• Ikke kall oss kinesere. Vi snakker samme språk som dem, men vi kommuniserer ikke. Egentlig er det enkelt å forstå: I Taiwan har vi ikke hatt en kulturrevolusjon.

Han er kjent både som koreograf og forfatter i store deler av verden, taiwaneseren Lin Hwai-min. Og han er lommekjent både i vesten, Kina og hjemlandet Taiwan.

— Jeg skal bare gi deg nøkkelen. Vil du forstå forskjellen på en kineser og en taiwaneser, må du tenke kultur. Kineserne fikk Mao, kommunisme og kulturrevolusjon. Taiwaneserne fikk utvikle kulturen, beholde religionene og tenke selvstendige tanker. Jeg kan forstå ordene til en kineser som har levd like lenge som meg. Men jeg kan ikke kommunisere med vedkommende. De vel 50 årene som er gått har gjort det umulig, sier Lin Hwai-min til Bergens Tidende, og forsetter:

— Ta en drosje i Taiwan. Gå i et tempel. Treff den vanlige mann og kvinne. Du som også har reist i Kina vil da forstå. Du vil skjønne at forskjellene er mye større enn mellom Øst- og Vest-Berlin. Kulturrevolusjonen i Kina er avstanden. Vi i Taiwan levde videre. Vi tok med den gamle kulturen, sammen med den nye som måtte komme. Tror du drosjesjåførene i Beijing vil snakke om Bach med meg? Det vil kollegene i taiwanske drosjer. Og de vil se når min dansegruppe, Cloud Gate Dance Theatre, danser nakne i operaen. Men de vil aldri snakke om at danserne var nakne. Det vil heller ikke stå i avisene. Ikke fordi det er snakk om tabuer. Ingenting er tabu i Taiwan. Nei, fordi taiwanesere aksepterer kultur. De tar vare på det viktige av det gamle. Men lever også i dag. Gå i tempelet først. Du vil forstå, sier Lin Hwai-min.

Mater de døde

Scooter-rekken er oppsiktsvekkende lang nedenfor den hundre meter lange Toyota-reklamen, der Britney Spears skuler lurt på oss. Alt er så moderne. Jo visst ser de mange menneskene rundt oss kinesiske ut. Men bare i ansiktet. Hadde ikke de skjeve øynene vært plassert der, kunne vi like gjerne vært i USA, Berlin, Oslo eller Bergen. Men banneret som viser vei til Pao-An-tempelet kunne ikke vært plassert nedenfor Johanneskirken.

Og stegene oppover er som å vandre bakover i tiden. Veldig langt bakover. - Vi er vel egentlig buddhister. Og så blander vi litt taoisme og confucianisme inn. Noe av det viktigste er å gå i tempelet, og minnes våre døde. Det gjør noe med oss, sier Hui-zhu Lin.

I begynnelsen så vi ingenting. Røkelsen var tett som en vegg. Men så gikk det opp for oss at taiwaneserne gjorde langt mer enn å minnes sine døde. Noen vil være så frekk å si at de nærmest matet dem. De bar i alle fall inn frukt i mengder, matretter i alle variasjoner, te, juice og Coca-Cola!

Leste bønner

Maten og drikken ble plassert på store bord foran små minnetavler med bilder av taiwanesere som er gått bort. I kjelleren og i toppetasjen av tempelet var det nesten «verre». Der ble røkelse, blomster og også en del mat og drikke plassert rett foran små metallbeholdere, eller urner om du vil, der de dødes aske var oppbevart. Og ved urnen smilte den døde, fra fotografier, mot sine slektninger. En av dem hadde smilt slik siden 1949. Helt siden Mao jaget Chiang Kai-shek til Taiwan.

— Makabert, sa en av de få andre europeerne vi traff. - Tradisjon, kultur og en flott stund, sa den taiwanesiske kvinnen i miniskjørt og nettingstrømper vi traff utenfor tempelet. - Vi gjør dette ofte. Men denne helgen er spesiell, for nå er det gravvaskedag over hele Taiwan. Det har vi hvert år. Da minnes absolutt alle sine døde, sier hun.

Svetten rant fra pannen hennes, der hun kastet tomme bløtkakeesker og bønneskrifter inn i en enorm ovn. Flammene slo ut hele tiden. For bålet fikk stadig næring fra nye esker som hadde inneholdt mat, bønner og andre papirer. Så gråt hun litt, satte på ny leppestift, kysset den lille sønnen, og sa at nå er pappa fornøyd. Rett over drønnet en Boeing 747-400, trolig på vei mot Bangkok. Alle om bord i flyet tilhørte garantert munnbindfolket. Tiden før påske var SARS-tid i Asia.

— Det får nok langt flere til å gå i templene nå for tiden. Også vi som ikke sier at vi tror på noe, sier Cho-Pei Kao til BT, ansatt i Taiwans kulturdepartement, og snart på vei til Paris for å markedsføre taiwansk kultur enda bedre i Europa.

— Men akkurat dette med templene og «matingen» av de døde vil dere nok få problemer med å selge til europeerne?

— Vi forsøker ikke. Men kanskje kunne dere også trengt litt mer tid med deres døde? Har ikke dere påske snart? Er ikke det en sånn tid?

USA-vennlige

På de mange restaurantene slår lukten fra svidde slanger, andre tilberedte, underlige skapninger og det vi i Norge kaller skikkelig Kina-mat, mot deg, samtidig som tv-apparatene surrer og går. Krigen i Irak er tema. CNN er kanalen, også i nabosjappen, McDonald's. De fleste ved bordene gir uttrykk for at de misliker krigen. Men spør du dem under fire øyne sier nesten alle at de støtter USA. Og England.

— Jo, på en måte sviktet USA oss da Nixon kom til Beijing og Taiwan mistet plassen i FN. Men vi forstår storpolitikk. Vi skjønner at det måtte bli sånn. Og vi vet at USA alltid vil passe på at vi ikke blir invadert av Kina. Derfor liker vi USA, selv om stadig flere av de unge skifter ut amerikanske forbilder med japanske. Det er blitt sånn nå. Det er japanske filmstjerner og pop-sangere som fenger ungdommen mest. Taiwan har tilgitt Japan de mange krigene. Kina trenger mye mer tid, sier Sarah Chung (28), også hun direkte fra tempelet.

Tachia Matsu

Bare en hamburger nå, og så diskotek. Helgen skal brukes til å feire en helgen, Tachia Matsu, en kvinne som skal ha levd rundt 1000-tallet. Veldig mange i Taiwan hyller henne ved påsketider.

— Men jeg må få med meg en rockekonsert også. Dessuten er et av danseensemblene ferdig med et modernistisk stykke. Alle vil se det. Det gamle er kjedelig, sier Sarah, og viser oss veien til suvenirbutikken. En av de få. Hun nikket anerkjennende da BTs utsendte sa han samlet på små pinsflagg. Men ristet på hodet da han likevel ikke kjøpte.

— Skulle du bare se dem? Spurte hun, og forsto ikke at det var det taiwanske som var interessant. Det solgte ikke butikken. Kundene var vanligvis bare på jakt etter Stars and Stripes og Union Jack.

50 år etter?

Da vårt fly tok av fra Chiang Kai-shek Airport i retning Påske-Norge tenkte vi på hva koreografen Lin Hwai-min hadde sagt:

— Umiddelbart vil du kanskje mene at kapitalismens inntogsmarsj i Kina nå har gjort kineserne make til taiwaneserne. Men det er ikke rett. Kulturrevolusjonen fratok dem tankene, tradisjonene og skaperevnen. Den forskjellen vil være der svært lenge. De har mistet noe. Kanskje finner de det aldri igjen...

MINNES DE DØDE: Taiwaneserne har en fin måte å minnes sine døde på. God mat, drikke og frukt settes frem foran askeurnene eller bildene av de døde i templene. Og så leser man fra bønnebøker og regelrett snakker med de man savner. <p/> JAN M. LILLEBØ (foto)