LINFRED FOLDNES

Knappe hundre meter lang er gatestubben, og ingen har adresse der, noe som kanskje er like bra.

Den begynner akkurat i enden av gressbakken foran Fredriksberg festning. På varme sommerdager er det en fredelig og innbydende plass der soltørste bymennesker ligger tett i tett som seler på et berg.

Det var nettopp en slik velsignet dag jeg gikk forbi på vei mot Nordnesparken, at jeg fikk øye på skiltet der det sto «Galgebakken»!

Selv på en bekymringsløs og døsig søndag ettermiddag med snille bergensere over alt, kjente jeg et lite drag av kulde.

Galgebakken! Jeg tok meg til halsen. T-skjorten føltes plutselig litt trangere. Muligens var det varmen, men følelsen var beklemmende.

Kanskje her?

Kanskje det var ned denne stien de ble ført, ned mot retterstedet ved reperbanen på Nøstet, der den nye galgen sto i 1641. Eller kanskje var det akkurat der jeg sto på toppen av bakken det skjedde. Eller kan hende var det der de unge brune kroppene lå i solen og døste opp mot festningen, at de ble hengt opp og kvalt.

Det var de uheldige stakkarene som hadde stjålet et stykke brød eller andre ting av større eller mindre verdi som endte med hodet i renneløkken. Om tyvegodset var smått eller stort, spilte ingen rolle. Reaksjonen var den samme: straffarbeid i fengsel eller døden i galgen.

Fire rettersteder

I 1640-årene hadde byen fire rettersteder: Nordnes, Nøstet, Hospitalmarken og Tjuvholmen ute ved Sandviken. Hengingen skjedde til stor jubel og forlystelse for resten av befolkningen, som hadde møtt frem for å være med på festen.

I tillegg til galgen kom selvfølgelig de andre stedene der man kunne få hugget hodet av for mord, bli brent for hekseri, partert levende og bli lagt på «hjul og steile» og radbrukket. Det siste skjedde hvis man for eksempel hadde begått flere mord i slengen. Prosessen var som følger: Først fikk man alle bein i kroppen systematisk brukket, liggende fastbundet på en såkalt «steile», før bøddelen tok frem kjøttøksen og parterte vedkommende.

I dag finner vi slike straffer uhyrlige og uforståelige, og det kan være vanskelig å forestille seg at den samme byen som vi vandrer rundt i en fredelig søndag, har vært vitne til slike barbariske tilstander.

Dødsstraff akseptert

At brennevinet ble introdusert som ny drikk på midten av 1500-tallet bidro heller ikke til å dempe gemyttene blant allmuen. Alternativer som Cola, melk, og ikke minst kaffe eller te, fantes ikke den gangen. Det var øl, vin og brennevin, og ned gikk det i store mengder. Kniven satt løst, gemyttene kom i kok, noen skulle unngjelde for all dritten, alt slitet, kampen for å overleve, angsten for sykdom og død. Det var ingen steder man kunne få hjelp, det fantes ingen institusjoner, ombud eller sosialkontor som kunne fange opp problemene. Resultatet ble ofte vold som den eneste konfliktløser.

Søndagen lå mange under benkeradene i kirken og spydde. Byrådsmøtene måtte flyttes til tidlig om morgenen før medlemmene hadde rukket å bli beruset. Hvis man leser i protokollene kan det være vanskelig å kjenne igjen underskriften til de enkelte rådsmedlemmene ettersom de ofte ble skrevet med forskjellig promille.

I tillegg til å slite med sosiale problemer som dårlig helse, nød og fattigdom, var det sterke spenninger mellom dem som hadde rettigheter bekreftet med kongelig seil og stempel, og dem som måtte bryte loven for overleve.

Minnestein

Jeg ruslet videre utover Nordnes denne velsignede søndag ettermiddagen sommeren 2002 og endte ute ved Akvariet. Der var det kommet opp en minnestein over dem som døde under hekseprosessene, også det et mørkt kapittel i vår historie.

Jeg ble stående og se på monumentet, en enkel steinsøyle med en enkel inskripsjon. Nede på plassen foran Akvariet ble det spilt fotball, og inne fra området der selene holder til kunne jeg høre stemmen til en guide som forklarte turistene om livet til de sympatiske sjøpattedyrene.

Et forelsket par kom ut fra buskene litt lenger borte på stien. Hun hadde bustete hår fullt av små kvister og samme fargen i kinnene som solnedgangen. Han hadde det umiskjennelige neven-nede-i-kakeboksen blikket. Jeg så etter dem der de forsvant fnisende oppover gaten.

Det er i alle fall noe som aldri vil forandre seg, og godt er det. Så får heller Galgebakken ligge i fred med sine dystre minner om en tid og tilstand vi ikke vil ha tilbake.

«FESTGATE»: Knappe hundre meter lang er gatestubben som heter Galgebakken, ett av byens fire rettersteder i 1640-årene. Hengingen skjedde til stor jubel og forlystelse for resten av befolkningen, som hadde møtt frem for å være med på festen.

FATTIGFOLKS SKJEBNE: Det var de uheldige stakkarene som hadde stjålet et stykke brød eller andre ting av større eller mindre verdi som endte med hodet i renneløkken.
FOTO: LINFRED FOLDNES