Radioteknikkens tidsalder begynte for alvor da italieneren Guglielmo Marconi i 1901 sendte et trådløst morsesignal med radiobølger over Atlanterhavet, fra Cornwall i England til Newfoundland.

De korteste bølgene som teknikken den gangen kunne produsere – kortbølgene, også kalt høyfrekvent (HF) stråling – går over lange strekninger hele kloden rundt, fordi de reflekteres av den elektrisk ledende ionosfæren og åpnet for verdensomspennende kommunikasjon og kringkasting.

Radiobølger er en del av det elektromagnetiske spekteret av mange former for stråling som også lyset tilhører og kortbølgene ble populært omtalt som «den snakkende lysstråle». De var lenge fokus i saken om missiltorpedobåten KNM «Kvikk», fordi den i en periode hadde en ekstra HF-sender med antenne på akterdekket som ble brukt til å sende støy for å forstyrre radiosamband (jamming).

Kunstig feber

Kortbølgene kom også til nytte i medisinen.

Det var allerede i 1890-årene oppdaget at høyfrekvente elektriske strømmer varmer opp kroppsvev og kortbølger har den egenskap at de trenger dypt inn i vev, stimulerer blodsirkulasjonen og hjelper kroppens egne lindringsprosesser.

Det ble laget apparater for å dra nytte av varmevirkningen i behandling av ryggplager og muskellidelser og kortbølgebehandling ble i 1930-årene markedsført og omtalt i en flom av artikler som medisinens nye vidunderkur. Kortbølger kunne drepe kreftsvulster og det var mulig å fremkalle kunstig feber som blant annet knekket virus og styrket kroppens forsvar mot infeksjoner.

Påstandene var så mange og fantastiske at de amerikanske fysioterapeutenes råd i 1935 startet en undersøkelse for å sjekke den vitenskapelige holdbarheten.

Ekstrem forsiktighet

Medisinsk behandling var imidlertid kontrollert bestråling.

De som arbeidet med radiosendere var utsatt for ukontrollert bestråling og utviklingen av stadig sterkere sendere gjorde de store brukerne av radioteknikken i USA, industrien og de militære, bekymret. De fryktet at personell kunne få skader som var kjent fra febersykdommer, fordi strålingen økte kroppstemperatur.

En undersøkelse på en radiofabrikk i California i 1928 viste at kroppstemperaturen steg målbart etter bare et kvarters eksponering. Forskeren Helen Fosmer tilrådde at det ble vist ekstrem forsiktighet ved bestråling og at mente at eksponering av mennesker for enda sterkere sendere burde utsettes inntil videre undersøkelser var gjort. Strålingen kunne derimot være nyttig medisinsk, la hun til.

Kroppen som antenne

Den amerikanske marinens Bureau of Medicine and Surgery (BUMED) som Sjøforsvaret rådførte seg med tidlig i sin «Kvikk»-undersøkelse, gjorde i 1930 et forsøk med frivillige deltakere som tydelig viste at strålingen påvirket mennesker. Et lysstoffrør glødet når de holdt det i hånden noen meter fra en antenne. Kroppen absorberte strålingsenergien og virket som en antenne.

Deltakerne merket fort en ubehagelig varme når de ble bestrålt – fulgt av hodepine, slapphet og noen ganger forstyrret retningssans. Symptomene forsvant straks radiosenderen ble skrudd av, men kom raskere ved andre og tredje gangs bestråling. Forsøkspersonene vendte imidlertid tilbake til normal helsetilstand en tid etter bestråling og US Navy regnet ikke med langtidsvirkninger.

Varme eller ikke varme...

Det var også spørsmål om varme var den eneste strålevirkningen.

Den amerikanske legen Joseph William Schereschewsky bestrålte i 1924 mus for å se hvor mye de tålte før de døde av overoppheting. Reaksjonstiden varierte med strålingens frekvens etter et uforutsigelig mønster og en av de døde musene hadde ikke økt kroppstemperatur.

Schereschewsky antydet forsiktig at strålingen hadde andre mer subtile virkninger på celler og molekyler som ikke skyldtes oppvarming. Dette kalles i dag ikke-termiske effekter og ble den gangen omtalt som «spesifikk biologisk virkning».

Funnet vekket debatt og Schereschewsky ble sterkt kritisert av flertallet av forskere, som mente at forsøket var dårlig gjennomført og debatten døde hen da de amerikanske fysioterapeutenes råd i sin rapport i 1935 etter å ha vurdert all tilgjengelig forskning konkluderte at påstanden om ikke-termiske effekter måtte avvises, fordi avgjørende bevis manglet.

Låste fronter

Dermed var frontene i all videre diskusjon om radiostrålingens virkninger låst, hevder den amerikanske historikeren Nicholas Steneck i boken «The Microwave Debate» (1984) som gjennomgår forskningshistorien og ser kritisk på vitenskapens rolle.

All bevisbyrde ble veltet over på de som mener at ikke-termiske effekter finnes, mens det rådende vitenskapelige syn at bare radiostrålingens varmevirkning er viktig tillegges nesten udiskutabel autoritet, hevder Steneck.

Diskusjonen begynte igjen etter den andre verdenskrig, da radarteknikken var tatt i bruk. Radar er en teknikk for å måle avstanden til og lokalisere objekter ved hjelp av reflekterte radiosignaler og mens kortbølger er fra 100 til 10 meter lange, ble energi nå «pakket» i de enda kortere mikrobølgene. De er fra 30 centimeter til 1 millimeter og brukes i dag også i mobiltelefonen og mikrobølgeovnen (pdf-dokument).

Mikrobølgestråling fra radar sendes dessuten ut som kraftige, kortvarige pulser. Det økte risikoen for skader på menneskekroppen.

NESTE: STERIL FOR EN KVELD