Men hvem var de, og hvorfor satt de der? spurte Arne Lyngvi.

Vi har fått noen av svarene, og bringer her litt av det Arnfinn Haga forteller.

Høsten 1978 hadde han en samtale med bergenseren Odd Hope, som tilhørte samme gruppe som disse tre.

- Kristen Branum ble arrestert 25. juni 1940, Kurt Adler Sæthre 24. juli og Knut Hanssen 17. august. De fikk først dødsstraffer, som siden ble omgjort til tukthusstraffer. Branum og Hanssen overlevde, men Sæthre døde i Tyskland i 1942. Odd Hope greide å flykte til England og ble utdannet til flyger.

Før krigen var Hope radioamatør. I 1939 ble han formann i Norsk Radio og Releliga. Etter hvert ble all radioamatørvirksomhet stoppet, for Norges vedkommende på nyåret 1940, og senderne plombert.

9. april 1940 bodde Odd Hope i Johannes Bruns gate. Samme kveld ble han og noen kamerater enige om at de skulle bryte seglet på senderen hans. Dagen etter prøvde de å kontakte styrkene på Voss, men fikk ikke svar. De sendte da en kurer til Voss med opplysninger om hva som foregikk i Bergen.

10. april flyttet Hope til kameraten Knut Hanssen i Nubbebakken. Snart etter var tyskerne på huset i Johannes Bruns gate og ville ha tak i senderen, men foreldrene «visste ikke» hvor Odd oppholdt seg.

Denne sommeren begynte disse karene med «frihetssender» i Nubbebakken. Finn Blytt skrev talene som gikk ut på luften. Men viktigst av alt var å få kontakt med England. Kristen Branum i rederiet Westfal-Larsen organiserte det illegale arbeidet i og samlet opplysninger om de tyske styrkene

Hope og Hansen bygde radiosendere som passet i en ryggsekk. Først hadde de radiostasjonen på Kronstad, seinere Laksevåg og i Johannes Bruns gate. Da Branum ble arrestert satt Hope med ham på kjøkkenet, men Hope var ikke i søkelyset da. Etter fire dager slapp de Branum ut igjen for at han skulle røpe kontaktene sine.

En annen bergenser i gruppen, Anton G. Rosenberg fikk fire års fengsel i krigsretten, men slapp ut etter to. I boken «Benådet» av Gunnar Hellesen er det tatt med en episode fra krigsretten. Her ble Knut Hanssen forelagt en lang liste med synder han skulle ha begått mot den tyske vernemakten. Da anklageren omsider var ferdig med opplesingen, ble Knut spurt om han hadde noe å bemerke. Knut var ung, aktiv, begavet, frimodig og humørfylt, og svarte med et glimt i øyet: «Eg savner en passus om at det e' meg så e' skyldig i hele krigen».