de settes på. Etter hvert holdt tre trailere følge langs E16. Veiene var stort sett bare.

150 meter fra broen i Flåm begynte de to andre vogntogene i følget å bremse litt. Også de hadde kjørt på broen dagen før. Sjåførene husket at det var glatt der.

Fra Bergen i dag hadde det derimot vært helt fine veier. Ingen glatte partier. Mens den første og siste traileren satte ned farten med 6-8 kilometer i timen, holdt Lars-Erik Tysklind jevnt 80, ifølge fartsskriveren.

Vogntoget hans kom ut på broen. Det gikk 30-40 meter. Tysklind kjente at bilen mistet grepet. Styrehuset begynte å rotere mot den andre kjørebanen. 21-åringen forsøkte å bremse, uten effekt. Tysklind satt på tvers av kjøreretningen. Traileren kom over i motsatt felt.

Det siste Tysklind så før han mistet bevisstheten, var en Ford Focus.

Dette ser jævlig alvorlig ut.

John Håland, som varslet AMK

2010, MIDT I SVERIGE. Beltespennen klirrer når Lars-Erik Tysklind kler av seg for å skanne rygg og nakke. 24-åringen har aldri vært på MR, magnetresonans, tidligere. Bare vanlig røntgen, der de ikke kan se nerver og muskler.

— Den nye legen min syntes det var rart, sier Tysklind.

Etter tre år med vedvarende smerte har han fått nok av sin gamle lege. Tobarnsfaren synes ikke han ble tatt på alvor. Han har gått på smertestillende, men har ifølge seg selv enkelte dager problemer med å holde fast i en kaffekopp. I tre år har han gått med smerter i nakken, med et håp om at de skulle minke.

— Men jeg liker ikke å sutre. Så jeg har bare stått på, sier Tysklind.

Tysklind tar på seg badekåpen sykehuset i Lindesberg tilbyr, knytter beltet og legger seg i maskinen. Bilder av nakken hans kommer etter hvert frem på skjermen.

Diagnosen etter ulykken var brist i flere nakkevirvler. Etter en uke på Haukeland Universitetssykehus var han fire måneder på sykehus i Örebro. Smertene vedvarte, men lite skjedde.

— Ingenting, egentlig. Jeg har ventet på at det skulle bli bedre, men det har aldri skjedd.

Samme dag som han er til MR, blir han sykmeldt av sin nye lege. I januar i år forlenges sykmeldingen til ett år. Han skal, omsider, gå regelmessig i fysioterapi. Legen har sagt at han aldri mer kan kjøre lastebil. Å kjøre lastebil er nøyaktig hva han har gjort siden han kom hjem etter ulykken.

— Det var et under at jeg levde. Legene sa det, sier Lars-Erik Tysklind.

- Hvor ofte tenker du på ulykken?

— Jeg prøver å tenke fremover i stedet.

HÄLLEFORS HAR i underkant av 5000 innbyggere. Her har Tysklind bodd hele sitt liv. Fra han var 18 jobbet han på bygdens stålverk. To år etter ble det nedskjæringer. Tysklind, som en av dem med minst ansiennitet, ble permittert.

Etter en måned som arbeidsledig fikk han ta lastebilsertifikat via den svenske arbeidsformidlingen. Men det finnes visse forskjeller i utdanningen: I Sverige er ikke opplæring ved vanskelige kjøreforhold obligatorisk.

— Det burde det ha vært, sier Tysklind.

Fra MR-skanningen tidligere på dag er han kommet hjem til leiligheten han deler med Evelina, Loke (3) og Sigge (1).

— Jeg er glad for at jeg lever. Selv om jeg ikke kan leke med barna like mye som andre kan. Men det fungerer.

Samboeren gikk gravid med Loke da ulykken skjedde. De flyttet inn i leiligheten i september 2007. Han fikk jobb i et transportselskap i Østfold. I syv måneder kjørte han mellom Oslo og Bergen.

— Helt siden jeg var liten pojk, ville jeg bli lastebilsjåfør. Det var hur kul som helst. Det føltes som jeg hadde peiling. Hver dag la jeg kjetting på Hemsedalsfjellet.

24-åringen var bare 21 da han havnet i ulykken.

— Jeg har vært redd for å få skylden, sier Tysklind.

I politirapporten etter ulykken blir det beskrevet at han kjørte for fort etter forholdene. Samtidig, skriver lensmannen i rapporten sin, «gjekk politi og ambulansepersonar i bakken» ute på broen. I november 2009 kom brevet Tysklind håpet på fra statsadvokaten. Forholdet er henlagt etter bevisets stilling.

Året etter er det Havarikommisjonen som legger frem sin rapport. Tysklind får ikke kritikk. Det gjør derimot transportselskapet. Selskapet er i dag ikke aktivt. De hadde ikke sørget for at Tysklind hadde fått den opplæringen han trengte.

- Ble du lettet?

— Lettet? Skjedd er skjedd. Det er det samme hvem som får skylden. Det er uansett ikke mulig å få noe ugjort, sier Tysklind.

- Hva tenker du om å møte igjen de andre som var i ulykken?

— Litt nervøs for å treffe dem. Men det blir jo bra også, å se hvordan de har det, etter omstendighetene. Og finne ut om de anklager meg for noe. Det merkes jo.

SMELLET, 2007. I en Ford Mondeo reiste Ove Vestheim, Ingunn Melkevik og deres to felles barn. De kom fra Valdres, fra begravelsen til Oves sønn, Andreas. Han omkom i en bilulykke.

Før de begynte å kjøre, hadde de snakket om at de skulle ta det med ro, det var vinterføre og glatt. De hadde ikke råd til å miste flere, sa de til hverandre. I baksetet hadde ungene nettopp sett film. Nå hvilte de hodet mot dørene. Melkevik ryddet bort DVD-spilleren.

Det var et under at jeg levde.

Lars-Erik Tysklind

Foran dem lå en Ford Focus. En trailer passerte dem. Det neste de så, var et vogntog ute av kontroll. Førerhuset sto 90 grader fra resten av vogntoget. Huset dekket hele kjørebanen i motsatt retning.

Siden av førerhuset traff rett i fronten på bilen foran dem. Bilen ble ført bakover av vogntoget.

Det gikk et sekund. Først kom en høy, metallisk lyd. Så ble det helt stille.

Deretter begynte det å lukte røyk.

AURLAND HELSETUN, 2010. - Borgny er død. For tre uker siden, sier Birger Skjerdal (73).

— Det er tre år siden, sier sønnen Trygve.

— Ja. Det var jeg ikke klar over.

— Nei, men så husker du det igjen. Det er sånn det er, sier sønnen.

Faren har hatt besøk tidligere på dagen. De har snakket om ulykken. Birger Skjerdal har nok en gang fått vite at konen gjennom 47 år er død. På veggen henger to bilder av ekteparet. Ett viser de to klare til ettermiddagens fjøsstell en gang på 1980-tallet. De ser glade ut på bildet.

— De var friske, med på det som skjedde på gården, sier Trygve. Ikke minst drev de hjemmeysteriet med brun og hvit geitost.

Et familiealbum viser ekteparets tur til Skottland for noen år siden, Edinburgh Castle, englandsbåt og hele pakken, mens resten av familien jobbet dugnad for å lage en ny uteplass til ekteparet. Der kunne de nyte sine eldre dager, i alle fall sommerstid.

De fikk syv barn, fjorten barnebarn og til nå tre oldebarn. Etter ulykken lå Skjerdal i koma i nærmere tre uker. Han ble aldri seg selv igjen. De siste 30 årene er borte fra minnet.

— Da vi gikk i begravelsen til mamma, visste vi ikke om pappa kom til å overleve, sier Olav Skjerdal, Trygves bror.

2007, NOEN HUNDRE meter fra ulykken. Broens nærmeste nabo ringte medisinsk nødtelefon.

«Dette ser jævlig alvorlig ut,» sa John Håland. Han hadde sprunget alt han maktet. I bakgrunnen på den skurrende telefonen hørtes fløyting fra Flåmsbanen.

Det tredje og siste vogntoget stoppet få meter fra de to ødelagte personbilene. I en av dem satt Ingunn Melkevik. Hun er den eneste voksne som husker tiden rett etter smellet. Melkevik sjekket at ungene var i live. Foran henne ble panseret løftet opp. Batteriet ble koblet fra, ungene tatt med til førerhuset på det tredje vogntoget.

De første brannmennene kom til stedet, fulgt av ambulansene. De konsentrerte seg først om de to personbilene. Først etterpå oppdaget blant andre Geir Ove Bøthun, en av de frivillige i Aurland brannvesen, at en mann fortsatt lå i den ødelagte traileren.

Lars-Erik Tysklind ble båret ut. Bøthun gjorde som han hadde lært. En nakkekrage ble festet på den svenske 21-åringen.

Borgny Skjerdal døde trolig momentant i kollisjonen. Birger Skjerdal ble sendt med det første ambulansehelikopteret, Ove Vestheim med det andre.

Tysklind ble fraktet med ambulanse til Lærdal og helikopter derfra til Bergen.

GJENSYNET, tre år etter. — Lars-Erik er en veldig ydmyk fyr, helt annerledes enn jeg hadde ventet meg. Han har livet foran seg. Jeg håper han får den støtten han trenger, sier Ove Vestheim.

Han setter seg ved et bord på en kafé i Flåm, der BT har samlet mange av de involverte i ulykken. Tysklind snakker om hvor mye tid han har brukt med sine to barn etter ulykken.

— Det er så små marginer. Det kunne lett gått fire liv i ulykken. Det er kjekt å se deg i en slik tilstand, sier brannmann Bøthun.

— Var du redd vi bar nag til deg? spør søsteren, Åse Skjerdal Grindedal. Det var til henne foreldrene var på vei ulykkesdagen.

— Litt. Jeg har hatt det i bakhodet hele tiden, sier Tysklind.

— Ingen har gitt deg skylden for noe. Jeg har aldri tenkt i de baner. Tvert om. Jeg ble glad da politiet henla saken mot deg, sier Trygve Skjerdal.

Tysklind svelger.

— Jeg har aldri båret noe nag mot deg. Da har jeg heller tenkt at noen forsømte sin plikt. At innmeldte problemer ikke ble gjort noe med, sier Ove Vestheim.

— Den eneste bitterheten jeg har hatt, er at både Vegvesenet og Mesta bedyret sin uskyld etterpå, sier Trygve Skjerdal.

Les også: Havarikommisjonens rapport

ET FARVEL: Lars-Erik Tysklind blir ønsket velkommen tilbake av Ove Vestheim og Magnar Skjerdal (t.h.). Her møter de hverandre for første gang etter ulykken.
SEAN MELING MURRAY
KOM FRA BEGRAVELSE: Ove Vestheim og familien kom kjørende i den ene personbilen fra Valdres, fra begravelsen til sønnen, Andreas. Han omkom i en bilulykke.
RONALD E. HOLE