Klokken er halv syv om kvelden 28. august. Rundt tjue barn og voksne fra Bergen Adventkirke er på speiderleir ved en av medlemmenes hytte på Tysnes. Det er like etter kveldsmaten, og tid for å kose seg rundt bålet.

Evrika Subi er på vei ut fra hytten når hun hører noen rope: «Vann, finn vann!»

— Jeg forsto jo at noe hadde skjedd, men tenkte ikke at det kunne være noe virkelig galt, forteller Evrika.

Hun løper ned mot ildstedet og ser at ektemannen og en annen speiderleder har kastet seg over datteren Jessica (9). Et kraftig vindkast har fått flammene til å slå mot den lille jenten. Oljehyret hun har på seg har tatt fyr.

Lege til stede

Jessicas far har på seg speiderskjorte, laget av et ikke brennbart materiale. Han prøver å slukke flammene med kroppen, mens den andre speiderlederen bruker hendene. De greier å slukke flammene i klærne til jenten, men så blusser de opp igjen. Kjapt får de hentet en bøtte vann som står like ved, og slukker flammene.

— Min første tanke var at jeg ville ta henne med og kjøre henne rett til sykehus, sier moren.

En av deltakerne på leiren er lege, og en annen sykepleier. De tar med seg jenten inn i dusjen på hytten, mens legen ringer etter luftambulanse.

— Etter en stund føltes vannet iskaldt. Hun sto og skalv og frøs, hadde store smerter, og var kjemperedd, forteller moren.

— Men hun var veldig tøff.

Etter 25 minutter er luftambulansen på plass. Denne lille jenten er ved bevissthet når hun blir hentet.

— Jessica var så utmattet at hun bare ville sove, men det fikk hun jo ikke lov til, sier Evrika som ble med i ambulansehelikopteret.

— Det var vondt å være der, sier hun.

Alvorlig skadet

Det er gått to uker siden ulykken. Brannskadene er alvorlige. 9-åringen har 2. grads forbrenning i ansiktet, og 2. og 3. grads forbrenninger på hele høyre armen, siden, begge lårene, og venstre hånd. Hun har gjennomgått tre operasjoner.

— Fredag sto hun oppreist for første gang siden ulykken, forteller Evrika.

Vi møter henne hjemme i leiligheten i Ytre Arna. Siden ulykken har moren bodd på Haukeland pasienthotell. Hun har startet hver dag ved datterens sykeseng. Nå skal faren ta over.

— Vi får se hvor lenge jeg klarer å være borte fra henne, men planen er å komme tilbake i jobb mandag.

— For Jessica er tiden nå den vanskeligste, forteller moren.

En lang rekonvalesens står foran henne. Sårene klør. Hun får medisiner, men de virker ikke hele tiden.

Jessica husker ulykken. Hun husker at hun brente, og da hun ble fraktet i helikopteret.

— Hun tar dette like forståelsesfullt som en voksen. Datteren min skjønner hva som er skjedd, og hva hun må gjøre for å bli bedre. Fysioterapeuten sa at hun er flinkere enn noen voksen mann i samme situasjon.

Enorm støtte

Moren beskriver 9-åringen som en energibombe. Hun er en gladjente, men kan samtidig bli bråsint.

— Hun er veldig impulsiv. Disse trekkene ser jeg nå også. Hun er sur for at hun må være på sykehuset, og vil helst fjerne bandasjene og reise hjem med en gang. Jessica er veldig bestemt. Det tror jeg kan være med å hjelpe henne gjennom dette, sier moren.

Nå tar familien en dag om gangen. Hvordan utviklingen vil bli, er usikkert, men operasjonene så langt har vært vellykkede.

— Vi er veldig takknemlige overfor legene og sykepleierne ved Brannskadeavdelingen på Haukeland.

Det er kun et år siden familien flyttet den lange veien fra Estland til Ytre Arna.

— Vi er glade for at vi valgte å bo i Bergen, så nær brannskadeavdelingen på Haukeland. Vi er i gode hender, sier Evrika.

Både jenten og foreldrene har fått mye støtte fra venner og menigheten etter ulykken.

— Støtten har vært enorm. Hilsener har strømmet inn fra både Norge, Estland, USA og Australia. I dag fikk vi til og med en e-post fra en menighet i Afrika. De hadde holdt forbønn for Jessica, forteller Evrika.

FØR ULYKKEN: - Jessica er en veldig glad, bestemt og impulsiv jente, sier moren om 9-åringen.
PRIVAT