Det var ingen spor etter Pjusken.

Lukten av aske lå tung rundt det som hadde vært huset i Lyngnesveien 87 på Sotra. Politiet hadde vært inne i ruinene av den nedbrente eneboligen og lett etter katten.

Men de hadde ikke funnet den blant alle glasskårene, de forkullede møblene eller ved det ødelagte flygelet.

Da katten kom løpende ned fra annen etasje, hadde Erlend Gjøen (49) akkurat spilt for naboene og slektningene som var på besøk denne kvelden.

Vanligvis var Pjusken rolig. Men da Mariann Gjøen, 46 år og gift med Erlend, løftet henne opp denne siste gangen, litt etter klokken halv elleve, nyttårsaften 2007, var det noe som ikke stemte.

— Pjusken vred seg ut av armene mine. Det hadde den aldri gjort før. Jeg skjønte at noe var galt.

Var det knitrelyder Erlend hørte der oppe i annen etasje?

Han reiste seg fra sofaen og løp opp trappen. Der oppe slo den hete røyken imot ham.

Brann!

Lillebror ble borte i røyken

Hun sto i vinduskarmen, åtte meter over bakken. Ut av vinduet i etasjen under kom flammene. Nora Neset Gjøen, seksten år gammel og landslagskeeper i fotball, skjønte at for ikke å brenne inne nå, så måtte hun hoppe .

Hun var barbent, og ute var det minusgrader. Nora følte seg frem med foten.

Nora tok sats.

Og hoppet.

Sekunder tidligere hadde hun sett lillebroren Jonas løpe ut av rommet i et hav av røyk, og tenkt: Det der burde du ikke ha gjort.

Jonas hadde vært trener for Liverpool.

Han satt på soverommet og spilte fotballspill på data sammen med Nora, da han la merke til at en uhyggelig lukt.

Gutten så opp. Det var røyk i taket.

Han åpnet døren ut til gangen. En varm vegg av grått sto imot ham.

Jonas lukket døren, gikk tilbake til datamaskinen og lagret spillet, slik at han kunne fortsette der han slapp neste gang. Så løp han ut.

  • Jonas! ropte Nora.

Bakken var kald og hard. På himmelen over henne hadde de første rakettene farget natten lilla, rød, gul.

Inne i huset raste flammene. Der Nora lå, i hagen utenfor huset, visste hun ikke at ryggen var brukket på to steder, at katten var forsvunnet, og at hun kanskje aldri ville kunne spille fotball igjen.

Nora ropte bare av full hals på lillebroren sin. Hadde Jonas kommet seg ut?

Pappa tenker på hoppet

Den 3. januar meldte avisene at Jonas ikke kom fysisk til skade i brannen.

Gutten hadde løpt ned trappen, gjennom røyken, rett før flammene hadde spredt seg.

Han hadde løpt i siste liten.

Ifølge Mariann pleier Jonas «å tyte mye». Nå sa han ikke noe på flere dager.

Nora lå en uke på Haukeland. Hun fikk morfin for å utholde smertene. I sykesengen tenkte hun på katten.

Nora var redd for at Pjusken var død.

  • Jeg turte ikke å spørre om de hadde funnet henne, sier Nora.
  • Kunne jeg forhindret at datteren min måtte hoppe? sier pappa Erlend.

Han sier han tenker på det den dag i dag.

Det hadde vært brannvarslere i hver etasje. De var blitt kontrollert i begynnelsen av desember.

— Jeg forstår ikke hvorfor alarmen ikke ble utløst, sier Mariann.

Ingen vet hva som startet brannen.

Nora tror det var en rakett. Mariann tror den startet i en ledning på terrassen.

Ifølge politiet var «brannens arnestedsområde mest sannsynlig i annen etasje».

Ingen fant noensinne ut hva brannårsaken var.

Snek seg ut om natten

Den 10. januar i år sto følgende annonse i lokalavisen VestNytt.

«Pusen som varsla familien Gjøen om at huset deira brann på sjølvaste nyttårsaftan, forsvann etter brannen. Familien vil be folk sjå etter i området kring Lyngnesveien. Pjusken er grå og kvit med ein svart flekk på ein av potane. »

  • Vi kjørte rundt og lette hver kveld. Vi var over halve Sotra, sier Mariann.

Det kan ikke Nora huske. Hun sier hun har glemt det meste fra de to månedene etter brannen.

Hun husker for eksempel ikke at noen venninner fra kretslaget kom med en pose klær til henne da hun lå på Haukeland. Hun husker ikke at hun tok taxi til skolen i seks uker etter hoppet.

  • Jeg tror jeg har glemt det fordi jeg var så bekymret for Pjusken.

En natt i totiden gikk Nora ut for å lete etter katten. Med brukket rygg og korsett snek hun seg ut av huset familien hadde leid, og gikk de to kilometerne ut til branntomten, og tilbake igjen.

Hun fant ingenting.

Knitrende popkorn

Nora begynte å spille fotball igjen for fullt i høst. Bruddene hadde vært «pene», sa legene. Det kunne gått verre om Nora ikke hadde vært så godt trent.

Hun er tilbake på landslaget, og er med i troppen til Arna-Bjørnar i toppserien for kvinner.

Mariann har ikke turt å tenne i peisen siden brannen.

Jonas må si fra til pappa hver gang han skal lage popkorn.

— Den knitrelyden. Jeg får frysninger av den, sier Erlend.

Familien bygger nytt hus på branntomten. De skal flytte inn utpå våren en gang. Huset er uten soverom i tredje etasje, og med brannstige.

Nora synes det er sært å bygge på samme sted. Hun mener foreldrene burde solgt tomten.

Mariann gleder seg ikke til nyttårsaften. Det gjør derimot Nora:

  • Da kan vi sette punktum for i år.

— 2007 var det verste året, sier Erlend.

  • Men Brann tok jo gull, sier Jonas.

...

Tre uker etter brannen fikk Erlend lov til å gå inn i det utbrente huset. Familien Gjøens leting over halve Sotra hadde vært forgjeves. Under en skohylle i første etasje lå Pjusken, med sot i pelsen. Familien begravet katten i hagen.

Odd Mehus
Bergens Tidende
Amundsen, Paul S.