Så er det gjort. Folket i California har bestemt at Ah-nold the Barbarian skal lede verdens femte største økonomi.

Verden skjelver, utbasunerte Adressaavisen i denne uken, av muligheten for at amerikanerne neste gang skal velge en "megakjendis uten politisk erfaring" til president.

Vel.

Megakjendiser i politikken er da ikke noe nytt. Vi har for eksempel vår nye ordfører i Bergen, også kjent som ýkaffekongený. Han må vel klassifiseres som megakjendis, og har dessuten uttalt:

— Jeg har ikke peiling på politikk.

I politikken kan det faktisk lønne seg å være uprofesjonell. Friele innrømmet selv at han nok sanket stemmer på å være en outsider.

— Jeg hadde nok ikke vært så populær hvis jeg hadde vært en av disse vanlige, profesjonelle politikerne, sa han under valgkampen.

Sånn sett er ikke valget av Schwarzenegger så spesielt, sier valgforsker Frank Aarebrot.

— Det er en viss felles mekanisme i sving når det gjelder valget av Friele og Schwarzenegger, og for så vidt en mann som Berlusconi, uten sammenligning forøvrig.

Det handler om to forhold: kjendisfaktoren og politiker-forakten, sier Aarebrot. Misnøye med det eksisterende systemet gjør at vi omfavner ikke-politikere, eller anti-politikere.

— Dessuten: alle som begynner i politikken er amatører. Det uvanlige er at disse går rett fra amatørstatus og inn i ledende stillinger.

De kan slutte å skjelve i Trondheim. I Italia har de hatt en pornostjerne i parliamentet (Illona Staller, bedre kjent som Cioccilina) og en har en korrupt mediekonge som president (Berlusconi), i England en friidrettsutøver (Sebastian Coe) og en skuespillerinne (Glenda Jackson). I USA har de hatt en astronaut (John Glenn) i senatet, en fribryter (Jesse Ventura, valgt av norskættede amerikanere i Minnesota) som guvernør, og en cowboyfilmskuespiller (Ronald Reagan) som president. Og i Norge?

— Jagland hadde en visesanger og en forfatter i regjeringen, minner valgforsker Frank Aarebrot om.

— Og han tilbød Nils Arne Eggen å bli kulturminister. Willoch lot seg blende til å inkludere Brats, som var fullstendig ukvalifisert og en katastrofe i regjeringssammenheng.

Til og med Rød Valgallianse ville melke kjendisfaktoren ved å sette Egil ýDrilloý Olsen på pynteplass på listene sine. Men Drillo sa nei. Han var sikkert på at han ville blitt valgt, og hadde endt på Stortinget.

Bruk av politisk uerfarne kjendi s navn har altså vært en blandet suksess i Norge. Allerede på sekstitallet har vi et eksempel i Otto Grieg Tiedemann - krigshelt og skipsreder som ble hentet inn av Per Borten for å være forsvarsminister, og var en suksess. Kåre Willoch satset på Jens Hallvard Bratz som næringsminister, og det var intet heldig valg. Åse Kleveland fikk prøve seg som kulturminister med vekslende hell, mens Anne Holt som justisminister måtte gå av på grunn av sykdom etter bare to måneder.

I år ble Friele en valgsuksess i Bergen, mens Fremskrittspartiets kjendiskandidat Martin Scancke ble litt for slagkraftig.

— Her i Norge kan vi jo faktisk måle kjendisfaktoren ved å se på hvem folk krysser av på partilistene - se for eksempel på Stein Husebø for Pensjonistpartiet, sier Aarebrot.

Men hvem trekker i trådene bak de kjente ansiktene? Hva skjer i kulissene? Det er mer interessant, mener Aarebrot. -Her er det nok mange paralleller mellom Friele og Schwarzenegger, sier han.

— Det er helt klart at det var sterke krefter i det republikanske partiet som har pushet Schwarzenegger frem i lyset. På samme måte var det nok profesjonelle politikere som la grunnlaget for Herman Frieles kandidatur, sier valgforskeren.

Vi i mediene må ta vår del av skylden. Vi lar oss også forføre. En rapport denne uken viste at norske medier hadde gitt ableøyene til Martin Schancke og skandalen i Rogaland Kristelig Folkeparti mer oppmerksomhet enn vektige internasjonale konflikter.

En kjendiskandidat er godt stoff. ýArnold får så mye oppmerksomhet at han ikke trenger penger til valgkampen,ý skrev en amerikansk politisk kommentator under kampanjen.

Både Arnold og Herman har gitt velgerne håp om bedre tider ved å henvise til sin private økonomiske suksess. Nå må de slutte glise til kameraene, og begynne å klore på budsjettene. En annen rik kjendis som ble valgt på lignende grunnlag, New York-ordførerer Michael Bloomberg, strever fælt. Politikken kan være mer nådesløs enn det verste utenomjordiske monster, mer bitter enn den kjipeste kopp pulverkaffe. Velgerne er utro elskere. Kan man ikke levere, er det hasta la vista for både kaffekongen fra Kalfaret og boleren fra Østerrike.

KING KONG-POLITIKK: Har han knepet kvinner i rumpen og sagt at Hitler var en kjekk kar? Who cares! Arnold knuste motstanden i denne ukes ekstraordinære guvernørvalg i California.