Hans Magnus Enzensberger

XV

Enda en gang tar vi for oss spørsmålet om hva det kan skyldes at den islamske bevegelsen med sine fagre løfter har kunnet slå alle sekulære konkurrenter av marken og rekruttere et voksende antall gjerningsmenn. Jo mer man studerer deres mentalitet, desto tydeligere blir det at man har å gjøre med et kollektiv av radikale tapere. Alle karakteristika som er tilstrekkelig kjent fra andre sammenhenger, opptrer her på nytt: den samme fortvilelsen over egen tilkortkommenhet, den samme letingen etter syndebukker, det samme virkelighetstap, den samme hevnlysten, de samme vrangforestillingene om egen mandighet, den samme kompensatoriske overlegenhetsfølelsen, fusjonen mellom ødeleggelse og selvødeleggelse og det tvangsmessige ønsket om å bli herre over de andres liv og ens egen død ved å trappe opp skrekken.

Det eneste som er forskjellig, er forbrytelsenes omfang. Når ett enkelt menneske går amok, disponerer han bare over en pistol eller en kjøkkenkniv.

Den AIDS-syke narkomane som før sin død smitter så mange partnere som mulig med viruset, bruker bare sin egen kropp som våpen. En gudskriger, derimot, nyter godt av en solid utdannelse. Han mangler ikke moderne kommunikasjonsmidler og en omfattende logistikk. Og den tid er ikke fjern da hans oppdragsgivere eventuelt forsyner ham med ABC-våpen.

Alle de forklaringene som primært forholder seg til gjerningsmennenes sosiale situasjon, når ikke dypt nok. Det er ikke bare terrorens oppdragsgivere og ideologer som overveiende stammer fra innflytelsesrike og velstående familier. Også blant gjerningsmennene er de fattige underrepresentert.

Det amerikanske Foreign Policy Research Institute har offentliggjort en av de få relevante klasseanalysene – naturligvis uten å ta et så suspekt uttrykk i sin munn. Av fire hundre kjente tilhengere av al-Qaida hadde 63 % eksamen fra videregående skole, tre fjerdedeler kom fra et overklasse— eller middelklassemiljø. Like mange var akademikere, deriblant professorer, ingeniører, arkitekter og andre fagfolk.

Den radikale taperen behøver altså overhodet ikke å tilhøre denne jordens rettsløse. Det dreier seg om en mann, slik tilfellet er når ett enkelt menneske går amok. Kvinner er i høy grad underrepresentert blant gjerningsmennene. Unntak som de såkalte sorte enkene fra Tsjetsjenia og de palestinske attentatkvinnene bekrefter bare regelen.

Det er også påfallende at de færreste terrorister er kommet fra strengt troende miljøer. Det kaster lys over religionens ideologiske rolle. Her er man som utenforstående henvist til antagelser.

Mye tyder imidlertid på at det er smått bevendt med terroristenes fromhet. Gjerningsmennene klamrer seg til en gjenbrukstro som ikke helt kan tro på seg selv lenger. «En slik halvtro opptrer alltid med et kategorisk krav om lydighet. Den vil ikke høre snakk om noe kompromiss, og den er notorisk fornærmet. Ettersom den mangler den ytterste sikkerhet, trenger den autoritet eller direkte aksjon som støtte.»

Man kan få inntrykk av at emigrasjonen ikke minsker, men skjerper tapernes psykiske risiko. Uavhengig av deres økonomiske situasjon er rotløse migranter fra de arabiske landområdene utsatt for et vedvarende kultursjokk gjennom den umiddelbare konfrontasjonen med den vestlige sivilisasjonen. Det gjelder særlig for mannlige utvandrere.

Den tilsynelatende overfloden av varer, meninger, økonomiske og seksuelle valgmuligheter fører til en double bind-situasjon preget av tiltrekning og frastøting, og den stadige påminnelsen om ens egen kulturs tilbakeståenhet blir uutholdelig. Følgene for ens opplevelse av egen verdi, som i forveien er labil, er like åpenbare som trangen til å kompensere for dem ved hjelp av konspirasjonsteorier og hevnakter. Det blir da for mange en sterk fristelse å ta imot islamistenes tilbud og straffe andre for at man selv er kommet til kort.

XVI

Den islamske terrorens reneste form er selvmordsattentatet. Det utøver en uimotståelig tiltrekningskraft på den radikale taperen, for det gir ham muligheter for å leve ut både sine storhetsfantasier og sitt selvhat. Feighet er for øvrig det siste man kan beskylde ham for. Det motet som kjennetegner ham, er fortvilelsens mot. Hans triumf består i at man verken kan bekjempe eller straffe ham, det sørger han selv for. At han ikke bare utsletter andre, men også seg selv, er hans siste tilfredsstillelse, et ønske som al-Qaidas tilståelsesvideo etter attentatet i Madrid i mars 2004 uttrykker med all ønskelig tydelighet: «Dere elsker livet, vi elsker døden, og derfor vil vi seire.» Heller ikke denne innstillingen er ukjent i Europa. En av general Francos generaler uttrykte seg på omtrent samme måte i oktober 1936 i Salamanca: «¡Viva la muerte! ¡Abajo la inteligencia!»

For oppdragsgiveren utgjør selvmordsbomberen et våpen som er uslåelig, ettersom det ikke kan fanges opp av noen spionsatellitt og i praksis kan settes inn overalt. Det er dessuten svært billig.

XVII

Den historiske geriljakrig hadde alltid som målsetning å vinne sivilbefolkningens støtte. Ikke bare dens logistikk, men også dens politiske legitimasjon bygde på det. Det er en strategi som er islamistene fremmed. Det ser man på angrepsmålenes vilkårlighet. Mens det 19. århundrets russiske terrorister og deres etterfølgere påberopte seg klassekampen og valgte sine ofre blant de mektige og rike, dreper de islamske gudskrigerne fortrinnsvis uskyldige T-banepassasjerer, kontorfolk, diskotekbesøkende, kvinner som handler på torget eller folk som står i kø et eller annet sted.

At de islamistiske aksjonenes destruktive energi, stikk i strid med hva Vesten synes å tro, overveiende er rettet mot muslimer, er for så vidt ikke en taktisk feil, og ingen «collateral damage». Bare i Algerie har deres terror kostet minst 50 000 av landets egne borgere livet. Andre kilder snakker om opptil 150 000 drap, der riktignok også militæret og de hemmelige tjenester har vært delaktige.

Også i Irak overstiger tallet på muslimske ofre langt de fremmedes. I det hele tatt, man merker ingenting til den hysteriske følsomheten som de legger for dagen i forhold til omverdenen, når det

dreier seg om indre konflikter i den arabiske verden. Ingen sier et pip, og det sendes ikke ut noen fatwa når arabiske muslimer dreper muslimer i Irak, i Tsjad, i Darfur eller Afghanistan. Akkurat som med den panarabiske enhet viser det seg i slike tilfeller at ummahens lukkethet, den som besverges i Koranen, er en from løgn.

At terroren ikke bare er til stor skade for islams anseelse, men også for dens tilhengeres livsbetingelser overalt i verden, gjør like lite inntrykk på islamistene som Tysklands undergang gjorde på nasjonalsosialistene. Som dødens avantgardister kan det ikke streife dem å ta hensyn til sine trosfellers liv. At de fleste muslimer ikke har lyst til å sprenge seg selv og andre i luften, er i islamistenes øyne bare et tegn på at de ikke har fortjent noe bedre enn selv å bli likvidert. Den radikale taperens mål er jo nettopp å gjøre så mange som mulig til tapere. At islamistene er i mindretall, kan i deres øyne bare skyldes at de er de utvalgte.

COPYRIGHT: SUHRKAMP VERLAG OG VALDISHOLM FORLAG.

OVERSATT FRA TYSK AV KARI OG KJELL RISVIK.