Mary Almeland er en av 27 frivillige ved Haraldsplass Diakonale Sykehus.

BT fikk være med henne hjem til Åse og Odd Samsonsen i Åsane. Åse Samsonsen lider av amyotrofisk lateralsklerose (ALS), som er en sjelden muskelsykdom. Hele kroppen er lammet. Åse Samsonsen kan bare kommunisere med andre via blikket.

Mary Almeland er Åse Samsonsens pasientvenn.

— Åse besøker jeg nå på sjette året, forteller hun. - Jeg synes vi har fått usedvanlig god kontakt. Jeg innrømmer at det har vært tunge stunder. I begynnelsen kunne vi både snakke og le sammen. Nå når det ikke lenger er mulig å føre en samtale, kommuniserer vi ved hjelp av blikk og smil. Peketavlen er også et godt hjelpemiddel.

God stillhet

— Åse er blitt stille. Men det er en god stillhet. Det er alltid en glede for meg å være sammen med henne, sier pasientvennen.

Mary Almeland har vært med som frivillig siden tjenesten ble startet på Haraldsplass for ti år siden. Formelt er Almeland tilknyttet Sunniva Hospice. Men jobben hennes har det meste av tiden bestått i å besøke pasienter som bor hjemme.

Til daglig jobber Almeland som sekretær i bank.

— Etter at barna flyttet behøvde jeg noe ekstra å engasjere meg i. Jeg tok kontakt med Haraldsplass etter at jeg hadde sett et tv-program om hospicevirksomhet i England. Egentlig ønsket jeg å bli sykepleier da jeg var ung. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte et annet yrke. Men som frivillig har jeg likevel de siste årene fått benytte noen av de egenskapene jeg kunne brukt som sykepleier, sier hun.

— På grunn av jobben har jeg bare sagt ja til å være frivillig tre timer hver 14. dag. De tre timene bruker jeg sammen med Åse. Ellers hjelper jeg til ved tilstelninger.

Når Almeland blir pensjonist håper hun å få mer tid til å være frivillig. I alt har hun besøkt åtte pasienter.

— Flest år er det blitt med Åse.

Knytter personlige bånd

Mary Almedal har også opplevd at det er blitt bare et besøk.

— Det kan være flere grunner til at det blir med det ene besøket. Kanskje orker likevel ikke pasienten å forholde seg til flere nye personer, hun kan ha blitt dårligere siden avtalen ble inngått - eller bare ombestemt seg, sier hun.

Mary Almeland vet at pasientene hun besøker vil dø av sykdommen sin en gang.

— Jeg har fulgt pasientene mine, enten de er hjemme, på sykehus eller sykehjem. Og jeg har også deltatt i begravelsen. For meg har det alltid vært en naturlig og fin avslutning på et forhold, sier hun.

Personlige bånd knyttes, og det blir en sorg når pasienten er borte. Jeg er nok blitt mer ydmyk etter jeg begynte som frivillig. Jeg ser lettere forskjell på det viktige og mindre viktige livet, sier hun.

- En av mange engler

I dagligstuen på medisinsk dagpost treffer vi Victoria G Eliassen. Det er tidlig formiddag og hun er i ferd med å servere kaffe til pasientene før de forsvinner til hver sin kant på sykehuset til forskjellige utredninger og behandling.

— Hun er en av mange engler her, sier Bjørn Grønner mens han skryter av vaflene Victoria Eliassen har tatt med hjemmefra.

— Å bli rammet av sykdom er en stor belastning, ikke bare for den som er syk, men også for familie og venner, sier Kristin Kvalsnes. Hun er frivillighetskoordinator for de frivillige som er tilknyttet Haraldsplass Diakonale Sykehus og Sunniva Hospice.

— Behovet for hjelp og omsorg er ofte mye større enn det de pårørende makter og har anledning til å gi, understreker hun.

De fleste frivillige som er knyttet til sykehuset, jobber i tilknytning Sunniva Hospice.

Vil ha flere frivillige

— Med bakgrunn i de gode erfaringene på Sunniva Hospice ønsker sykehuset nå å knytte frivillige til flere av de andre avdelingene, sier Kvalsnes.

Til nå er det flest godt voksne kvinner som har tatt på seg oppgaven som frivillig. Men Kvalsnes mener at frivillighetsarbeid burde passe flere grupper.

— Det hadde vært fint om det også ble flere menn og yngre grupper i frivillighetstjenesten, sier hun.

Frivillige kan hjelpe til med mange småting som personalet ikke har tid til eller som ligger utenfor deres faste oppgaver, fordi det går på bekostning av de faglige oppgavene.

Hun understreker at de frivillige skal ha helt konkrete oppgaver de skal utføre når de er til stede på sykehuset.

— De skal ikke gjøre sykepleieroppgaver som å tømme bekken eller liknende. De frivillige er på sykehuset på fritiden. Derfor må de også ha lov til å si nei.

— Vi skal ikke spekulere i de frivilliges godvilje og arbeidsinnsats. Derfor er det ikke meningen at de skal utføre driftsoppgaver eller erstatte arbeidskraft som krever spesiell faglig kompetanse. Frivillige skal kun være et supplement, understreker sykehusdirektør Eivind Hansen.

Det lille ekstra

— Arbeidstempoet på et sykehus er høyt, og vi vet at mange ansatte føler at de ikke har tid til å gi ekstra omsorg og trøst til pasientene, tilføyer sykehusdirektøren..

Store hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og interesseorganisasjoner som Den Norske Kreftforening har lenge organisert besøk og frivillig virksomhet. Foreløpig er Haraldsplass Diakonale Sykehus det eneste sykehus i landet som driver slik virksomhet i egen regi.

Nå håper sykehusledelsen at andre sykehus skal ta etter.

— Frivillige kan bidra med det lille ekstra som kan være prikken over i-en for å gjøre det litt hyggeligere for pasienter og pårørende, sier Hansen og Kvalsnes.

LANGVARIG VENNSKAP: Mary Almeland har vært Åse Samsonsens pasientvenn i mer enn fem år. De kommuniserer med blikket og ved hjelp av peketavle.<br/>Foto: TOR HØVIK