Kongo, januar 1964: Helikopteret ble beskutt av piler like etter landing. I løpet av sekunder måtte maskinist Olav Johansen gjøre sitt livs vanskeligste valg. Det gjaldt liv eller død, for ham og pilot Per Karlsen, og for misjonærene de skulle redde fra opprørerne.

Politisoldater fra Nigeria var med som geværmenn for å gi FN-mannskapet støtte under redningsoperasjonen. En politisersjant ble truffet av en pil i armen, og ble stående på kne ved siden av Olav Johansen i passasjerkabinen, midt under evakueringen. Det var ikke en giftpil, viste det seg. Det ble nødvendig å svare, men ildgivingen måtte opphøre raskt, siden FN-folkene risikerte å ramme menneskene de skulle redde.

Flere enn helikopteret hadde plass til måtte evakueres fra misjonærstasjonen. Med opprørerne i hælene rømte redde misjonærer inn i det ventende Sikorsky-helikopteret. Det ble mer enn fullt og egentlig umulig å ta av. Samtidig ventet trolig døden om de ble stående på bakken. Som tekniker visste sersjant Johansen at risikoen for at det ville gå galt var overhengende, hvis motor— og rotorturtall ble for høyt. Løytnant og pilot Per Karlsen forsøkte å ta av. Han så på maskinist Johansen og sa:

- Det går ikke.

REDNINGSDÅD: Maskinist Olav Johansen og pilot Per Karlsen var med å redde over hundre mennesker på FN-oppdrag i Kongo. Karlsen (til v.) og Johansen (til h.) ble hedret med St. Olavs Orden (i midten: Wilhelm Mohr, sjef for Luftforsvaret). Karlsen bodde i bergensområdet til han døde i 2006. Etter nær 50 år forteller Olav Johansen sin historie om dramaet i Kongo.
PRIVAT

Bodø, september 2012. — Grunnen til at jeg forteller historien, er at mine barn har bedt meg om det, sier Olav Johansen (75). På bordet i leiligheten ligger en utklippsbok. «Udødelige buskmenn og norske riddere», er overskriften i en utgave av VGs 1964-årgang. «Ingen ting å snakke om», sier Olav Johansen og Per Karlsen beskjedent i samme artikkel. Johansen forteller i samme avis at «det så stygt ut for dem og misjonærene flere ganger», og at de hadde flaks. Avisen skriver også at «den detaljerte rapport fra deres aktive deltakelse i luftbroen over Kongos jungel er ennå hemmeligstemplet».

Det tok over 40 år før krigsdagbøkene ble offentlige. For to år siden var det 50-årstreff for norske Kongo-veteraner. Olav Johansen opplevde at ingen av veteranene han snakket med på samlingen hadde hørt om operasjonene han var med på. Før veterantreffet leste han i en avis at norske soldater i Kongo i perioden 1960–64 aldri var i trefninger. Det var altså feil. Olav satte seg ned og skrev innlegg i veteranbladet Sjekkposten.

— Jeg forsto at denne historien var lukket og glemt for lenge siden, sier Olav.

Høsten 1963 jobbet Olav Johansen i Luftvåpenets redningstjeneste i Bodø, etter å ha tatt utdannelse og gjort plikttjeneste i Forsvaret. Da Norge ble spurt av FN om å sendte helikopterpersonell til konflikten i Kongo, kom henvendelsen til 719-skvadronen i Bodø.

Olav og konen ville stifte familie, de ventet sin førstefødte sønn og ville bygge hus. Tjeneste i Kongo var godt betalt. Dessuten var Sortland-karen av det eventyrlystne slaget. Han meldte seg frivillig. Han var vant til farlige redningsoppdrag i det barske nordnorske klimaet og naturen.

Konen Randi rakk akkurat å føde deres førstefødte, før han måtte reise. Det var hardt å ta farvel og først skulle se sine aller kjæreste igjen om et halvt år. Hva som egentlig ventet i Kongo, ante fiskersønnen ingenting om.

I Kongo rådet kaos og uro etter uavhengigheten fra Belgia i 1960. Belgierne sendte inn fallskjermtropper for å evakuere sine borgere. FNs sikkerhetsråd bestemte at fredsbevarende styrker skulle settes inn. Norske styrker ble en del av disse. De fleste av nordmennene som dro i fireårsperioden, kom fra Luftforsvaret. I den kongolesiske hæren brøt det ut opprør. To provinser løsrev seg, og det utviklet seg til krig. Konflikten eskalerte, og i 1961 ble FN-mandatet forsterket. Styrkene kunne bruke makt, utover selvforsvar.

Olav Johansen havnet etter hvert på en militærbase ved Lubumbashi. Der ventet alle typer oppdrag. De fløy over tett jungel med bare én motor. Det var risikabelt. Nødlanding kunne bety at de bare forsvant – ble slukt i det store grønne intet.

De speidet etter opprørere. At de fantes, var det liten tvil om. De observerte nedbrente landsbyer, tomme for mennesker, død og fordervelse.

I desember 1963 kom det en telefon til Olav Johansen. Det var løytnant og flyger Per Karlsen, som var kommet til Kongo fra Rygge i Norge. Han trengte en makker han kunne stole på. Nyttårsaften var sersjant Johansen på vei til Luluabourg. Etter få uker ventet operasjon «Jadex One», et oppdrag som skulle vise seg å bli livsfarlig.

På en perm hjemme i Bodø har Olav et brev fra Det hvite hus, underskrevet Lyndon B. Johnson i mars 1964. Mange av misjonærene som ble reddet, var amerikanere. USAs president ble fortalt om redningsoperasjonene som ble gjort under «eksepsjonelt vanskelige og farlige forhold». Johnson skriver at evakueringen fortjener «the world's attention and praise», verdens oppmerksomhet og hyllest. Blant de 13 FN-soldatene som takkes og navngis spesielt, er Per Karlsen og Olav Johansen.

— Det var da journalistene fikk nyss i brevet fra Det hvite hus at de fattet interesse for det vi hadde gjort, og det ble en del oppstyr og skriverier, sier Olav Johansen. Han ringte Forsvaret og spurte hvor mye han kunne fortelle pressen. Han fikk ikke noe svar og valgte å fortelle «minst mulig». Hjemme var han taus. «Han ville ikke plage ungene», sier han. Historien gikk i glemmeboken etter medieoppmerksomheten i 1964.

DRAMA: Olav Johansen måtte skifte motor på helikopteret. Motoren ble sprengt av overlast etter et redningstokt.
PRIVAT
PRIVAT
PRIVAT
PRIVAT

Da Olavs unger ble voksne, og kikket på gamle Kongo-bilder og artikler, ba de faren innstendig om å åpne seg. Han var treg med å fortelle, men ved hjelp av datteren begynte Olav å skrive ned hendelser fra tiden i Kongo.— Kanskje var årsaken at jeg forsøkte å skyve alt det tøffe jeg hadde opplevd bak meg. De ukene evakueringsoperasjonene pågikk, så vi døden i øynene hver dag. Men vi reddet mange menneskeliv. Det betydde alt.

Nødmeldinger fra en misjonærstasjon i Kwilu tikket inn til FN-basen, der Olaf Johansen og Per Karlsen var stasjonert. Flere hundre krigere plyndret, voldtok og drepte i området, ble det rapportert.

Skoler, sykehus og misjonærstasjoner ble rammet. Tre prester var blitt drept og en misjonærstasjon brent ned. Misjonærene, de fleste amerikanske og belgiske misjonærfamilier med barn, måtte reddes ut – og det fort. Bare FN hadde helikoptre til å gjøre det.

Opprøret i området ble ledet av Pierre Mulele, en tidligere minister i Lumumba-regjeringen. Han var kommet tilbake fra et opphold i Kina og organiserte grupper med opprørere, eller jeunesse , som de ble kalt. Maskinist Johansen og flyger Karlsen var i den vesle gruppen av FN-soldater som fikk ordre om å sette i gang evakueringer. Den canadiske oberstløytnanten Paul A. Mayer kom fra Leopoldville for å lede operasjonene. I starten ble to helikoptre ble satt inn. Det oppsto raskt dramatikk etter landing.

Ved stuebordet ligger en haug med gamle lysbilder fra Kongo. Olavs eldstesønn, Roy, går gjennom hele bildematerialet og skanner interessante motiver.

— Pappa oppfattet det nesten sånn at han hadde taushetsplikt, etter at han ringte Forsvaret i 1964, sier Roy.

I 2007 laget NRK en sak om angivelige krigsforbrytelser begått av norske soldater i Kongo. Olav Johansen reagerte på dette. Over tusen norske soldater tjenestegjorde i Kongo.

— Vedkommende som ble beskyldt for å drepe sivile, var død og hadde ikke mulighet til å forsvare seg mot beskyldningene, påpeker Johansen. I tillegg syntes han at vinklingen tegnet et ensidig negativt bilde av norske soldaters innsats i Kongo. Hadde de ikke fått med seg redningsoperasjonene som han og kollega Per Karlsen var med på? Han verket etter å skrive leserinnlegg, men lot det være.

Inne i helikopteret klarte Olav så vidt å avverge at en av opprørerne stjal maskinpistolen og pistolen hans. Olav Johansen og Per Karlsen hadde med seg oberstløytnant Paul A. Mayer og den svenske etterretningsoffiseren Stig von Bayer. Oberstløytnanten forsøkte å forhandle med opprørerne, men ble slått ned. De tok pistolen hans og krevde at helikoptrene skulle stanse motorene og at mannskapet skulle komme ut. Kravet ble regnet som en dødsdom, og ble ikke innfridd. Opprørerne presset pistolen mot brystet på obersten og trykket av. Det klikket. Obersten hadde glemt å ha skudd i løpet. Han var franskcanadisk og fikk sagt at pistolen ikke virket, han klarte også å komme seg fri.

Det ble ubehagelig for pilot Karlsen, mens han ventet inne i helikopteret. En av opprørere stakk et spyd inn gjennom vinduet og opp i ansiktet hans. Samtidig jobbet maskinist Johansen med å få forkomne misjonærfamilier inn i flymaskinen. Flere opprøre kom til, de skjøt med med pil og bue og kastet spyd, som traff og bulket skroget på helikopteret idet de tok av. Senere skulle FN-mannskapet bli angrepet med skarpere og mer avansert skyts.

På veggen henger utmerkelsen «Ridder av Den kongelige norske St Olavs orden». Olav var 27 år gammel da han fikk den, yngst i Norge. Begrunnelsen for tildelingen var at han og Per Karlsen hadde reddet flere misjonærer fra lemlestelse og død, med fare for eget liv.

— Det var jobben min, dette, ferdig med det, sier han i dag.

Det gikk i ett kjør der nede. De var i luften så lenge det var lys, teknisk inspeksjon ble gjort om morgenen med lommelykt. Lover og regler når det gjaldt tillatte flytimer pr. dag gjaldt ikke der. I Kongo gjaldt snarere jungelens lov.

Sersjant Johansen mener opprørernes plan var å ta helikoptrene og mannskapet, i tillegg til misjonærene. Når misjonærene sto ute på slettene og ventet på å bli plukket, var de også lokkemat.

Under hver evakuering gjentok dramatikken seg, og det var vanskelig å forsvare seg mot opprørerne før misjonærfamiliene og nonnene var om bord. Risikoen for å ramme dem var for stor, siden opprørerne kom på en slags linje mellom dem. FN-soldatenes taktikk var at det ene helikopteret skulle lande for å berge misjonærer, mens det andre stupte tett mot bakken for å avskjære krigerne.

Opprørerne rykket mot dem, mens de kastet sand over hodene sine, et ritual de utførte når de var truet. Det skulle gjøre dem udødelige. Olav Johansen og Per Karlsen hadde utviklet et spesielt samarbeid i disse situasjonene, mens opprørerne stormet mot helikoptrene. Piloten tok ikke av før maskinisten fra passasjerkabinen signaliserte klart for take off ved å slå ham på leggen. I et regn av piler og spyd og skyts fra gamle skytevåpen lettet de. Alle tenkte det, ingen sa det: En gang kom opprørene til å treffe.

I sofaen presser tårer på bak brillene på Olav Johansen.

— Jeg lurte i ettertid på om høyere makter hjalp oss, etter forholdene måtte vi regne med tap. Da jeg sto midt opp i det, var det om å gjøre å holde hodet kaldt, å gjøre jobben, sier Olav. Han sier at han aldri rakk å bli redd, han tillot seg det heller ikke.

— Jeg hadde vært med å redde folk før jeg dro til Kongo, det var jobben min, sier Olav. Han vender tilbake til da han måtte gjøre det umulige valget.

— Jeg har aldri hørt så stygg gange på en motor før.

FRA PRESIDENTEN: Cuba-krisen var unnagjort, og USA sto i opptrapping av Vietnamkrigen. Likevel tok USAs president Lyndon B. Johnson seg tid til å hylle redningsoperasjonene i Kongo. Nordmennene Olav Johansen og Per Karlsen var blant de 13 soldatene som ble fremhevet.

I praksis måtte Johansen som maskinist ta valget: enten ville alle eller ingen overleve. De kunne styrte rett i døden. Eller de kunne bli stående på bakken, la seg fange av opprørerne, men fare for akkurat samme utgang. Maskinisten visste også at det var noe å gå på, selv med litt overlast, før det smalt og motoren kollapset. Pilot Karlsen hadde siste ordet om bord, men ved tekniske spørsmål hørte han på maskinisten sin.

— Ta ham dit, sa Olav. Han pekte på turtallinstrumentet, et stykke forbi det kritiske rødmerket. Motoren buldret kraftig, helikopteret løftet seg sakte over bakken, mens de ble beskutt.

De kom seg i sikkerhet til slutt. Men motoren ble sprengt og ødelagt på grunn av ferden. En ny motor ble senere flydd inn fra Leopoldville. Olav hadde ikke noe utstyr til å montere den blytunge motoren, og måtte improvisere. Han fikk tak i tre lange stokker, surret dem sammen i enden og reiste dem opp, slik at stokkene skrevet over helikopterets nese. Med et sterkt, langt tau og taljer fikk han byttet motor.

- Vi tok ikke med oss nigerianske politisoldater flere ganger. Vi trengte dem, men av hensyn til løftekapasiteten lot vi være. Det var frustrerende å stå i døråpningen på helikopteret, uten å ha kontroll på dem som angrep oss. Jo lenger vi sto på bakken, jo større var sjansen for å bli drept, sier Olav.

— Hva ville skjedd om dere ikke hadde fått tatt av da opprørerne stormet dere?

— Den tanken har jeg skjøvet bort, sier Olav.

Sønnen Roy svarer tørt fra den andre siden av rommet:

— Det er ikke bare å tygge i seg en nordlending.

PRIVAT
PRIVAT
PRIVAT
OPPDRAG: FN-soldatene i luften på vei til en misjonsstasjon for å evakuere familier, nonner og prester.
PRIVAT

De fem FN-helikoptrene kom fra en stor misjonærstasjon, der de hadde berget flere nonner fra en større opprørsgruppe. Ikke lenge etter take off ble det ene helikopteret truffet av piler, hydraulikken ble skadet, det rant olje ut. Helikopteret, med brasiliansk besetning, måtte nødlande. De andre helikoptrene snudde for å hjelpe. Olav Johansen og en dansk mekanikerkollega løp ut for å sjekke, mens det begynte å hagle rundt ørene deres. Opprørerne nærmet seg i fem grupper, fra alle kanter. Mekanikerne fant ut at maskinen ikke kunne repareres på stedet. Mannskap og de evakuerte ble fordelt på de andre helikoptrene. Det oppsto skuddvekslinger, svensken Stig von Bayer svarte med sin maskinpistol. De kom seg unna – denne gangen også.

Når Olav Johansen sitter hjemme og forteller i dag, høres det han beskriver ut som krigssituasjoner.

— Det var jo det det var, sier han.

Sersjant Johansen sov med maskinpistol under hodeputen. Før nesten alle oppdrag forberedte de seg grundig. Han forteller om hvordan de tapet sammen magasiner til maskinpistolen, på en måte som gjorde at de kunne bytte raskt i stressede situasjoner. I beltet hadde de i tillegg ladde pistoler, selv bar han også en 22 kaliber Beretta-pistol skjult i lommen.

I krigsdagboken og i den svenske etterretningsoffiseren Stig von Bayers bok om oppdraget beskrives det hvordan den vesle gruppen FN-soldater måtte forsvare seg med våpenbruk. Olav Johansen påpeker at de som regel ikke kunne svare tilbake, siden de altså risikerte å ramme menneskene de skulle evakuere. Men én anledning trekker han frem. De fløy over en misjonærstasjon og ble beskutt.

— Vi fikk ordre om å skyte tilbake, sier han.

— Måtte du ta liv?

— Det jeg vet ikke, sier Johansen.

To av tre bensintanker på Otteren ble truffet, og bensinen rant ut av flyet, som ble ført av en svensk FN-pilot. Opprørerne skjøt med skarp ammunisjon denne gangen. Lederen av redningsoppdraget, oberstløytnant Paul A. Mayer, kalte opp de to FN-helikoptrene for hjelp, deriblant maskinen til Per Karlsen og Olav Johansen. De ble beordret til å følge flyet mot landsbyen der opprørerne oppholdt seg, og besvare med ild. Det meste av opprørernes ild ble nøytralisert, skriver Mayer i krigsdagboken. Han forteller også hvordan helikoptrene ble bedt om å vente, mens Otteren til slutt gjennomførte tre tokter med granatslipp for å slå ut angriperne. Den tredje granaten landet midt i gruppen av bevæpnede opprørere.

- Jeg har bra evne til å kutte ut det jeg opplevde i Kongo, sier Olav Johansen. Det er likevel ting han ikke kan glemme. Sammen med Per Karlsen dro han ut for å lete etter et ungt misjonærpar med tre barn. De lette lenge, uten å finne dem.

JAN M. LILLEBØ

— Det har plaget meg litt, sier Olav, uten å skjule at han er beveget. Han minnes de to nonnene som lå oppå hverandre foran en misjonsstasjon. Hun som lå under var drept, den andre hadde spilt død i to døgn for å redde livet.

— Kongo har jeg ikke noe ønske om å dra tilbake til, sier han. Olav tenker i dag på flygeren han jobbet så tett med.

— Per Karlsen var en meget dyktig flyger, som aldri sparte seg, sier han. Karlsen var bosatt i Bergen med sin kone og familie. I 2005 fikk Olav melding om at kameraten fra Kongo hadde gått bort.

Familien satt rundt middagsbordet. Det hadde gått 14 år siden Kongo-oppdraget. Familiefar Olav Johansen hadde fått en telefon fra Forsvaret. Ville han ut igjen? De trengte helikoptermannskap til det norske FN-bidraget i Libanon. Olav merket at han var lysten og tok det opp med familien. Eldstesønnen grep ordet da pappaen nevnte det:

- Du, pappa, det gikk bra sist gang i Kongo, det er ikke sikkert det går bra denne gangen.

Neste dag ringte Olav Johansen Forsvarets overkommando og sa at han ikke kunne reise. En kollega fra skvadronen i Bodø reiste i stedet til Libanon. Helikopteret han fløy med, krasjet i et spenn etter et angrep fra bakken. Alle fire omkom.

Olav tok meldingen tungt. Han har vært med på flere nestenkollisjoner med spenn i Norge og var alltid på vakt mot slike da han var ute og fløy. Han tenkte ikke så mye at det kunne ha vært ham som omkom i Libanon. Han grublet heller på at ulykken kanskje kunne vært unngått – om han hadde vært med.

Kommentarer? Del dem med leserne her!

BRØT TAUSHETEN: Olav Johansen var taus om opplevelsene han og kollega Per Karlsen (bildet) hadde i Kongo. - Grunnen til at jeg forteller historien, er at mine barn har bedt meg om det, sier Olav Johansen (75).
PRIVAT
pict0117.jpg
PRIVAT
NÅ: – Kongo har jeg ikke noe ønske om å dra tilbake til, sier Olav Johansen.i kongo: – Det gikk i ett kjør der nede, sier Olav Johansen. Lover og regler om tillatte flytimer per dag gjaldt ikke i Kongo. Der gjaldt snarere jungelens lov.
JAN M. LILLEBØ
MEDALJEDRYSS: Barna ville vite hva faren hadde vært med på, ikke bare se medaljer og bilder eller høre bruddstykker.
JAN M. LILLEBØ
BETYDDE ALT: – Vi så døden i øynene, men reddet mange menneskeliv. Det betydde alt, sier Olav Johansen. Mange av de over hundre som ble reddet, var barnefamilier og nonner.
PRIVAT
olav johansen006.jpg
JAN M. LILLEBØ