«Søtosten» kjørte med minibuss til Sverige, hvor han hentet kvinner som kom med ferge fra Polen. Så kjørte han dem tilbake til den vesle kommunen ytterst i Sognefjorden, hvor han solgte dem til ensomme ungkarer.

Hyllestad hadde vært en helt typisk liten grisgrendt norsk kommune, klemt inne mellom fjord og fjell. Hadde det ikke vært for «Søtosten».

«Søtosten», alias Alfred Hatlem, er Hyllestads suverent mest beryktede person. Nå ligger han, som en av bygdefrendene sier, med et fnys, «under torva». Men i sine glansdager drev «Søtosten» flere virksomheter alene enn alle de andre i kommunen gjorde til sammen. Han hadde fiskeoppdrett, kro, pensjonat, kjøreskole og taxisentral, for å nevne noe.

Så, i 1987, tenner verdensbegivenheter gnisten til en idé i det driftige hodet til «Søtosten». Jernteppet begynner å smuldre bort. Økonomien kollapser i Øst-Europa. I all elendigheten ser Sogne-gründeren en verden av muligheter. Han hadde nemlig merket seg det han kalte et nytt samfunnsproblem:

«I Hyllestad har 20 kjerringar rømt frå mennene sine på ti år», forteller han til BT i 1987.

Svaret på problemet finner han i ruinene av de gamle østblokklandene. Kvinner, desperate av fattigdom og med et brennende ønske om et bedre liv, lot seg selge til norske menn.

DERMED HAR MAN grunnsteinene i en god businessidé: tilbud og etterspørsel. «Søtosten» kjørte med minibuss til Sverige, hvor han hentet kvinner av fergen fra Polen. Så kjørte han dem tilbake til den vesle kommunen ytterst i Sognefjorden, hvor han solgte dem til ensomme ungkarer. Han kalte firmaet Kontaktbyrået Norge-Polen.

Selv tok han seg også en polsk kone. Ifølge upålitelige kilder i bygda, hadde det seg slik at da konens mor en gang kom på besøk, solgte like godt «Søtosten» svigermoren også.

Det var ikke bare ensomme sogninger som nøt godt av «Søtosten» s polakksalg. En gang solgte han en kvinne til en mann i Tromsø. Hatlem kjørte like godt damen til Nord-Norge i drosjen sin. Konekjøperen ble presentert for en taxiregning på 20.000 kroner, og saksøkte «Søtosten» sporenstreks.

LEIRVIK KRO OG MOTELL i Hyllestad, tirsdag kveld, februar 2003. Fire menn sitter ved hver sitt bord og ser på fotballkamp med hver sin øl. De snakker ikke sammen, annet enn et felles stønn eller et kvalt gisp når kampen krever det.

Utenfor ligger den svarte Sognefjorden. På andre siden av sundet ruver verftet, den lunefulle arbeidsplassen som holder bygden i live, åndedrett for kunstig åndedrett.

Hyllestad, befolkning 1528, klort fast langs nordsiden av Sognefjorden, nest ytterste kommune mot havet.

Ensomheten er en del av dette landskapet, en del av sjelen. Har alltid vært det. I hundrevis av år har sogningene trosset bratte fjell, kalde vintrer, skrinn jord, dårlige tider. Men når kvinnene drar, hva gjør man da?

TRE NYPERMITTERTE ungdommer sitter på kroen og røyker. Verftet har latt dem i stikken på ubestemt tid. De ler litt oppgitt når vi spør hva de har tenkt å gjøre.

— Jeg vet ikke, sier Roger Johansen (28). - Jeg har kjøpt meg leilighet her i Hyllestad. Det blir nesten umulig å selge den hvis ikke det er arbeidsplasser på verftet. Dessuten er jo dette hjemplassen min.

Begge guttene tenker å bli værende, foreløpig. Jentene har allerede et bein på bussen.

— Jeg tok meg bare et år fri fra skolegang for å jobbe, men dette blir det jo ikke penger av. Aetat har én ledig stilling i hele kommunen, og det er som sykepleier, sier Karianne Wergeland (22).

— Jeg havner nok i Bergen eller i Førde.

Søsteren Ann Camilla (19) nikker.

— Jeg kommer nok også til å reise, sier hun. - Du må nesten det hvis du vil ha jobb.

Roger og kameraten Ole Sigurd (28) er single. De flirer når vi spør om de vil importere seg koner, hvis alle jentene drar.

— Vi har ikke tenkt på det foreløpig. Men her er jo ikke noe kjempeutvalg, akkurat, sier Roger.

Kvinneunderskuddet er allerede merkbart. I alderen 20-39 år er det bare 82 kvinner per 100 menn i Hyllestad.

— Det er ikke så mange kvinnearbeidsplasser her, sier Atle Lerpold, rektor på skolen i Hyllestad.

STADIG FLERE DESPERATE , ensomme menn importerer bruder til Bygde-Norge - med vekslende hell. Kvinner fra millionbyer i Asia eller Øst-Europa, får sjokk når de kommer til avsidesliggende småsteder i Norge.

— Det ble kanskje litt ensomt for dem. De var jo alene her med ungene mens jeg var på sjøen, sier en 60 år gammel mann. Gift for tredje gang med en utenlandsk kvinne. Han bor langt utenfor kommunesenteret, oppe i en fjellside. Nærmeste nabo er et fjøs. Utsikten er fantastisk, men huset ligger svært øde til. De to første østeuropeiske konene hans har dratt. Et par andre damer har vært innom, men dro før det ble ekteskap. Nå har han prøvd lykken for tredje gang, med en kvinne fra Ukraina.

— De skjønte vel ikke helt hvor øde det er her før de kom. Min andre kone sa at hun hadde kommet langt oppå fjellet. Hun jeg har nå sier hun har havnet langt ute i skogen. Men det er jo sånn her på Vestlandet, sier han.

— Har du noen gang tenkt på å få deg en norsk kjæreste?

— Nei. Hø-hø. Det har aldri blitt sånn.

— En del av disse mennene er jo bosatt så langt unna kommunesenteret som det er mulig å komme, helt alene lengst inne i et dalføre, sier Kari-Ann Søreide, som holder norskkurs for utlendinger i distriktet i Florø.

— Kvinnene er veldig motivert til å lære norsk. For mange av dem er det nærmest en overlevelsesmekanisme. Enkelte av kvinnene bruker flere timer på transporten hver vei til Norsksenteret.

ALLEREDE I IMPORTBRUDENES pionerdager med «Søtosten» begynte imidlertid problemene, med anklager om mishandling og vanskjøtsel. Noen av de polske damene rømte til Krisesenteret i Florø. Hatlem var rasende.

— Krisesenteret driver med hets, og kommer med løgn og oppspinn, sa han til BT 19. januar 1990, da det ble påstått at noen av kvinnene led overlast.

I Hyllestad virker de fleste nå flaue over historien. De rister på hodet, og ler litt beskjemmet av den frittalende gründeren, som satte den vesle fredelige bygden deres på mediekartet med sin banebrytende kvinneimport.

— Han var litt av en karakter, sier krovert Oddgeir Feten.

— De fleste i bygden synes nok det var litt ekkelt. Det var mange av disse kvinnene som ikke hadde det noe bra.

Det mest ubehagelige var at Hyllestad ble satt under lupen. Bygdens nye importgeskjeft skapte nemlig masse oppstyr. Avisene boltret seg i historien om den fargerike sogningen som hentet busslaster med ferske kvinner som han solgte fra sin kro, kjøreskole eller fiskeoppdrett. Etter hvert ble det oppvask med politiet, Datatilsynet og likestillingsutvalget. Til og med KrFs stortingsmann Lars Gunnar Lie var ute og kalte bedriften for et «uhumske».

Lensmann og sosialvesen måtte flere ganger gripe inn og kjøre polske damer og barn på krisesenteret.

— Jeg tror bygden trakk et lettelsens sukk da kontaktbyrået forsvant, sier Feten.

MEN PROBLEMET HAR IKKE forsvunnet. Det er bare at ingen snakker om det lenger. Ingen bryr seg.

Lenge før BT kommer til Hyllestad, hører vi historier om ting som skal ha foregått der de siste årene. Vi hører om barn som ikke har fått mat, om kvinner som er blitt fullstendig isolert. Det var ikke bare i glansdagene til Kontaktbyrået Norge-Polen at kvinner som var importert til Hyllestad havnet på krisesenteret.

Det er ikke så lenge siden Krisesenteret i Florø ga forrige importbrud fra Hyllestad tilflukt. Hun er ikke den eneste. Midt i bygdeidyllen har kvinnene og barna levd i et familiehelvete. Dersom historiene stemmer, burde folk i Hyllestad bry seg. Om kvinner og barn som hentes til deres egen bygd. Noen bor der i flere år, andre forsvinner etter noen måneder. Ingen engasjerer seg nok til å finne ut hvor de blir av.

— Jeg grep inn én gang, og kontaktet Krisesenteret for en russisk kvinne her som hadde det fælt. Ektemannen hennes ringte og truet meg. Jeg griper aldri inn igjen. Det er for ubehagelig, sier en kvinne i bygden.

— Det har vært flere russiske damer her, men jeg vet ikke hva som har skjedd med dem. Det var faktisk en her nå nettopp med en unge, men jeg vet ikke hvor hun og ungen ble av, sies det.

— Før har det ikke vært slik at folk på bygden bare snur ryggen til. Nå har jeg inntrykk av at det skjer i veldig stor grad. Vi pleide å bry oss om naboen hadde det bra eller ikke, sier Liv Teigen, som er leder på Krisesenteret i Florø.

FORTSATT HENTER NOEN av bygdens menn hjem koner fra det store utland. Noen av dem finner seg godt til rette og har lykkelige ekteskap.

— Jeg har det fint i Hyllestad, sier russiske Olga. Hun har vært gift med en lokal mann i tre år, jobber på verftet og kjenner de fleste.

Med andre går det ikke fullt så bra. Til tross for at bygden nå har nesten tjue års erfaring med importbruder, er det ingen som vet helt hvordan de skal forholde seg til menn i bygden som har importert flere kvinner.

— Det er flere i lokalmiljøet som har tatt kontakt med oss på lensmannskontoret, fordi de er bekymret for godt voksne menn som skaffer seg koner fra utlandet, og gjerne flere ganger. Folk her spør om ikke myndighetene burde ha bedre kontroll på det, sier lensmann Egil Husabø.

— Burde ikke du som lensmann ha kontroll på det?

— Det er ikke forbudt å gifte seg, og vi kan ikke drive overvåking av folk bare fordi de har utenlandsk kone. Hvis folk blir utsatt for noe straffbart, anmelder de det jo, sier Husabø.

ALLE VI TREFFER i Hyllestad forteller villig vekk historier om alt det gale som skal foregå hos noen menn som importerer kvinner.

— Men jeg vil ikke legge meg bort i det, altså, understreker de.

— Det er umenneskelig å bo der, sier flere om forholdene noen utenlandske kvinner har levd under.

— Det er bra at dere tar det opp. Forholdene er så små her, det er vanskelig for oss å gjøre noe, men folk flest mener enkelte her ikke burde få hente flere kvinner, sier en annen.

Enkelte har forsøkt å varsle sosialetaten om forholdene for noen av de importerte kvinnene. Det er ikke så greit å være engasjert medmenneske når den du leverer inn bekymringsmelding på får vite at det er du som har varslet. Taushetsplikten hjelper ikke mye da.

— Dette er et lite samfunn. Det er veldig gjennomsiktig. Alle vet alt om alle, advarer lensmannen Bergens Tidende.

Det er ikke dermed sagt at noen tar affære.

— Hvis vi skulle overvåke alle familiene i bygden, måtte vi hatt hundrevis av ansatte, sier fungerende sosialleder Helene Skår.

- DET ER IKKE NOEN tradisjon i Hyllestad for å legge seg for mye opp i hva andre driver med. Vi har nok med vårt, sier en mann.

Mennene i Hyllestad ser ut til å finne roen over en solid stabel ved. Overalt i Hyllestad står menn og hogger ved. Med motorsag, vanlig sag eller øks. De kjører veden rundt i traktorer og tilhengere. Så finner de et passende sted å stable den. Som regel lager de et lite tak som veden kan ligge under, i en pen stabel.

PÅ OVERFLATEN er det fredelig i Hyllestad. Denne uken er det møte i pensjonistlaget tirsdag og konsert med en russisk dame torsdag. Biljardklubben er aktiv, og der samler folk seg for å spille onsdag. Hyllestad har flere NM-vinnere i biljard.

— Det er jo det Hyllestad er berømt for. Men biljard er liksom ikke helt greien for oss. Vi vil heller være her, sier Katrine Dale (13), som trives på den nye ballbanen sammen med venninnene Annelinn og Cecilie. Det er beinkaldt, men jentene holder ut. Et par år til.

— Det er kjekt i Hyllestad, men jeg vil jobbe med musikk og teater. Så jeg kommer nok til å flytte, sier Katrine.

MARITA AAREKOL (foto)

SKØYTEIDYLL: Odd Rune Thorseth bruker kveldene til å teste de nye klappskøytene på Aksevatnet.

PIONERBYGD: På åttitallet ble Hyllestad et av de første stedene i Norge som drev organisert import av kvinner.

SKOLEN: 205 elever går i de ti klassene på Hyllestad skole. For å gå på videregående må de reise til Dale, en time hver vei med buss.

FRAFLYTTING: Prognosene er dystre for Hyllestad. Hjørnesteinsbedriften vakler, og gjennomsnittsalderen kryper oppover.

JENTENE REISER, GUTTENE BLIR: Mens Ann Camilla Wergeland (19) og søsteren Karianne (til venstre, 22) vil reise fra Hyllestad, har Ole Sigurd Hofsvik (28) og Roger Johansen (til høyre, 28) tenkt å bli.

STRESS: - Det er mye stress her nå. Bare fire dager til båten skal døpes, sier maler Tor Tørresdal om bord på skipet «Moss» på verftet i Hyllestad.

SAMMEN, ALENE: Fotballkveld på Leirvik Kro. Hyllestad, lik mange andre norske småsteder, har et stort overskudd av menn.

GJENNOMSIKTIG: - Dette er et lite, sårbart samfunn, der alle vet alt om alle, sier lensmannen i Hyllestad, Egil Husabø.

BALLSPILL OG SHAKIRA: Annelinn Dale (15), Katrine Dale (12), Cecilie Tveito (15) og katten Ramo (10) trives godt i Hyllestad. Men bare Ramo har tenkt å bli værende i bygden.

SKUMRING: Lihesten ruver over skumringstimen i Åfjorden.