— Tuller du?

En forbipasserende mann stirrer på lysskiltet i Klostergarasjens trappehus mot Veiten. Han tror rett og slett ikke på at det er kunst han ser.

— Jeg bør vel passe meg for å si noe, så jeg ikke fornærmer noen, mumler han og forsvinner inn i heisen. Det hadde kanskje vært lettere å begripe hvis noen hadde hengt opp et bilde av en solnedgang og noen trær og greier?

— Ja, det kan du si, men vi har valgt å være litt mer - kontroversielle, kanskje? Vi ville ikke velge det helt alminnelige. Klostergarasjen er jo spesiell på så mange måter, sier administrerende direktør for driftsselskapet Klostergarasjen AS, Truls Lorentzen.

Trivelig parkering

— Vi har satset på kunst rett og slett for at folk skal føle seg vel der nede, forteller han. Bergen Kunsthall fikk oppdraget med å finne unge kunstnere til å ta seg av utsmykningen. De fant tre unge norske kunstnere som har funnet frem til tre nokså ulike uttrykk. Men kunsten pranger ikke akkurat i den store fjellhulen. Dels fordi den er litt vanskelig å få øye på. Men også litt fordi det ikke nødvendigvis er helt åpenbart at det er kunst du ser på. Som i trappeoppgangen.

— Der står et spesielt arbeid av Ole Martin Lund Bø. Han har arbeidet med lysskilter.

— Jeg trodde ærlig talt først at det var tomme reklamemontre?

— Da er din kunstneriske sans omtrent som min, spøker Lorentzen.

Reklameironi

Og det står visst ikke så dårlig til med kunstsansen, for tomme reklamemontre er nøyaktig hva dette skal være. Ole Martin Lund Bø har også tidligere ironisert over reklamespråk - for noen år siden stilte han ut svære lysskilt med ordene «tilgivelse», «nærhet», «ømhet» og «omsorg». Denne gangen har han fjernet alt innhold fra reklameskiltet også. Alt som er igjen er noen grå striper, slik reklamefolk tegner når de skal skissere hvor teksten skal stå.

— Reklamespråk er en form for maktretorikk. Jeg bruker de samme virkemidlene, men har fjernet innholdet, forklarer Lund Bø, som opprinnelig er utdannet reklamedesigner. Han innser at kanskje ikke alle får med seg budskapet bak de budskapsløse skiltene.

— Men sånn er det med all kunst, så lenge man ikke tilpasser den til publikum. Og det synes jeg blir feil. Når man velger å ha kunst på et offentlig sted, får man det man ber om, nemlig noe som handler om det kunstneren er opptatt av. Du får pakken som kanskje ikke er den mest tilgjengelige, sier han.

Vil hindre klaustrofobi

— Min første innskytelse var at er parkeringshus i seg selv er noe mange kan oppleve som litt klaustrofobisk. Jeg ville bringe naturen inn, som en beroligende faktor, forklarer Unn Fahlstrøm. Hun vil berolige nervøse bilister på vei ned i mørket med sin videoinstallasjon. Den finner du ved innkjørselen. Opprinnelig hadde hun tenkt å manipulere bilder av bergensk natur, men tidspress gjorde at mossingen måte ta til takke med naturen i umiddelbar nærhet.

— Dermed ble det den skjønne østlandsnaturen som brer seg utover, ler hun. Foreløpig er riktignok installasjonen ikke helt ferdig.

— Det skal være et utydelig bilde, men det har vist seg å være litt sterkere bakgrunnsbelysning der enn vi håpet. Nå skal vi male bakgrunnen det projiseres på, og da skal det ordne seg, forsikrer kunstneren.

Drømte om å være Sølvgutt

Hvis alt dette er vanskelig å begripe, er det kanskje godt å støtte seg til Bård Asks video av Sølvguttene, i trappeoppgangen midt i Klostergarasjen. En videoskjerm er delt i 12 ruter, med 12 identisk kledde Sølvgutter i forskjellige aldrer. De synger med jevne mellomrom en strofe på hjemmesnekret latin, som betyr noe sånt som «Jeg liker ideen hans». Musikken er komponert av Jan Erik Mikalsen.

— Jeg hadde et veldig sterkt ønske om å synge i Sølvguttene da jeg var liten, forklarer Ask. I originalutgaven av arbeidet, der det var 16 ruter, var han selv også med og sang. Han fikk imidlertid bare plass til 12 på skjermen i Klostergarasjen, og valgte å ofre blant annet seg selv. Litt bittert?

— Jeg var ikke så veldig fornøyd med det, men det var kanskje ikke hovedpoenget at jeg skulle være med, sier han.

— Men jeg synes det var spenstig å satse på videokunst i utsmykningen. Det er nok litt uventet med katedralstemning i en sånn grotte. Det er jo det vi har forsøkt å skape, sier Ask.