Vi har fått tilgang til den eksklusive Datarock-miksen her, kun for leserne av bt.no!

**_Høyreklikk på filene under, og velg «lagre som»:

MP3-fil

Zip-fil_**

— Ti år... Jeg tenker at da skal man se ut sånn som Rolling Stones gjør nå. Hø, hø.

Fredrik Saroea - mister Datarock himself - flirer og tar egen kropp i øyensyn. Næh. Nope. Han ser ikke ut som Mick Jagger.

Guttene er blitt en av Bergens mange stoltheter, alltid kledd i rødt, akkurat som Brann, men med bedre hell. De er ikke hauggamle, men det har faktisk gått ti år siden Fredrik Saroea og Ketil Mosnes satt under et tre på Fløyenfestivalen og bestemte seg for å danne Datarock.

Suksesskriteriene

Bandet Ketil Mosnes og Fredrik Saroea dannet den gang er kort fortalt blitt et band som kler seg i røde treningsdrakter og sorte solbriller, og synger om Commodore 64, skateboards, E.T. og andre åttitallsfenomener, pakket inn i fengende poprytmer.

Men hva gjør slikt til en suksess? Ikke bare her hjemme, men også i Amerika, Australia, og Asia?

— At vi hadde et internasjonalt nettverk tidlig, tror Fredrik.

— Samspillet mellom oss to, fortsetter han og nikker mot Ketil.

— Ketil hadde det administrative på stell...

— ... mens du hadde visjonene. Du var fremtidsrettet og jeg var kontorrotte, fullfører Ketil.

- Men etter at Ketil trakk seg fra bandet?

— Han har ikke besøksforbud og er med på mye. På siste platen er det flere av Ketils bidrag.

— Jo, jeg er vel kanskje medskyldig.

— Det trengtes fire stykker for å erstatte Ketil, påstår Fredrik. Mens Ketil mener at:

— Alle band trenger en sånn som Fredrik. Han er i femtegir hele tiden.

En annen faktor kan være at Fredrik Saroea evner å være 200 prosent entusiastisk - uansett hva han snakker om. Og snakke gjør han, på inn- og utpust. Og så er det én ting til som betinger suksessen, mener guttene.

— At vi synger om kuriositeter fra egen barndom, som BMX, Commodore 64 og sånt. Åttitallets popkultur. Det skiller seg fra amerikanske band som synger om kjærlighet.

Fredrik Saroea er en målrettet mann, ifølge sin medrocker. Men han er også lett å avspore, og nå har så skjedd.— Visste du at Commodore 64 var den mestselgende gadgeten helt frem til iPod-en kom?

Fredrik ser oppspilt ut, før han trekker seg litt.

— Vel, du må sjekke det altså, men jeg tror det.

Og apropos iPod må det nevnes at Datarock frontet Apples internasjonale iPod-lansering. Bra for publisiteten rundt bandet, men særlig innbringende var det ikke. Verken Fredrik eller Ketil fikk så mye som en MP3-spiller hver. Tvert imot, egentlig.

— Jeg kjøpte en selv, forteller Ketil.

— Men den gikk i stykker, så jeg gikk inn på nettsidene deres for å finne «support», og ble møtt av mitt eget tryne over hele skjermen.

For selv om Datarock har landet den ene gigantiske reklameavtalen etter den andre, for blant andre Samsung, Apple og Coca-Cola, så kaster det ikke særlig av seg i rene kroner og øre. Selskapene er så store at de kan velge og vrake, og artistene vet hvor luksuriøse slike avtaler er for markedsføringseffekten, så de sier ja og amen til småpenger.

På den andre siden har det skaffet Datarock et større publikum. På samme måten fungerer det når musikken deres blir eksponert for millionvis av brukere av for eksempel FIFA-spillet og seere av amerikanske TV-serier. Og for tiden brukes musikken deres i reklame for sporten på Fox Channel.

Datarock og Robbie

Ved siden av å være målrettet, i femtegir, samt lett å avspore, er Fredrik Saroea en strateg. Av rang. Og så er han hardtarbeidende.

— Jeg bruker vel et par årsverk i året på Datarock.

Et band - som enhver annen bedrift - må nemlig administreres. Drives fremover. I tillegg har Datarock sitt eget eget plateselskap, YAP – Young Aspiring Professionals.

- Hva tjener Datarock penger på i dag?

Fredrik tenker seg litt om, før han velger å begynne i motsatt ende.

— Konsertene er mest inntektsbringende, men også mest kostnadskrevende. Platesalg gir god inntjening, men der er det gigantiske utgifter. Netto tjener vi mest på publishing. Altså forlagsrettigheter; åndsverkinntektene.

Her kommer strategen godt med.

— Vi har en sinnssykt god publishingavtale. Vi bruker samme advokat som Robbie Williams, Statham Gill Davies Solicitors.

- Tjener dere nok til å leve av Datarock?

— Ja. For noen av oss er det en fulltidsjobb. Men vi tjente ingen penger frem til 2006. Ingen.

- Hva var det som skjedde da?

— Da fikk vi ut finger'n, ga ut den første platen, og fikk en hit med «Fa Fa Fa».

New York, Tokyo, Bø

For når sant skal sies, så har ikke Datarock vært en del av en nøye planlagt strategi hele tiden. I starten var det mest tilfeldigheter som styrte løpet.

- Hva tenkte dere at Datarock skulle bli den gangen i 2000?

— Jeg vet ikke helt om vi tenkte så mye, sier Ketil Mosnes.

— Vi kan ikke ha tenkt så mye hvis du hører på det første vi laget, supplerer han.

— Den første utgivelsen vår, en titommer, var helt i villrede, bekrefter Saroea.

— Det finnes et støyspor der, et elektronikaspor som er så fint at det kunne hett Miami Vice, og en indierocklåt. Men det finnes også noen sanger som indikerer starten på Datarock-galskapen.

Alt var bare tull og lek, medgir de to.

— Men vi hadde selvtillit fordi vi visste at det skulle gis ut på Telle, og da var det liksom fett uansett. Hvis ikke ville vi bare vært et hobbyband, sier Kjetil.

Guttene husker første gang de ble invitert til å spille i Oslo.

— Under et halvt år etter vår første konsert. Det var stort, sier Fredrik.

— Vi stylet oss på håret, sier Ketil med sarkasme i stemmen på egne vegne.

- Når fant dere ut hva Datarock skulle være?

— Det fant vi aldri ut. Men vi så vel konturene av en retning da vi laget «I Used To Dance With My Daddy». Den ble en radiosingel og ble spilt 152 ganger på P3 i 2002.

- Hvilke ambisjoner hadde dere?

— Bare å gi ut noe på Telle, sier Ketil.

— Og å få reist og spilt konserter. Særlig i Reykjavik, New York, Tokyo og Bø i Telemark. Sistnevnte var mest fordi de hadde en kul playstation backstage.

Eksklusive triks

Men det som begynte tilfeldig ble etter hvert til et gjennomtenkt band med en klar strategi.

— Det var vel da vi ble spilt på P3 og booket i utlandet at vi skjønte at det kunne gå veien. Jeg husker at vi plutselig begynte å tenke strategisk, sier Ketil.

— Ja. Med «Computer Camp Love» hadde vi funnet noe, og vi skjønte at vi rett og slett kunne bli musikere, supplerer Fredrik.

I 2005, da debutalbumet skulle gis ut, var strategien klar:

Platecoveret skulle være gjenkjennelig, men det skulle også fungere i «thumbnail», altså de små bildene du får opp i skjermen på en MP3-spiller, på iTunes og andre nettbutikker. Albumet ble hetende «Datarock Datarock». Ikke fordi de var fantasiløse, men fordi da måtte avisene skrive at Datarock var ute med debutalbumet «Datarock Datarock». Dét blir mye Datarock på én setning, det.

Og så har nettet vært viktig for bandet hele tiden. Nå når det fysiske platesalget går trått – for alle – har Datarock bestemt seg for å kun gi ut «Mixed Up» digitalt. For å nå frem i nettbutikkjungelen, har Fredrik Saroea sørget for at iTunes-kundene får eksklusive bonusspor gratis dersom de handler Datarocks album der. Det samme har Platekompaniet, eMusic og Beatport.

— Det er ti spor på platen. I tillegg gir vi vekk 25 spor til sammen, sier Fredrik.

Alle bonusspor er tilpasset nettbutikkenes kundeprofil.

— Det er tusenvis av andre plater på disse nettbutikkene. På denne måten får vi prioritet og synlighet.

Sabbatsår «heme»

Det høres kanskje rart ut, men i jubileumsåret skal Datarock roe det hele ned.

— Vi skal roe ned turneringen og jobbe mer i studio. Jeg har jo to barn nå.

Datarock har sikret seg et rom i det nye kulturhuset, Bergen Kjøtt. Men de venter med innflyttingen til byggestøvet har lagt seg.

Foreløpig «bor» Datarock på noen bittesmå kvadratmetere på USF Verftet.

— Se på dette knøttekontoret, sier Fredrik og viser oss inn i Datarocks hjem.

— Her sitter vi – gjerne tre stykker – og har videokonferanser.

- Og lager musikk på Mac-en?

— Nei, vi lager faktisk det meste på gitarer, så – «schvupp» – så har vi arrangert de i studio...

— ... Og så er vi stuck med låten i fem år, sier mister Datarock himself. Og flirer.

Har du noen kommentarer til ti-åringen?