Vi bodde noen hundre meter fra selve brannstedet, like ved M. O. Bjørges boder i Verftsgaten. Jeg forsto nok ikke helt alvoret i situasjonen, og mine foreldre regnet vel med at brannen ville bli stoppet før den rakk så langt nordover. Men jeg forberedte meg i all stillhet. Jeg var i besittelse av en god del tomme fyrstikkesker som jeg brukte som «kasser» i et lekeheisehus med tilhørende trelastebil i mitt eget høyst private transportfirma. For sikkerhets skyld pakket jeg fyrstikkeskene i en passende pappeske og satte tau rundt, klar for eventuell evakuering. Det ble heldigvis ikke nødvendig.

Men utover ettermiddagen og kvelden kom det stadig folk innom. Vi kjente noen av reservemannskapene, og de fikk noe å varme seg på i korte pauser under slokkingen. Vi fikk også besøk av en brannmann i full mundur. Han hadde hørt at vi var en av de få som hadde privattelefon i strøket, og ba om å få låne den. Selvsagt fikk han det. Men det var stadig opptatt på nummeret han ringte. Til slutt spurte min far hvem han skulle ha tak i. Jo, han måtte snakke med kullformannen hos Victor Müller, for sjøbrannsprøytene trengte mer kull snarest mulig. Kullformannen var nettopp min far! Og mer kull ble det råd med.

Det ble en merkelig 17. mai dagen etter. De brannlidte hadde selvsagt ganske andre ting å tenke på enn å feire Grunnlovsdagen. Folk i nærheten av branntomten hadde nok å gjøre med å lufte og rydde, og å få på plass det de hadde båret ut og plassert andre steder. Dessverre forekom det en del tyverier. Men Grunnlovsdagen ble selvsagt feiret, og været var utmerket. På Festplassen var det to minutters stillhet til minne om Fridtjof Nansen, som var død bare noen dager tidligere, 13. mai.

For min ringe del hadde jeg en formue på kr. 2,50 til å gjøre hva jeg ville med 17. mai, uten godkjenning av mine foreldre. Men det var som om jeg ikke hadde lyst på alle godsakene jeg hadde planlagt å kjøpe. I brannlukten tenkte jeg med vemod på alle dem som hadde mistet sine hjem. Og synet av den store, rykende branntomten ga heller ikke den rette stemningen.

ROLF TOFTE