KARI PEDERSEN

OGNE ØYEHAUG Ingen er i stand til å sette noen prislapp på bydelsreformen, som ble vedtatt av et bredt flertall i bystyret høsten 1998. Ikke minst siden ordningen med åtte bydelsadministrasjoner og åtte bydelsstyrer også har en plusside, i form av bedre samordning og tettere kontakt mellom kommunen og byens befolkning.

Lang utgiftsliste

n Av 110 stillinger i bydelsadministrasjonene er 40 gjort overflødige når reformen avvikles. På de bydelsvise kulturkontorene forsvinner ca. 20 stillinger. Grovt regnet koster et årsverk en halv million kroner, alt medregnet. Gitt at kommunen i fire år hadde klart seg uten disse 60 stillingene, er det alene 120 millioner i utgifter.

n Forberedelsene kostet. En egen prosjektorganisasjon utredet omorganiseringene. I forveien ble ordningen utprøvd i to prøvebydeler. Hele reformen ble to ganger evaluert av forskere ved Universitetet i Bergen.

n Flytteprosessen ut i bydelene og tilbake i sentrale byrådsavdelinger har krevd tid og ressurser. Hele det siste året, siden bystyret i fjor sommer bestemte at ordningen skal avvikles, har bydelsadministrasjonene operert i et vakuum. Byrådet har tatt makten tilbake sentralt, mens administrasjonene ute i bydelen var satt i ventestilling.

n De åtte politikerne som ledet bydelsstyrene hadde halv kommunalrådslønn. I tillegg kom utgiftene til administrasjon for bydelsstyrene.

n Bydelsreformen trådte i kraft i januar 2000. Året etter kom det første store underskuddet for kommunen. Hele veien er det blitt strammet inn. Bydelene startet med 131 stillinger.

— Styringsvakuum

Arbeiderpartiets tidligere finansbyråd Trond Tystad var med og stemte både for å opprette og nedlegge bydelsreformen. Han mener den største kostnaden er umulig å tallfeste. Den handlet om styringsproblemer:

— Kanskje den største økonomiske faktoren var det styringsvakuum som oppsto ganske kort tid etter at reformen var på plass, sier Tystad.

— Alle ville hver for seg gjøre det beste, men ingen tok det fulle ansvar. Der bydelene var villig til å kutte, sa bystyret nei. Reelt sett ble makten aldri flyttet ut i bydelene, verken politisk eller administrativt, sier Tystad og legger til:

— Det var en uvirkelig følelse å se kampen som pågikk mellom bydelene og bystyret. Diskusjonen om hvem som skulle gjøre hva, overskygget diskusjonen om hva som måtte gjøres.

- Maktspenn

Anne Lise Fimreite, forsker ved Rokkansenteret, gir to forklaringer på hvorfor bydelsreformen ble en fiasko i Bergen. Oslo lever greit med bydelsstyreordning:

— Bergen fikk ikke styr på økonomien, derfor gikk det galt. Jeg er ikke overbevist om at det skyldtes bydelsreformen. Det var tegn til at Bergen var i ferd med å gå på en smell før reformen ble vedtatt. Å snakke om årsak her er som å fastslå hva som kom først, høna eller egget.

En like viktig forklaring er at bydelsreformen ble innført samtidig med parlamentarismen. Etter Fimreites mening ligger det her en innbyrdes motsetning.

Parlamentarismen er en sentraliserende system, der makten skal samles i byrådet. Bydelsordningen er desentraliserende.

— Bergen fikk et kolossalt maktspenn mellom to nye styringssystemer, sier Fimreite.

— Rokkansenteret skrev evalueringen som lå på bordet da bydelsreformen ble vedtatt. Hvorfor ble ikke dette påpekt der?

— Vi var inne på det da vi skrev at det sentrale styringssystemet må tilpasses bydelene. Men vi hadde ikke fått i oppgave å evaluere parlamentarismen, sier Anne Lise Fimreite.