— Alle er gode venner i Hole nå, ler Fredrik Hildisch (76). På tunet i «Gammelklokkergården» leker familiens tamme Peking-and med katten.Scenen er ren idyll. Hildisch er mest opptatt av å vise rundt på gården med skotsk høylandsfe og solbærbusker.

Men lederen i foreningen «Miljøet i bygden vår» er ingen kosebamse.

Bare spør Per Pedersen i Jernbaneverket. I 17 år har han jobbet med planene om Ringeriksbanen, som skulle forkorte Bergensbanen med én time ved å pløye seg gjennom jordene i Hole.

— Jeg kjenner godt til Hildisch, ja. Vi har hatt mye kontakt opp gjennom årene, sier Pedersen.

Han mener Hildisch' engasjement bidro til å overbevise stortingspolitikerne til å velge vekk Jernbaneverkets foretrukne trasé over Kroksund og heller legge banen i tunnel i åsene bak. Diskusjonen raste i nesten ti år, og det endelige vedtaket gjorde Ringeriksbanen lengre, dyrere og ga den dårligere passasjergrunnlag. Av en totalpris på rundt 7 milliarder kroner, er Åsa-alternativet rundt 1,2 milliarder kroner dyrere.

På 90-tallet gikk faksmaskinen på klokkergården varm. Opptil 300 fakser ble sendt ut daglig. Til stortingspolitikere, lokalpolitikere og til media. Nå har Hildisch gått over til e-post. Men budskapet er like klart på skjermen som det var på papir:

— Vi vil ikke ha noen høyhastighetsbane gjennom Hole kommune. Det vil jeg fortsette å kjempe imot, så lenge jeg er frisk og klar i hodet. Det er jeg fortsatt - men det sier vel alle senile også, ler han.

— Det er folks soleklare rett å si fra og protestere mot alle store planer. Det gjorde man i Hole, og da valgte Stortinget det dyreste alternativet. Det må vi bare godta, sier Pedersen.

Les også: "Ti nye år med somletog"

Da Stortinget 18. juni 1992 vedtok å bygge Ringeriksbanen, var det en seier for SV. Hestehandelen med samferdselsminister Kjell Opseth ga flertall både for Lærdalstunnel for biler og ny trasé for Bergensbanen ut av Oslo. Jubelen var stor både i Hallingdal, i Hø­nefoss og i Bergen: I stedet for den lange og treige omveien sørover rundt Drammen, skulle bergenstogene nå kjøre rett vestover i tunnel fra Sandvika, før de krysset Kroksund i bro og dundret rett frem i 160 kilometer i timen over den flate Steinsletta mot Hønefoss. Banen ville redusere reisetiden mellom Oslo og Hønefoss fra håpløse halvannen time til en halvtime.

— Men da ville altså politikerne flerre opp bygden vår med en høyhastighetsbane som ingen her har bedt om. Og det midt i et av de fineste områ­dene på Østlandet. Du finner ikke maken til natur- og kulturverdier sammenpresset på et lite område, sier Viggo Ree engasjert.

Les også: Pinleg Bergensbane-jubileum

Ornitologen , forfatteren og formannen i Foreningen Våre Rovdyr har lenge hisset på seg ulvemotstandere, og skvetter ikke ved synet av en jernbaneingeniør, heller. Ree bor på en av nabogårdene til Hildisch, og ble nærmeste allierte i kampen mot høyfartstoget. De to hadde med seg både ordfø­rer og flertallet i kommunestyret i Hole, med sine 5500 innbyggere. Men jobben med å overbevise de viktigste stortingspolitikerne, den tok Hildisch og Ree.

Vi er tatt med på samme rundtur som stortingspolitikerne på 90-tallet: Opp til Kongens Utsikt, der man har utsyn over hele kommunen og Steinsfjorden.

— Er det ikke flott? Tenk deg en jernbanelinje med voller og sikkerhetssone pløye rett igjennom dette landskapet, sier Ree.

Les også: Går i krigen for Bergenstoget

Deretter går turen ned til det flate landskapet med frodige åkrer og UNESCO-vernede våtmarksområ­der.

— Her er det masse kulturminner. Setter du spaden i jorden, så finner du kulturskatter, sier Hildisch.

Han vet hva han snakker om. For noen år siden fant han en 1400 år gammel sølvspenne i åkeren sin. Fire konger fra vikingtiden ligger begravet i områ­det, og her bodde eventyrsamleren Jørgen Moe.

Ornitologen Ree er mest opptatt av det som er i luften. Våtmarkene på begge sider av sletten er hekkeområ­der for sjø­fugl og beitemark for trekkfugl. Hensynet til sangsvaner, makrellterner og hettemå­ker var viktige argumenter for å få flyttet jernbanetraseen.

— Taktikken vår var hele tiden å gi saklig og korrekt informasjon, og samtidig gjenta argumentene om og om igjen. Vi har vært høflige, men insisterende. Det er en belastning når man har lokalavisen imot seg, men vi vant frem, sier Ree.

Les også: Buskerud presser på for Ringeriksbanen

Historien om Ringeriksbanen blir ofte trukket frem som et eksempel på samfunnets manglende prioritering av toget. Men den handler også om lokaldemokratiet og konflikten mellom storsamfunnets ønske om miljø­vennlig og effektiv transport, og lokalbefolkningens ønske om å verne landskapet.

— Det har alltid vært strid om hvor man skal legge vei og jernbane. Jeg tror ikke vi kommer utenom at kommunene og grunneierne får si sitt. Eiendomsretten er tross alt grunnlovfestet i Norge, sier forskningsleder Gustav Nielsen ved Transportøkonomisk Institutt.

Han har forsket på arealplanlegging, men tror ikke det er vanskeligere å få igjennom store, nasjonale prosjekter i Norge enn mange andre europeiske land.

— Det går nok fortere i Kina, men det spørs om det er et eksempel til etterfølgelse, sier han.

Men det er forskjeller også mellom demokratier. For eksempel mener Nielsen det er på­fallende hvor raskt Frankrike har klart å bygge ut lyntog, i motsetning til britene.

— I Storbritannia står lokaldemokratiet og grunneiernes rettigheter sterkt. Derfor er det først nå lyntoget har kommet til London. I Frankrike er man mer vant med at presidenten bestemmer. Norsk demokrati er mye nærmere den britiske modellen, sier han.

Les også: Fire timer til Oslo

Lignende konflikter oppstår hele tiden i politikken. For eksempel vil alle partier ha vindkraftutbygging, men nesten alle vindmølleprosjekt mø­tes med motstand fra lokalsamfunn og naturvernere.

Det vil si, forsker Carlo Aall ved Vestlandsforskning er ikke sikker på om motstanden alltid stikker så veldig dypt. Han og kollegene har undersøkt holdninger i reiselivsnæ­ringen til vindparker.

— Et flertall både av lokalbefolkning og turister synes vindmøller er helt greit, så lenge det ikke blir altfor mange av dem. De godtar en lokal ulempe dersom de er overbevist om at den globale fordelen virkelig er der, sier Aall.

Han mener at uttrykket «Not in my backyard» ikke alltid er treffende.

— Lokalbefolkningen var redd for at turistene ville mislike vindmøllene. Og turistene trodde innbyggerne ville reagere hvis det kom vindmøller i bygden. Men selv syntes de det var helt greit. Det blir nesten et slags omvendt «Not in their backyard», sier han.

Les også: Tautrekking om Bergenslyntoget

Og ikke alle i Hole støtter kampen mot Ringeriksbanen. Kunstmaler Thomas Klevjer er blant dem som priser toget.

— Ringeriksbanen vil bety masse for regionen i 100 år fremover, og gi folk muligheten til å reise mer miljø­vennlig. Den verdien er større enn noen fugler, sier Klevjer.

Han savner politikere med vilje og visjoner.

— Vi burde fått lyntog helt til Bergen. Jeg skulle gjerne dratt på dagsturer til Bergen med tog. Og tenk hvis Oslo bare var 25 minutter unna, sier han.

At toglinjen vil ødelegge bygden, er han ikke enig i.

— Man kan jo se motsatt på det. I Europa lar de lokale kunstnere og arkitekter utsmykke toglinjene. En bro kan jo være en attraksjon og flott å se på, hvis den er fint designet.

På lokalbutikken i bygdesenteret Vik er stemningen delt.

— Toget vil jo uansett bare fare forbi oss. Vi må til Hø­nefoss for å gå på det, sier Elisabeth Ossum.

Heller ikke Knut Gomnes har noen tro på banen.

— Tog er helt utdatert. Du kommer ikke frem med varene der du vil ha dem, sier 81-åringen.

De yngre er mer positive.

— Vi har aldri hørt om de planene før. Men det hø­res jo veldig bra ut. Vi trenger mer sentralisering her i Hole, sier 19-åringene Lars Johan Helgeland og Synne Eileen Haugen.

Les også: Gradvis høgfart på Bergensbanen

Likevel , motstanden fra lokalbefolkningen gjorde at også SV snudde, etter en hard kamp i partiet. I 2002 vedtok Stortinget at Ringeriksbanen i stedet skal gå rundt Åsa. Samtidig ble prosjektet skjø­vet lenger bak i prioriteringskø­en. Opprustning av de eksisterende linjene på Østlandet hastet mer, mente politikerne. Visjonene om lyntog over Haukeli tok etter hvert over debatten. I mellomtiden går Bergensbanen jevnt og trutt over fjellet, via Drammen til Oslo. Banen er fortsatt mye brukt, med over 700.000 reisende over Finse i fjor. Kanskje er ikke alle ute etter fart, for Bergensbanen bruker lengre tid i dag enn den gjorde på slutten av 70-tallet.

— Vi er blitt bedt om å se etter alternative prosjekter langs Bergensbanen, sier Per Pedersen i Jernbaneverket.

— Men det finnes intet enkeltprosjekt som vil gi tilnærmelsesvis samme innsparing i reisetiden som Ringeriksbanen, legger overingeniøren til.

Det gir ikke aktivistene i Hole dårlig samvittighet.

— Vi unner alle bergensere lyntog til Oslo, men det må uansett gå i en helt ny trasé. Det er meningsløst å flikke på en utdatert bane som Bergensbanen, sier Ree.

«Dersom Ringeriksbanen ikke realiseres, melder spørsmålet seg om det over tid er grunnlag for å opprettholde langdistansetrafikken på kommersielt grunnlag (...) Uten Ringeriksbanen vil trolig underveismarkedet og turistmarkedet fortsatt kunne gi en del reiser i fremtiden, men det er spørsmål om det er tilstrekkelig til å opprettholde et togtilbud av betydning på sikt».

Jernbaneverket om Bergensbanens fremtid, i sin langtidplan fra 2006

Tor Høvik
Tor Høvik