KJARTAN RØDLAND

«De gylne sekstiårene» er et begrep med realitet i seg. Halvparten av dem var Gerhardsens siste, halvparten tilhørte Per Borten. Unge statsvitere og historikere har festet seg ved dramatikken omkring EF-kampen og regjeringskrisen som avsluttet Per Bortens seks år i statsministerstolen, det vil si, om de synes slik politisk arkeologi er verd en fotnote. Men Bortens tid var nasjonens lykkeligste og beste år: «De gode krefters år!» sa Per Borten selv da han kunne ta seg råd til perspektiv og tilbakeblikk i gyldenlærstolen i kårstua på garden.

Bondesønn

I fjor rakk han å runde 90 år. I trøndersk senterperspektiv var han fortsatt en ung mann, og han benyttet fødselsdagsoppmerksomheten til å erte på seg enda noen i tillegg til de mange tidligere. For bondepartipolitikere i Trøndelag lever uendelig, partibroder og tidvis uvenn Jon Leirfall ga seg ikke før han kunne skimte hundreårsdagen.

Per Borten var et mellomkrigstidens og jordbrukskrisens barn, han som Leirfall. Bondesønn var han, og fikk seg en vinter på folkehøyskole før han utdannet seg til agronom og gikk ut fra Norges landbrukshøgskole i 1939. Den verste jordbrukskrisen gikk mot slutten da Bondepartiet i 1935 inngikk borgfred med Arbeiderpartiet og lot Nygaardsvold slippe til. Da hadde både næringen og bondepolitikerne lært leksen. Jordbrukssamvirke og aktiv næringspolitikk hadde avløst den gamle Mellbye-romantikken, tradisjonelle skillelinjer i politikken måtte vike for praktiske krav: Smørprisen betyr mer enn ideologien, som noen sa.

Fra start til slutt

Så skulle det altså bli Per Borten som snekret sammen Norges første levedyktige borgerlige regjering på 30 år, med fire partier og tilsynelatende uforenlige motsetninger. — Som å bære sprikende staur, sa Per Borten da han leverte kontornøkkelen til Trygve Bratteli - og det står ikke til å nekte at Borten selv til tider var den stauren som spriket mest. Men han bar børen i seks år, og samme hvor ulike statsrådene var, så var det nesten ingen som ønsket seg ut av regjeringen. Det er ikke så mange regjeringer der de fleste som feiret begynnelsen, også var til stede på gravølet!

Politikere får sjelden ros for det som lykkes, det er feilslagene som skaper overskriftene. Per Bortens problem var at det aller meste lyktes i hans statsministerår. Folketrygden ble født og skapte et helt nytt Norge. Næringslivet blomstret, veier ble bygget og småfly landet på «kyllingmarkene», distriktsflyplassene som lå tett i tett fra Sogn og Fjordane til Finnmark, skolene fungerte og barna fikk gode karakterer og trygg jobb etterpå, det ble bygget 40.000 nye boliger hvert år - i gjennomsnitt.

Full sysselsetting og økende inntekter var en slik selvfølge at folk begynte å kjede seg - en million mennesker kjøpte seg bil, dro til Syden, glante på fjernsyn og fikk seg dypfryser, og kronprinsen ble gift. Folk var så overmette at de nesten skiftet statsminister i 1969.

Offentlighetsloven

«Stor sinnsro» sa Per Borten, og skapte nesten regjeringskrise ved å si det høyt. Men her og der satte statsministeren foten ned, og ble stående. I 1964 hadde Arbeiderpartiet arrogant avvist ham da han krevde offentlighetslov i Norge, slik Sverige hadde hatt siden Gustav III. Hans egen justisminister var ikke særlig mer begeistret, så Borten manøvrerte med Stortinget til han fikk den loven han ønsket. Og han fulgte sin gamle læremester C. J. Hambro i uviljen mot overnasjonal styring, en gang mot Nordisk Råd, så mot det europeiske fellesmarkedet.

Han falt på det. Først på et blankt senternei da Willoch og Seip fikk EF-hastverk, og så da han fulgte sitt eget offentlighetsprinsipp og delte ut interne notater om bord i København-flyet.

Men han fulgte ikke det som senere er blitt statsministermote: Han bad aldri om unnskyldning for det!