«Trine» og samboeren hadde vært ufrivillig barnløse i nærmere fire år da det endelig klaffet.

— Vi følte oss så utrolig heldige og gledet oss veldig, forteller «Trine» (29).

På ultralyd i uke 19 begynte marerittet. Det ble oppdaget store misdannelser hos fosteret, og legene konkluderte med at barnet ikke ville overleve utenfor mors liv.

— Sparkene, som jeg syntes var fantastisk deilige dagen før, var nå en vond påminnelse om at jeg måtte ta et aktivt valg, forteller hun.

- Tapet bagatelliseres

Paret følte de gjorde det eneste rette ut fra omstendighetene. De valgte å avslutte livet i magen.

Ett år senere går det fremdeles ikke en dag uten at «Trine» tenker på barnet hun mistet. Samtidig føler hun at hun møter liten forståelse for sorgen hun strever med.

— Av en eller annen grunn er det mer akseptert å sørge over et fullbårent, dødfødt barn. Jeg føler at tapet blir bagatellisert når opplevelsen for eksempel sammenlignes med en spontanabort.

«Trine» har hatt stort behov for å snakke om datteren, men har opplevd at mange rundt henne vegrer seg for å ta opp temaet.

Vil fortelle, men ingen spør

Selv hadde hun den verste perioden et halvt år etter aborten. Da skulle babyen ha vært født, og hun skulle hatt permisjon. I stedet var hun tilbake på jobb.

— Den første tiden er alle rundt deg oppmerksomme på det, men etter hvert blir det stille.

Hun tror at folk gjerne lurer, men ikke tør stille spørsmål.

— De er kanskje redde for at de «minner» oss på det som er vondt. Men det vonde er der hele tiden. Vi trenger å snakke om babyen vår, selv om hun ikke fikk vokse opp sammen med oss. Hun er fortsatt vårt barn, som vi savner hver eneste dag, sier «Trine».