KJARTAN RØDLAND

Men det tok ikke lang tid før selv innbarkete bergensere begynte å ane at det var noe spesielt med den nye rådmannen. Kunne han ikke minne om — ja, selveste Einar Olsen?

Ragnar Fagereng benytter 1. juledag til å runde 60 år, og har derfor en god del fruktbare og yrkesaktive år igjen. Men det vil være rådmannstiden i Bergen han blir husket for, enda den tiden så visst ikke ble den lengste i hans yrkeskarriere.

Ragnar Fagereng var født i Oslo og ble cand. jur. i 1969. Etter plikttjeneste som dommerfullmektig var han høyskolelektor i noen år, før han ble kontorsjef hos rådmannen i Elverum. Rådmannsskolen gjorde han unna der, og så kom en bratt stigende rådmannskurve: Først Meløy i Nordland, så Lillehammer (der han sammen med ordføreren sloss iherdig og suksessfullt for at Samaranch skulle utbryte sitt om at «det blir Lillehammer!», og med den bragden bak seg dro han som rådmann til Stavanger, før han altså i 1994 oppnådde selve herligheten, han ble rådmann i Bergen.

Det var Kommune-Norges mektigste posisjon han inntok, for Oslo hadde for lengst avskaffet alle rådmenn og fått seg byråd i stedet.

Ingen trengte å være i tvil om at det var Ragnar Fagerengs egne tanker som lå i hans forslag. Fagereng hadde autoritet både utad og innad, og i rettssaken mot ham sto erfarne ledere i Bergen kommune frem på rad og ga sin sjef attest som en enestående dyktig fagmann. De trengte ikke gjøre det, for deres egen karriere var det antakelig verken klokt eller lurt, så de sa hva de virkelig mente.

Ved sekstiårsdagen kan vel både han og andre gjøre seg refleksjoner: Fungerte ikke demokratiet like godt den gangen rådmannen var en selvstendig rådgiver, som kunne angripes eller hylles snart fra den ene politiske side, snart fra den annen - en rådmann som kanskje kunne gjentatt Einar Olsens glansnummer: Å gi alle kommunalt ansatte fri resten av dagen hvis det la seg snø over Bergen en vinterdag?