På midten av 1980-tallet ble Denise Rousseau, pioneren bak den moderne forståelsen av psykologiske kontrakter, slått av hvor endimensjonal ledelseslitteraturen var. Det handlet om ledere, ikke medarbeidere. Samtidig så hun at de ansatte opplevde et brudd på en slags usynlig avtale i bedrifter som måtte gjennomføre massive nedskjæringer.

Vi mennesker har en slags mental forestilling om hva vi forventer av en arbeidsplass. Det oppleves som en kontrakt eller avtale. Utfordringen er at den ikke er lik for hver medarbeider, ei heller synlig og nedskrevet. Den psykologiske kontrakten er bare en antakelse om et gjensidig bytteforhold.

Vi antar hva som forventes av oss, og hva vi mener vi skal få igjen for innsatsen. Når vi opplever at kontrakten brytes, oppstår gjerne tanker som «hvorfor skal jeg gi alt, når sjefen ikke er villig til å gi tilbake til meg».

Når jeg som forsker intervjuer ansatte, hører jeg ofte at «etter at jeg opplevde x (et brudd), bestemte jeg meg for å slutte å gi så mye i jobben, og kun gjøre minimum av det som kreves». Det er med andre ord veldig viktig at ledere og ansatte er klar over hvilke psykologiske kontrakter som gjelder, og at de aktivt avklarer dem. Den usynlige kontrakten blir gjort synlig.