Snøen ligger like uskyldsren og hvit over Lillehammer som første gangen Frank Tagliano satte sinne blanke lakksko på norsk jord. Den tidligere mafiatoppen har etablert seg på sitt nye hjemsted. Fra nattklubben Flamingo styrer Tagliano sitt lille rike der den ene tjenesten er den andre verd. Mafiametodene som fungerte i storbyen New York, virker også i småbyen ved Mjøsa. I alle fall inntil et visst nivå.

Men Frank har også andre utfordringer. Han skal takle tilværelsen som nybakt småbarnsfar, med de krav det stiller i en norsk sosialdemokratisk og likestilt virkelighet.

«Lilyhammer» tok Norge med storm da den ble vist i 2012, og denne merkverdige serien har også oppnådd internasjonal kultstatus. Mye takket være innsatsen til Steven Van Zandt. Men den norske skuespillerinnsatsen står ikke mye tilbake for den internasjonale megastjernen med fartstid fra«Sopranos». Det meste av det merkverdige persongalleriet fra første sesong er på plass. Trond Fausa Aurvåg er like hjelpeløst hjelpsom i rollen som Torgeir Lien, mafiabossens læregutt og høyre hånd. De rufsete kompisene Roar (Steinar Sagen) og Roy (Robert Skjærstad) henger fortsatt rundt. NAV-byråkratiet er byttet ut med et norsk asylmottak. Og midt oppi det hele står den fagre Sigrid, spilt av Marian Saastad Ottesen, rank og rettvis, og fast i troen på sine norske verdier og rettigheter.

Det er slikt materiale kulturkrasj er laget av.

Djevelen ligger i detaljene, og kanskje er det nettopp detaljene som gjør«Lilyhammer» så djevelsk god? De små bagatellene som sier så mye om den norske virkeligheten — en caps som glemmes å tas av når gudfaren skal holde sin tale til dåpsbarna, en rockeprest som er mer opptatt av å holde seg inne med kidsa enn med Gud, norsk navneskikk som kanskje ikke fungerer så godt i en globalisert verden, manglende kunnskap om fremmed sed og skikk, som katolisisme og slikt ...

Det er slike observasjoner som løfter«Lilyhammer» fra buskis til intelligent komedie som tar tempen på det norske samfunnet anno tidlig 2000-tall.

Men en skikkelig mafioso må ha mer å bryne seg på enn fortredeligheter i en iskald norsk småbyverden.

Trøbbel kommer utenfra i form av en knallgul Ferrari. Den blir for fristende for de motorinteresserte lillehamringene. Når Torgeir, Roar og Roy vraker sportsbilen, utfordrer de også skjebnen, eller i alle fall en britisk hooligan som åpenbart har vært ute en vinternatt før. Slik skapes den nødvendige ytre spenningen som sikkert kommer til å følge oss gjennom hele andre sesong av«Lilyhammer».

Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av første episode. Holder resten av seriene samme kvalitet, har gamle og nye«Lilyhammer«-fans noe å glede seg til utover høsten.