- Guds pakt med Abraham er en del av kjernen, sier Throndsen. Fædrelandsvennen møtte ham og et knippe andre nordmenn i Israel, på en hemmelig israelsk militærbase.

I år har 60 nordmenn meldt seg til frivillig tjeneste for det israelske forsvaret.

Tel Aviv

Rundt de ruvende steinsøylene på Ben Gurion internasjonale flyplass er stemmesurret alltid preget av mange ulike språk. I dag dominerer norske dialekter med skarre-r. Noen soldater speider ut over forsamlingen av ventende nordmenn.

- Shalom, sier Esther Wehus. Guds fred.

Den pensjonerte sykepleieren fra Sandnes deler ut klemmer og hilsener. Hun kjenner de fleste av dem som nå venter på at det israelske forsvaret skal ordne med papirene deres. Mange tilhører en bekjentskapskrets fra menigheter og bedehus i Rogaland og Agder.

Olaf og Britt Borgen står klar med bagasjen. Ekteparet drev i mange år en gård i Mandal. Nå bor den pensjonerte hjelpepleieren og bonden i Grimstad.

- Vi vil vise solidaritet med Israel. Jeg tror ikke man kan forstå dette ordentlig uten å lese hva Bibelen har å si. Jødene er omringet av fiendtlig innstilte arabere, men har ikke blitt kastet på havet likevel. Det er en Guds hånd over det som skjer. Men vi ønsker å vise Israels folk at de har venner som bryr seg, sier Olaf Borgen.

En kvinne trekker Fædrelandsvennen til side for å vise frem et mobilbilde tatt av en sky over Gaza morgenen i juli da de israelske troppene rykket inn på bakken etter langvarige droneangrep.

- Det er et mirakel, slår hun fast.

- Engelen viste seg for soldatene de første 45 minuttene av angrepet, sier hun, og peker på lyset, som skyldtes at solen står like bak skyen og skinner gjennom.

Det er ikke tid til spørsmål rundt tolkningen av dette bildet. Vi blir avbrutt av det israelske forsvaret som endelig tar regien over forsamlingen.

- Husk at dere nå skal inn i hæren, formaner Pamela Lazarus.

Hun er den sivile koordinatoren for Sheirut le’Israel, som rekrutterer frivillige utlendinger til tjeneste for det israelske forsvaret. Til daglig kalles organisasjonen bare «Sar-El».

- Vi i Israel ønsker at hæren vår skal være apolitisk, og den skal heller ikke være et sted for religiøs forkynnelse. Her skal man føle seg velkommen, enten man er troende eller ikke-troende. Det innebærer at bønn ved felles måltider ikke skal forekomme. Dere får ikke diskutere politikk med andre soldater eller madrichaene deres, sier Lazarus.

Madrichaene er soldater som fungerer som ledere og guider for de frivillige. Mens Lazarus snakker om praktiske ting, går en uniformert person rundt og selger effekter. Noen kjøper army-smykker, David-stjerner og caps, mens de får beskjed om at alkohol og andre rusmidler er forbudt. Ingen i denne gruppen protesterer på det.

De 37 nordmennene fordeles deretter i to grupper. De blir sendt til to militære baser nordøst i landet.

Hemmelig sted, Nord-Israel

Israelske myndigheter har fått i stand en avtale som gjør at de militære basene deres ikke dukker opp på elektroniske kartløsninger eller satellittbildetjenester som Google Earth. De finnes naturligvis heller ikke på veikart som er å få kjøpt i Israel. Det byr på litt utfordringer når vi omsider får en avtale om å besøke en del av de norske frivillige på basene der de gjør tjeneste.

Løsningen blir å ta med en offiser fra IDF fra Tel Aviv og la ham stake ut kursen. Vi kjører et par timer i nordøstlig retning. Når Genesaretsjøen åpenbarer seg og reflekterer det skarpe sollyset, skjønner vi at fjellene imot oss må være Golanhøydene.

Like der borte raser den syriske borgerkrigen, og vi fortsetter nordover. Tre jagerfly passerer over oss like før vi når frem til porten. Beredskapen er høy for tiden.

Det går greit å komme forbi vaktene. Identifikasjonspapirer er sendt på forhånd, sammen med bilnummer. Det israelske forsvarets byråkrati er tilfredsstilt.

«Fredrikssons fabrikk»

Temperaturen har krøpet over 30 varmegrader i skyggen i fjellet i Galilea. Formiddagsskiftet nærmer seg slutten.

Sykepleier Unni Østhus sitter i et enkelt lager uten luftkjøling og forsegler pakker med medisinsk utstyr.

- Jeg har aldri hatt en så god husmorferie før! utbryter hun.

Hun sorterer gasbind, små sakser og andre nødvendigheter som telles omhyggelig og pakkes i plast. Utstyret klargjøres for bruk, enten ved et militært frontavsnitt eller som del av en hjelpesending.

Hun jobber sammen med Roy Throndsen og svenske Jorunn Fredriksson.

Madrichaen deres, Malkaya, er imponert over arbeidstempoet.

- Jeg skjønner det nesten ikke. De får gjort mye mer enn andre grupper frivillige, de står på og holder godt humør hele tiden, sier hun.

Jorunn Fredriksson henter nye stabler med ting. Unni legger i pose og forsegler. Roy klipper til, og bærer bort.

- Det er «Fredrikssons fabrikk», dette her!

De ler. Stemningen er god.

Emissær fra Askøy

Roy Throndsen bor på Finnøy i Rogaland, men er egentlig fra Askøy. Bak seg har han blant annet en periode som frivillig i Immanuelskirken i Tel Aviv, og han snakker hebraisk. Han er forkynner for Israelsmisjonen og Normisjon og har mange venner i Israel. Dette er imidlertid første gangen han skal ha noe med IDF å gjøre.

- Jeg håper vi kan bidra med noe nyttig. Jeg gjør dette i solidaritet med Israel, sier han.

Men hvorfor? Roy Throndsen nøler ikke med å trekke linjene langt bakover.

- For meg er dette begrunnet i det bibelske, i min kristne tro. Guds pakt med Abraham er en del av kjernen, og vi lærer at Israel er et lys for alle verdens folkeslag. Gjennom Israel skal alle folk velsignes. Dette er grunnlaget for vår åndelige sivilisasjon, sier han.

Brakkeliv

Mennene og kvinnene bor adskilt på ulike fellesrom på brakkene. Standarden er svært enkel.

Throndsen deler rom med Normann Skaiå, Svein Brekke, Helge Jørn Stien og svenske Bengt Rosdahl. Rosdahl og Brekke har stått i solsteiken og malt APC-er, pansrede kjøretøy som brukes til å frakte soldater inn og ut av kampsoner.

Rommet oser ikke av militær disiplin. Men det er da også lenge siden herrene på «gutterommet» var ordinære soldater hjemme i det norske forsvaret, med unntak for Normann Skaiå, som var mekaniker i hæren gjennom sin yrkeskarriere.

Han er pensjonert nå, men han rakk også å få med seg to perioder som FN-soldat i Libanon, i 1979-80 og igjen i 1992.

- Hei, vi har visst vært i Libanon samtidig! utbryter han hjertelig til kaptein Bjørn Hermann fra IDF.

Men den gangen hadde de ulik farge på uniformen. Det har de ikke nå.

- Hvorfor ikler du deg et annet lands uniform?

- Man må få med seg mest mulig før det er for sent, sier Normann Skaiå først, med et lunt smil. Så, litt mer alvorlig:

- Jeg har en dyptfølt sympati for Israel. Dette landet er omringet av fiender på alle kanter, som later til å ha én eneste tanke i hodet: Å tilintetgjøre dem. Man kan ikke la være å synes synd på dem på den ene siden, og å la seg imponere samtidig. Det er utrolig hva de får til i dette landet.

Tusenvis hvert år

Noen reiser frivillige enkeltvis, og noen i grupper. Men de er langt fra alene. Hovedtyngden av de frivillige er jøder, og de aller fleste er fra USA og Frankrike.

I gruppen vi møter er alle godt voksne. Men Sar-El har også ungdomsgrupper i alderen 17-25 år. Og de åpner for å rekruttere ungdommer helt ned i 15-årsalderen om de er i følge med sine foreldre.

- Solidaritet er det viktigste stikkordet for Sar-El, sier Israel Geva, som er øverste sivile leder for arbeidet med frivillige til det israelske forsvaret.

Han sier de faktiske bidragene i form av arbeid er av betydning, men understreker at verdien av arbeidet varierer kraftig med de frivilliges helse og alder. Den eldste i år er 93 år gammel.

- Vi henvendte oss i utgangspunktet til jøder i andre land og bad dem komme med sine hender og sine hjerter. Siden har det kommet til en rekke ikke-jøder. Vi setter pris på at de vil vise sitt vennskap på denne måten. Vi har ikke så mange venner igjen, særlig ikke i ditt land, sier han.

- Det hender vi spør hvorfor de kommer. Noen sier de hjelper oss fordi Israel er jødenes land, gitt av Gud. Andre uttrykker medfølelse og politisk solidaritet.

Fra hvitt til olivengrønt

Esther Wehus og Ellen Tostensen har vært venninner siden de gikk på samme kull på sykepleierutdanningen i Bergen i 1965. De er vant med hvite uniformer. Nå har de fått på seg den grågrønne uniformen til IDF.

- Hvorfor jeg ikler meg israelsk uniform? Jeg tar stilling, jeg ønsker å bidra til Israels forsvar. IDF er jo en forsvarshær, ikke en angrepshær, sier Wehus.

- Det er trist å følge med på det som skjer i Gaza. Palestina-araberne (hun bruker ikke uttrykket «palestinere») er undertrykket av Hamas. De bruker kvinner og barn som skjold, og det er mildt sagt usselt. IDF står for andre verdier. Det er verdier jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg blir provosert når det blir fremstilt som om det kun er når Israel forsvarer seg, at sivile liv går tapt.

- Det dør jo barn også i krigene?

- Ja. Bildene av døde barn og andre sivile berører oss alle. Selv om de viser realiteter, fungerer de også som propaganda. Bildene viser hva som har skjedd, men ikke hvorfor det skjer. Jeg vil sitere Golda Meir, som sa: «Vi kan tilgi at araberne dreper våre barn. Men vi kan ikke tilgi at de tvinger oss til å drepe sine.»

Ikke bare hjelpeutstyr

Etter endt pause går sykepleierne i samlet flokk opp til hovedlageret. De blir kommandert til å flytte utstyrskasser, rengjøre og rydde.

- Alle disse stridsvognene kommer rett fra krigen i Gaza, forklarer kapteinen fra det israelske forsvaret som viser oss omkring.

Stridsvogner og pansrede personellkjøretøy (APC-er) er nettopp fraktet til denne og andre baser rundt omkring i Israel for å repareres og overhales. Noen trenger ny maling, sand skal renses fra filtre, olje skal sjekkes og etterfylles.

Gamlebyen, Jerusalem

Tidligere i uken ble en palestinsk ung mann arrestert og siktet for terrorisme etter å ha kjørt en bil inn i en menneskemengde på et trikkestopp. Et spedbarn døde, og fire voksne ble alvorlig skadd.

Nå er det fredag, og mer folk enn ellers i Jerusalems gamleby. Forut for fredagsbønnen til muslimene er stemningen anspent denne dagen, etter flere skuddvekslinger natten før. Politi er utplassert en rekke steder med synlige automatvåpen i det jødiske kvarteret.

Oppe på den gamle bymuren går en gruppe nordmenn. De er på bønnevandring. Rusleturen deres går fra Jaffaporten til Zions port, hovedinnfartsårer til den kristne og den jødiske delen av gamlebyen. Gruppen er på sin første permisjon fra tjenesten i det israelske forsvaret.

Foran Hurva-synagogen treffer vi igjen Olaf og Britt Borgen.

- Man skal vokte seg mot religiøs ekstremisme, sier han.

- Men profetene hadde jo rett i det de sa for flere tusen år siden. De forutsa hva som skulle skje i vår tid, og vi ser nå at det er riktig. Det er tankevekkende å være her og se profetiene gå i oppfyllelse.

Ikke velkomne

Da vi skal besøke den andre basen som huser norske frivillige, skjer det noe. Vi ringer Sar-El igjen for å bekrefte avtalen og spørre om veien, siden heller ikke denne basen er avmerket på kart.

- Dere får ikke besøke basen. Vi vil ikke ha besøk av norske journalister der, sier Pamela Lazarus.

Hun avlyser avtalene våre på basen uten å oppgi noen grunn.

Ikke alle vi snakket med, var like interessert i å bidra til denne artikkelen som de frivillige som ga oss intervjuer. Noen vendte seg bort når kameraet var i nærheten. Enkelte var tydelige på at de ikke ville gi intervjuer.

I Norge behandles det nå et lovforslag som vil stramme inn på reguleringen av nordmenns involvering i konfliktområder i verden.

Tjenesten de frivillige gjør for Sar-El i dag, er tillatt etter norsk lov. Hvordan det vil være i fremtiden, avhenger av den politiske behandlingen. Lovforslaget har vært på høring og er nå tilbake i Justisdepartementet for bearbeiding.