«Det er ikkje skylddalaren, men mannen som skal tala på tinget.»

Teis Lundegaard hadde reist seg fra bakerste benk i riksforsamlingens sal på Eidsvoll Verk. Debatten gjaldt stemmeretten og hvilke kriterier som skulle avgjøre hvem som skulle få delta i politikken. Gårdbrukeren, handelsmannen og skipseieren fra Lyngdal i Lister amt var blant de mest radikale og talte for en bred stemmerett. Andre ville knytte rettigheten til størrelse på gården. Lundegaard var klar: «Stor gard og stort vett følges ikkje alltid åt».

Mye motstand

Historikere har lagt vekt på hvor mislykkede bøndene var i politikken de første tiårene etter 1814. Lenge het det at endringen kom først da bondepolitikeren Ole Gabriel Ueland ble valgt inn på Stortinget i bondevalgskredet i 1833.

De fleste var nok mest opptatt av hvordan de skulle få mat på bordet og betalt sine skatter, så for mange var det lite som endret seg i 1814.

Det er feil. Bøndene ønsket å påvirke fra første dag på Eidsvoll, men de møtte mye motstand. Når vi feirer 200 år med norsk demokrati, er det også en feiring av de mennene som i de første årene etter 1814 kjempet for å få makt og innflytelse på Stortinget. De politiske bøndene møtte på Stortinget som representanter for «folket» — hvis de fikk folket til å delta.

Før 1814 fantes det ingen lokale eller nasjonale politiske arenaer hvor folk hadde reell politisk makt. I de første tiårene etter 1814 var det Stortinget som var den politiske arenaen i Norge.

90 prosent på landet

På denne tiden bodde nesten 90 prosent av befolkningen på landet. De var bønder, fiskere, handelsmenn, husmenn, matroser, soldater, tjenestefolk og arbeidere. De fleste var nok mest opptatt av hvordan de skulle få mat på bordet og betalt sine skatter, så for mange var det lite som endret seg i 1814. Men det betyr ikke at vi ikke kan anerkjenne dem som faktisk var med på å forme demokratiet vårt.

Embetsmennene hadde dominert Riksforsamlingen, og de skulle fortsette å dominere Stortinget. Det er blitt hevdet at bøndene i og etter 1814 ikke hadde den politiske modenhet eller kompetanse som politikken krevde.

Det stemmer ikke for de politiske bøndene.

For politisk uvante gårdbrukere kunne møtet med øvrigheta være avskrekkende.

I løpet av de neste tiårene utviklet de en felles forståelse av hva som var deres politikk, og hvordan de skulle oppnå makt og innflytelse. De visste svært godt at veien til makt lå i stemmeurnen.

Ingen stemmesedler

Men valgene til Stortinget var ikke hva vi i dag forbinder med valg. I 1814 og årene etter var det ikke akseptert med stemmesedler, partier eller valgkamp. Valgene var offentlige, man møttes for å avgi stemme på et bestemt tidspunkt og stemte etter tur. Motstanden mot stemmesedler skyldtes bl.a. at embetsmennene var redde for å miste den sosiale kontrollen ved valgene.

For politisk uvante gårdbrukere kunne møtet med øvrigheta være avskrekkende. Men de politiske bøndene skulle utfordre disse oppfatningene allerede fra 1815. Et eksempel var valgene i 1817 til det andre stortinget. Fra Luster reiste valgmannen, haugianeren og gårdbrukeren Torger Næss, til amtsvalget som skulle utpeke amtets representanter. Før valget skrev han ferdige stemmesedler til utdeling, og der var navn på bare bønder. Da amtmannen i Nordre Bergenhus, selveste Christian Magnus Falsen, oppdaget det, krevde han muntlig valg. Alle måtte komme frem til ham og si hvem de stemte på. I møte med den strenge Falsen sviktet motet hos bøndene, og valget endte med en major, en gårdbruker og amtmannen selv.

Pamfletter og bøker

For at bønder skulle delta i politikken, måtte de ha kunnskap. Gjennom samtaler, pamfletter og bøker ble det klart hva bønder sto for, og hvordan de kunne få makt ved å stemme taktisk på sine egne.

Allerede før valgene til Stortinget i 1815 ser vi de første forsøkene på agitasjon. Et eksempel er stortingsrepresentanten og leilendingen Nils Bru fra Stavanger. I et skriv oppfordret han valgmennene spesielt til å velge andre bønder. Selv om han mente at det var nødvendig med jurister som kunne skrive lovene, var det viktig med bønder som kunne verne om egne interesser. Det var nemlig ingen garanti for at embetsmennene ville gjøre det! De ville jo kjempe for sine egne, og de var også tett knyttet til Kongen.

Nils Bru ble innkalt til forhør 17. mai 1815 for å svare for skriveriene. Han forsvarte seg med ytringsfriheten i Grunnloven: «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.» Han fortalte også at det han skrev hadde han diskutert med medrepresentanter på Stortinget høsten 1814. Vi ser altså her sporene etter et nasjonalt nettverk av politiske bønder.

Gjennombrudd i 1833

Agitasjonen gikk i bølger de neste årene, men alltid med det samme innholdet — bønder måtte velge bønder. Ved å få makt på Stortinget, kunne de redusere skattene og hvor mye penger staten skulle bruke.

På begynnelsen av 1830-tallet kom de politiske bøndenes gjennombrudd. Etter nasjonal agitasjon og endringer i valgreglene endte det i 1833 med at det var flere gårdbrukere enn embetsmenn på Stortinget.

På dette Stortinget sto de politiske bøndene bak et radikalt forslag til lov om kommunalt selvstyre, Formannskapslovene, som de i stor grad fikk vedtatt. Men kongen sa nei, og loven falt. På det neste Stortinget ble det vedtatt en nesten like radikal kommunelov som ga stor makt til kommunestyrene. Denne gangen sanksjonerte kongen loven.

Motbeviste fordommer

Kommunestyrene ga bøndene en politisk treningsarena, og fra 1840-åra var det nesten en regel at representantene på Stortinget hadde gått i «politisk lære» i kommunestyrene. Sett med nåtidens øyne, kan mye i Grunnloven fra 1814 kritiseres. Stemmeretten var forbeholdt noen få grupper, og mange sosiale maktstrukturer ble beholdt. Men den hadde avgjørende betydning for utviklingen av demokratiet. Den ga makt til en gruppe i folket som tidligere ikke hadde hatt noe makt. Gjennom sin politiske deltakelse motbeviste de holdninger om de kunnskapsløse og inkompetente bøndene.

Makten var ikke lenger forbeholdt overklassen og embetsmennene.

Makten var også i folkets hender.