ØIVIND ASK

For at ikke posten skulle gå fullstendig i surr med de to naboene, bestemte de seg for å ta et mellomnavn.

— Han prøvde å få rekningane sine over til meg, og eg over til han, og det gjekk jo ikkje så bra, ler de to med et humorisstisk blikk.

Slik la den eldste til en H. for Halvardson, og den yngste en I. for Ingvaldson.

Hvor langt bakover i tiden vi må for å finne røttene til navaren vet de ikke sikkert, men den er nevnt i Kongsspegelen fra 1200-tallet, og i Håvamål som er enda eldre.

Her blir navaren opplistet som et av de viktige redskapene vikingen måtte ta med seg på reise, på samme måte som øks og kniv.

— Me lagar navaren i forskjellige dimensjonar, og kvar har sitt eige navn alt etter bruk. Dei tynnaste kallar vi for spikarbor, så har vi to saum-navrar, for liten og litt større båtsaum, rive-navar til rivetennene og bygningsnavarar av forskjellige dimensjonar, forklarer Johannes H. Fosse, gamleordføreren på 77.

Minst 1500 år gammel

Fortsatt blir navaren brukt som redskap, men trolig blir de fleste borene de to smedene lager brukt til pryd.

Slik var det ikke før industriborene kom, da ble navaren produsert av smeder over hele landet.

Den gangen var det enda flere navn på de forskjellig størrelsene, som for eksempel keipenavar og rokkenavar. Dublungsnavaren var størst, og ble brukt for å lage naglehull ved hustømring.

Grindverkshuset er en 3000-4000 år gammel bygningstype på kysten av Vestlandet, der stokkene ble bundet sammen med trenagler. Naglehullene ble boret ut med navar, og for at pluggene skulle sitte skikkelig fast var formen på boren vesentlig, at den er smalest fremme og bredere bakover. Men om navaren for noen tusen år siden var lik vår tids, er lite trolig. Sannsynligvis brukte de en skjenavar. Ved utgravingen av Bryggen ble det funnet restene av en navar som ligner på dagens. De eldste funnene arkeologene har gravd frem stammer fra tiden mellom 550-800.

Stjal kunsten i Salhus

De to navarsmedene på gården Fosse, mellom Little-Bergen og Frekhaug, har felles forfar. Martinus Knudsen Fosse, født i 1853 var morfar til Johannes H. og oldefar til Johannes I.

På farssiden kom oldefar til Johannes H., Ivar Olsen Kjenes fra Seim, til Fosse i 1840 og tok Fosse-navnet. To år etter satte han opp smien som fortsatt er i bruk. Ivar livnærte seg som kniv- og øksesmed. Det var sønnen hans, Ole Flatøy, som fikk lære navarkunnskapen av smeden på Gaustad, litt lenger nord i fjorden, som igjen hadde «stjålet» kunsten, som han sa, av smeden i Salhus.

For smedene holdt på hemmelighetene sine, og lærte det ikke bort til hvemsomhelst.

På vei inn igjen

Slik er det ikke lenger, for da vil håndverket dø ut. I dag er de to Johannes'ene de eldste navarsmedene, og de eneste «i hele verden» som fortsatt produserer litt for salg. De er derfor ettertraktet, og har reist rundt i landet sammen med riksantikvaren og demonstrert den gamle kunsten.

Johannes H. har hatt besøk i smien sin fra USA, Sverige, Storbritannia, Danmark og Island. Noen har vært der en uke av gangen.

— Vi skal gjere vår del for å hindre at kunnskapen forsvinn, sier de to.

— Det blir ingen fortjeneste, men vi har det grusomt gøy. Men det krever litt når vi er over 60, ler de to.

— For å bli ein god navarsmed må du i alle fall drive med dette i et par år, sier Johannes H. Fosse.

I SMIEN: Johannes I. Fosse (73) og Johannes H. Fosse (77) i den gamle smien til Johannes I. Bygningen som trolig stammer fra 1600-tallet er sannsynligvis flyttet flere ganger, det kan vi se av «flyttemerkene» på de gamle stokkene.<p/>FOTO: ØYVIND ASK