HAN STÅR MIDT i en nymåkt svart firkant på fortauet og røyker en rullings — en aldri så liten pause i ryddearbeidet. Mannen har lent redskapene pent på geledd inn til veggen, og dyttet den gamle skinnluen opp i pannen og nå har han har mye på hjertet når det gjelder snømåking.

Jeg skal si deg en ting, sier han.

Jeg er en utdøende rase.

PÅ HVER SIDE av den svarte flekken der han står strekker hvite, snøkledte fortauer seg så langt øyet kan se, som for å understreke poenget.

Og nå skal du høre, sier mannen, at dette fortauet har jeg holdt i førti år. Min far dresserte meg med en skarp finger. Det var ikke snakk om å la snøen ligge! Det var det bare slaurepakk som gjorde, det tok seg ikke ut. Hva ville naboene tro dersom vi lot det hope seg opp? Før i tiden var alle ute og ryddet med en gang det første fnugget traff asfalten. Men nå flytter de inn og ut og kjøper og selger boliger og ingen bryr seg om at de eldre ikke kommer seg ut eller inn, eller at det ligger is oppetter trappene. Se her! Hvordan kan noen gå opp denne trappen?

OG MANNEN GRIPER oss i armen og terkker oss bortover gaten, viser oss trappen som er full av is, og forteller at han har sceneskrekk og må for all del ikke komme i Bergens Tidende med hverken navn eller bilde.

Dessuten er han bittelitt brisen.

Men han vil gjerne at vi skriver noe uendelig viktig om dette med den døende rasen, at han føler seg den siste mohikaner blant byens måkere.

MEN SÅ VISER en rask runde for å bekrefte påstanden at det ikke er fullstendig krise allikevel. Arten fortjener ikke en plass på rødelisten helt ennå. Her og der titter de nemlig frem bak parkerte biler, hekker og gjerder, med sine karakteristiske skrapelyder og sin lutryggede målbevissthet. Det gjelder bare å lete på de riktige stedene. Aspirerende måkertittere vet nemlig godt hvor man spotter dem - de gjenkjennes på sporene: de svarte, isfrie firkantene de legger igjen i snøen.