Statoil-sjef Bjørn Laastad følger vaktsomt med mens den 40 meter høye kolossen bukseres nedover elven. Vindstyrken er helt i grenseland, men etter nøye vurderinger har alle sikkerhetsansvarlige og det lokale elvepolitiet gitt klarsignal. Boligkvarteret til Valemon-plattformen, som skal begynne å hente opp gass utenfor Bergen neste år, skal forlate offshoreverftet i Gorinchem i Nederland på en gigantisk lekter.

En slepebåt ligger bak og skyver, en annen ligger foran og trekker. Plattformdelen rager i landskapet. Mot det gråbrune vannet er den like lys som kvitebjørnen den er oppkalt etter. Den er sikret og forseglet og gjort klar for transport kloden rundt.

Rundt ekvator to ganger

Først skal boligkvarteret slepes til Rotterdam. Der løftes den om bord på spesialfartøy, og sendes rundt hele Afrika til Geoje i Sør-Korea. På det store Samsung-verftet gjøres plattformen ferdig – før den fraktes tilbake til Europa og opp i Nordsjøen. I mai neste år skal den settes på feltet 160 km vest for Bergen.

Valemon er et av de største prosjektene Statoil har. Teknologien, dimensjonene, avstandene – her er det absolutt ingenting som er smålåtent. Prosjektdirektør og bergenser Bjørn Laastad styrer et budsjett på 21,5 milliarder. Han har 160 Statoil-ansatte i teamet sitt, i Bergen, Stavanger, Nederland og Sør-Korea.

Så hvorfor sendes plattformdeler fra verdensdel til verdensdel, i stedet for at hele greien bygges på for eksempel Stord?

Jo da. Det er fordi det blir billigere.

Globalt puslespill

Oljebransjen er gjennomglobalisert. Når Statoil og de andre store oljeselskapene skal bygge plattformer, settes oppdraget ut på fullt internasjonalt anbud.

— Det er en åpen og fair konkurranse, der vi vurderer blant annet pris, kvalitet og HMS-standarder, forklarer Bjørn Laastad.

— Vektingen av kriteriene er hemmelige, men pris betyr mye. Så summerer vi til slutt.

Samsung Heavy Industries fikk hovedkontrakten på Valemon-plattformen, men det betyr ikke at alt arbeidet utføres i Sør-Korea. En kaskade av underleverandører – mange av dem norske – sørger for tjenester og varer til plattformen. For eksempel er livbåtene fra Rosendal, rørledningene fra Japan, Tyskland og Storbritannia og kraftkabelen fra Sverige. Et sveitsisk firma legger rør, et italiensk skal løfte plattformdekket på plass i Nordsjøen.

Byggingen av boligkvarteret har Samsung satt ut til nederlandske Hertl, som igjen har satt det ut til Mercon i Gorinchem.

«Hotell» til 400 mill

Det relativt lille, familieeide verftet er som en maurtue denne lørdagen. Folk i hjelm og kjeledresser piler frem og tilbake, sjekker fortøyninger og snakker i mobiltelefoner. Følgebåtene legger seg i posisjon. Stemningen er konsentrert og opprømt på en gang. Mercons folk er selvfølgelig til stede, men også delegasjoner fra Hertl, Samsung og Statoil er på plass for å overvåke og kontrollere.

Sjefstettheten på kaien er enorm. Slepingen av boligkvarteret – ut i den trange kanalen, gjennom syv bropunkter, der klaringen noen steder er under én meter – er en milepæl.

Best at alt går riktig for seg. Den store hvite klossen med helikopterdekk koster tross alt 400 millioner kroner.

Krever oppfølging

Jarand Rystad i Rystad Energy mener behovet for oppfølging av byggeprosjektene øker ved bruk av asiatiske verft. En studie han nettopp har gjort på oppdrag for Norsk Industri, viste at norske verft kan levere tilbud som ligger 30 prosent over de asiatiske.

— Men nesten hele forskjellen spises opp av økte oppfølgingskostnader, og verditap som følge av lengre gjennomføringstid, sier Rystad.

For det tar lang tid å sende plattformdeler over verdenshavene. Særlig dyrt er det imidlertid ikke. Shipping er på billigsalg, så det er ikke transportkostnadene, men den ekstra tidsbruken som er utfordringen. Og med den store forskjellen på asiatiske og norske lønninger, kan transport i en del sammenhenger være lønnsomt. Det er derfor du finner fisk i frysedisken som er fanget i Barentshavet, men filetert i Kina.

Bjørn Laastad002.jpg
ELIAS DAHLEN

Jarand Rystad er ikke i tvil om at globaliseringen av varer og tjenester bare kommer til å fortsette.

— Kina har verdens beste oljeraffinerier. Vi ser nå eksempler på at olje fra Venezuela som skal selges som diesel og bensin på det europeiske markedet, fraktes til Kina for å bli raffinert. Deretter fraktes de ferdige produktene til Europa. Raffinerifordelen i Kina overstiger altså transportkostnaden, påpeker Rystad.

Norsk innredning

Veldig grovt sagt er det slik at rundt halvparten av en offshorekontrakt er innkjøp av utstyr og komponenter. Her er prisene de samme for alle. Cirka en fjerdedel er planlegging og konstruksjonen av det som skal bygges (engineering). Dette får man gjerne billigere i utlandet. Den siste fjerdedelen er timesverkene på verftene – og her er prisforskjellen betydelig.

Mye av innredning og utstyr i boligkvarteret er norsk eller levert av norske leverandører, forteller prosjektleder og bømling Knut Vik. Ikke nødvendigvis fordi det er billigst, men fordi kvaliteten er viktig når plattformen skal ha en levetid på 25 år.

Ekstra rundreise for toalettene

Toalettene er for eksempel fra Porsgrunns porselen. De hadde en egen Europa-turne i forkant av den store jordomseilingen. Først ble toalettene fraktet til Polen, der baderommene ble prefabrikkert. Deretter gikk de til England, der baderommene ble satt inn i lugarene. Så gikk turen til Nederland der boligkvarteret er bygget – og snart er både toalettene og resten av boligkvarteret på vei til Sør-Korea.

— Det har vært et eventyr, konstaterer Knut Vik som følger slepingen av gigant-byggverket fra landeveien. Han er jevnlig i telefonkontakt med den transportansvarlige som er om bord i lekteren. Alt går som planlagt. Alt er under kontroll. Slepefartøyene fører den kolossale doningen med en bemerkelsverdig eleganse. Vendingene på kanalen ligner sakte piruetter.

På broene blir det rene folkeansamlingene. Mange er utsendinger fra de involverte selskapene, men også andre skuelystne stimler til. Det blir stille når det store boligkvarteret kommer tett på oss og så glir langsomt forbi. Prosjektleder Vik er blank i blikket.

— Der går babyen min, mumler han.

PROSJEKTDIREKTØR: Bjørn Laastad kom rett fra feltet i Nordsjøen for å være med på slepingen, og fortsatte så til Sør-Korea. -Som leder er det viktig å være til stede, sier han.
ELIAS DAHLEN