Om få timer står Prince foran publikum i Vestlandshallen. Ifølge det bt.no får opplyst skal Prince nå være ankommet Bergen, men ennå har ingen sett snurten til stjernen, som er kjent for å være mediesky.

Har du sett Prince i Bergen? Tips oss på 02211, MMS 2211 eller tips@bt.no!

I over 30 år har Prince har vært en viktig del av populærkulturen. Like lenge har han fått både kritikere og fans til å klø seg i hodet.

På et tidspunkt var ikke folk engang sikker på hva denne artisten – eller symbolet, eller artisten tidligere kjent som Prince – egentlig het.

Prince har alltid virket å ha hundre prosent i kontroll

Ole Martin Ihle, musiker og Prince-fan

Nå heter han Prince igjen, men den mediesky musikeren er fortsatt omgitt av myter.

Ole Martin Ihle hevder ikke å ha løsningen på gåten Prince, men han mener Prince fortsatt er en fantastisk musiker.

Ihle er selv Prince-fan, musiker og har mastergrad i African American Studies fra New York University. Han er også kjent som Harald Eias høyre hånd i NRK-serien «Hjernevask».

— Selv om Prince er blitt beskyldt for å svikte på albumfronten blir han bare en bedre og bedre liveartist. Han har med seg de kuleste livemusikerne – han virker rett og slett mer ung og frisk enn noen gang, sier Ihle, som gleder seg til konserten i Vestlandshallen.

Leker med identitet

Prince vokste opp i Minneapolis i Minnesota, den «norske» staten, i en by hvor det ikke var noen stor svart befolkning. Ihle tror det har påvirket musikken til Prince.

— Den svarte musikkscenen i Minneapolis var nok mer lydhør overfor hvit musikk, og musikken til Prince kan være både svartere enn James Brown, og hvitere enn David Bowie. Han er en av de store crossoverartistene, som appellerer både til svarte og hvite, kvinner og menn. Like mye som han tøyet grensene for svart musikk, tøyet han grensene for hva det vil si å være mannlig artist. Han kan være ekstremt feminin, samtidig som han oppleves som macho.«Manhood to spare» er det noe som heter, han har så stor kontroll på sin mannlighet at han kan tillate seg å være litt feminin, sier Ihle.

Anne Danielsen er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har doktorgrad i funk, og har tidligere skrevet masteroppgave om Prince. Hun tror Prince sin tvetydige identitet hjalp ham å nå bredt ut på åttitallet.

— Det feminine hjalp nok for å nå ut til et bredt kvinnelig publikum. Samtidig er han en fantastisk gitarist, noe som tiltrekker rockorienterte menn. Men det er mange store stjerner som har spilt på det androgyne, bare se på Mick Jagger, sier Danielsen.

Prince og Jackson

Det er vanskelig å snakke om Prince uten å komme inn på Michael Jackson. På åttitallet var de artistene som for alvor fikk opphevet den segregerte amerikanske musikkbransjen, med litt hjelp fra Whitney Houston.

Prince nådde for alvor ut til det store mainstreampublikumet med soundtracket «Purple Rain».

— Svarte artister hadde absolutt nådd ut til det hvite publikumet tidligere, spesielt mange av Motown-artistene. Men med disse to nådde det helt nye dimensjoner, sier hun.

Danielsen mener Jackson og Prince på mange måter hadde de samme røttene, men de gikk i litt forskjellige retning.

— Begge kom jo fra den svarte amerikanske musikktradisjonen. Men de nådde nok ut til litt forskjellig publikum. Jackson ble en stor popstjerne, mens Prince også fikk en viss subkulturell kapital. Han fikk sterkere gjennomslagskraft hos «kjennerne». Han har senere blitt litt en musikernes musiker, sier hun.

Overdrivelsens kunst

Ihle mener Prince, mer enn Houston og Jackson, vant det hvite publikum helt på sine egne premisser.

— Det føltes kanskje som om Michael Jackson og Whitney Houston ble «bleket» litt. Prince har alltid virket å ha hundre prosent i kontroll over det han har drevet på med, sier han.

Ihle mener Prince behersker overdrivelsens kunst, på en annen måte en for eksempel Michael Jackson.

— Når Michael Jackson får en gigantisk statue av seg selv til å flyte oppover Themsen i London, da mener han det hundre prosent. Hadde Prince gjort det samme, hadde man ikke visst om det var spøk eller alvor. Der Jackson tok seg selv dødsens alvorlig har Prince en kjøligere ironisk distanse til seg selv.

— Er det kanskje litt derfor Prince ikke er blitt så stor som Jackson?

— Nja, vanskelig å si. Utover nittitallet ble Prince mindre og mindre opptatt av å skrive hits, men han fortsatte å gi ut plater, av varierende kvalitet, sier han.

Anne Danielsen tror Prince ble lei av å være popstjerne.

— Jeg tror han ble lei av å spille «Purple Rain» for fulle hus for hundrede gang. Han ville gjøre noe annet. Nå er han først og fremst musiker, ikke popstjerne.

Gleder du deg til konserten i kveld? Si din mening her: