Høyte bar med seg arven fra rådmann Einar Alme Torkildsen, som han avløste, og da han selv sa takk og farvel en mørk og hustrig novemberdag i 1989, var det slutt på en epoke i byens toppadministrasjon. Den tradisjonelle, pertentlige og noe forsiktige rådmannstypen ble avløst av en mer offensiv og dristig utgave.

Høytes plutselige og uforklarlige avgang innledet samtidig en epoke med mye administrativ turbulens. Det gikk ikke lange stunden før heldagspolitikerne begynte å savne ham.

Haldor Høyte var i de seks rådmannsårene knapt gjenstand for kritikk. Politikerne rundt ham visste at han hadde full kontroll både med økonomi og vedtak som skulle settes ut i livet.

Det begynte i Fana

Han var den type gammeldagse byråkrat som best kan sammenliknes med byråsjefen som i sin tid hadde to blekkhus på kontorpulten — ett til eget bruk og ett til å skrive brev med i statens navn.

Som ung jurist skjønte han tidlig at hans lodd i livet var å gå i kommunal tjeneste, ikke som politiker, men som lojal utøver av de folkevalgtes påfunn. Det begynte i gamle Fana kommune i 1955, da han fikk jobb som rådmannssekretær, deretter som kontorsjef og til slutt som økonomisjef før den dristige og storstilte fusjonen mellom en stor bykommune og fire mellomstore landkommuner krevde et helt nytt administrativt apparat som måtte være på plass fra 1. januar 1972.

Svenneprøven

Den nye Stor-Bergen, som mastodonten lenge het på folkemunne, ble på sett og vis en svenneprøve for Haldor Høytes praktiske evner som organisator i det store format. Som sekretær i hovedutvalget for sammenslåingen måtte han treffe mange tøffe praktiske og menneskelige valg. Etatssjefer i fem kommuner måtte konkurrere om én toppstilling på hver sitt område. Det ble protester, sutring og mye vrangvilje på én gang.

Men Haldor Høyte kom fra uriasjobben uten synlig men. Selv tok han plass som kommunaldirektør for juridisk avdeling. Han ble kommuneadvokat - riktignok etter mye murring fra Høyre, som mente at en juridisk leder på dette nivå måtte være høyesterettsadvokat. Det var ikke Høyte den gang, men han sørget med tiden for å skaffe seg også et slikt stempel på sitt rulleblad.

Soleklar kandidat

Den nye storkommunen som utviklet seg ut gjennom 1970-årene pirret Høytes nysgjerrighet til å forsøke seg på nye arbeidsområder. Han ble etter en tid kommunaldirektør for administrasjon og personalsaker, og endte som kommunaldirektør for skole, kirke og kultur før rådmannsstillingen ble ledig fra 1. januar 1984.

Det var aldri noen tvil om at Høyte var rette mann til å overta etter Alme Torkildsen. Han hadde bestått prøven med kommunesammenslåingen, og hadde ingen synlige flekker på rullebladet. Det fikk han heller ikke som rådmann, selv om det lett kunne ha endt med feilskjær da en politisk lederskikkelse midt på 80-tallet ble tatt med buksene nede og dømt for korrupsjon.

Haldor Høyte var en kommunal leder som alltid hadde full kontroll med det han stelte med. Derfor inngav han tillit på tvers av alle partiskiller. Ingen mistenkte ham for å ha noen skjult agenda eller ri spesielle kjepphester - bortsett fra å holde budsjettdisiplin.

«...med sans for makt»

Han var en mektig og respektert rådmann, og det var ikke helt uten grunn at den unge BT-journalisten Terje Angelshaug kom ydmyk tilbake fra et intervju i rådhuset og omtalte Høyte som «stilren rådmann med sans for makt.»

Ingen greide riktig å finne ut hvorfor Høyte uten noe forvarsel kastet håndkleet og valgte å gå av etter så vidt å ha passert de 60. Ingenting tydet på at han var utslitt. Men han var åpenbart lei, og det var for så vidt en kjent sak at han den høsten hadde hatt visse konfrontasjoner med deler av det politiske miljø. Den relativt ferske ordføreren den gang, Bengt Martin Olsen, må ha vært en av de ytterst få som fikk vite grunnen til at han ga seg.

Advokatens nye hverdag

Men Høyte var ikke ferdig. En ny karriere som advokat begynte. Først var han advokat og rådgiver for Bergen kommune, og han fikk mye intrikat å bryne seg på - ikke minst da en av hans etterfølgere kom i saksen på dramatisk vis.

Han drev senere advokatpraksis i tilknytning til Wiig & Co. Ved flere anledninger utover på 90-tallet var han som advokat involvert i stridigheter som var omgitt med mye offentlig debatt. En av dem gjaldt striden om vern eller nybygg i Krinkelkroken helt på slutten av århundret. Høyte trakk det lengste strået, det var ingenting som var så verneverdig at det burde hindre et avisbygg å bli reist, lød den definitive avgjørelsen.

GODT LIKT: Haldor Høyte var en kommunal leder som alltid hadde full kontroll med det han stelte med. Derfor inngav han tillit på tvers av alle partiskiller, skriver Olav Garvik om den tidligere rådmannen i Bergen.<br/> ARKIVFOTO: JAN M. LILLEBØ