Kanskje har du selv vært elev der? I så fall er du i godt selskap sammen med 3500 andre på disse 50 årene. Og alle er det bilde av i boken.

En av dem er Sissel Kyrkjebø, en annen er Kjersti Berge, hun i «Kvinner på randen», som forteller om en skoledag i 1972. Så har vi naturlig nok redaktøren, Jo Gjerstad. Også han har bidratt med et kapittel. Vi må heller ikke glemme siste generasjon, Stig van Eijk har laget skolesang sammen med Andrés Aranda.

Sammen er de gode

Det har blitt en annerledes jubileumsbok, kanskje den flotteste som er gitt ut for en bergensskole, og særlig artig siden så mange tidligere elever har bidratt med sine historier. Det gir et fint snitt av de viktige oppvekstårene som skolen er med å forme.

Alle har vi gode, og kanskje litt mindre hyggelige minner, fra den viktige skoletiden. I jubileumsboken får vi litt av begge deler. De fleste forteller likevel om en god og trygg skoletid ved Hellen, som også Stig van Eijk gjorde i går.

Dette er en av bokens sterke sider: Vi får så mange personlige inntrykk fra de 50 årene, fra begge sider, foran og bak kateteret. Slik er det også blitt en blanding av gammelt og nytt, slik det skal være i en jubileumsbok.

Arbeidsgruppen bak boken oppfordret tidligere elever og lærere om å fortelle fra sin skoletid, og mange stilte opp. Det har skapt liv på sidene med både tårer og morsomme episoder.

Mange har nokså like minner fra skoletiden, nesten uansett hvilken skole vi tilhørte. Dagene med oppstilling, sang, skriving, regning, sløyd, håndarbeid, gymnastikk, karakterer, sinte lærere, urimelig justis og gud vet hva, gjorde at de syv årenes rutinemessige hverdager gled over i hverandre i en malstrøm. Derfor blir de små personlige hendelsene så sjarmerende.

Et spark i «ræven»

Vi visste for eksempel ikke at en god kollega hadde utfordret lærer Thorolf Fjellanger, men når vi tenker oss om er han likevel troendes til det. Den gangen dette skjedde kunne straffen være hard, gjensitting, melding og parade. Det kom an på lærerens humør. Fjellanger var ikke en du bøllet med, og når skoleklokken ringte jaget han elevene ut i friminuttet. Han var sannsynligvis skikkelig røykesugen. For å understreke hastverket fikk sistemann et spark bak. Men vår godmodige kollega var en luring, den gangen også, og da det var hans tur grep han tak i foten og løftet den i været. Fjellangeren gikk selvsagt måpende på rygg.

Vi vil se den læreren som hadde våget noe slikt i dag, å sparke elevene bak altså, men 1957 var en annen tid. Vår kollega innrømmer at de nok kunne være litt røffe den gangen, men Fjellanger fikk skikk på guttene. Det gjorde at han ble godt likt — og respektert.

Alle elvene er med

I 1960 var det Håkon Lorentzen tur til å bli fotografert sammen med klassekameratene sine. Bildet finner vi bak i boken. I sin historie forteller han om en tid som definitivt er over. Dette var gullalderen for norsk skipsfart, i tillegg sto det norske sjøfolk om bord, fra skipper til førstereisgutt. Det var ikke greit å være langt hjemmefra, særlig på julaften, derfor var det tradisjon at skolene samlet sammen til en gave, eller laget noe selv og sendte av gårde i god tid før jul. Det måtte bli enkle saker, som en bok eller et selvlaget askebeger og slikt. Noen på MT «Fjellanger» fikk seg nok en god latter når de åpnet pakkene.

En annen styrke ved boken er klassebildene. Hver eneste avgangsklasse i femti år har fått bildet sitt med, i tillegg er dagens elever medi boken. Det er bra.

Men så krevde det også mye arbeid å finne alle. Noen bilder lå i skolens arkiv, noen hos fotografen, og noen kom elevene med. Til sammen ble det komplett. I fremtiden vil dette stå som et historisk dokument over ungene i Ytre Sandviken gjennom 50 år. Vi tror nok at boken kommer til å bli satt pris på av mange tidligere og nåværende elever.

I morgen er det fest for elevene med film og pizza, og på kveldstid åpent hus mellom 18.00 og 21.00, med musikk og sang, forteller dagens rektor Håvard Strømmen. Selvsagt kommer Kjersti, Stig og mange andre.