INGEBJØRG JENSEN (tekst og foto)

Det britiske flyvåpenets (R.A.F.) angrep på Den franske skole i Fredriksberg i København 21. mars 1945 skulle bli Danmarks største sivile katastrofe under Den annen verdenskrig. Det samme ble de alliertes bombing av Holen skole på Laksevåg i Bergen 4. oktober 1944.

Se angrepet på Shellhuset i København, filmet fra de britiske flyene. (ekstern lenke).

København, 21. mars 1945: 18 britiske Mosquito bombefly kommer i 400 km/t lavt inn over Jylland. Mannskapet er drillet i presisjonsbombing. Mål: Shellhuset, Gestapos hovedkvarter i København. Formål: Ødelegge tyskernes arkiver for å lette trykket på motstandsbevegelsen og drepe ledende Gestapofolk. Kalkulert risiko: Ta livet av sivile og arresterte motstandsfolk som sitter fengslet som «levende skjold» i huset. Operasjonsleder Basil Embry vet at det kan gå fryktelig galt, at mange sivile kan dø.

I 15 meters høyde kommer de seks første flyene inn over byen. Bombene smadrer Gestapohuset. Men det fjerde flyet skraper borti en mast, kommer ut av kurs, og styrter på Fredriksberg. Noen meter unna ligger Jeanne D'Arc-skolen, også kalt Den franske skole. Pilotene i de to neste angrepsbølgene sikter på den største røykskyen, og militær presisjon forvandles til sivil tragedie: Flere kvartaler på Fredriksberg raseres. På skolen dreper bombene 86 elever og barnehagebarn og 18 voksne. Mange av barna omkommer når trappen raser sammen under dem, på vei til kjelleren. I kjelleren drukner flere barn når vannrørene springer lekk. Først når angrepet er godt i gang, slås flyalarmen på. Rundt 200 sivile dansker mister livet. Forfatter Alice Maud Guldbrandsen (69) kom seg levende ut av ruinene og gjennom flammene. Men verden skulle aldri mer føles som et trygt sted å være.

Som en melodi som setter seg fast i hjernen, blir taushet lille Alices indre sang. Hun slutter å snakke. Ofte sitter hun apatisk og stirrer inn i skapet der de røde skoene sto, skoene hun hadde på den dagen skolen ble bombet. De ble igjen i ruinene — hun mistet dem i kampen for å komme løs.

Foreldrene går til lege med den tause datteren. Legen nærmest beordrer dem: «Ikke snakk eller spør om bombeopplevelsen!» Etter noen måneder vender ordene tilbake. Men foreldrene merker at Alice har angst. Går et fly over skolegården, springer hun hjem og rister av skrekk. Hun biter ned neglene, og åtte år gammel blir hun innlagt med konstante magesmerter. Heller ikke legene spør om bombingen. Etter tre uker blir hun utskrevet - hun «feiler ingenting». Noen år etterpå er familien på kino og ser dokumentarfilm om angrepet. Da stormer ti år gamle Alice ut av kinoen med faren i hælene. Men selv ikke nå snakker han med henne om bombingen.

Da Alice er rundt 50, blir minnene igjen påtrengende. Hun ønsker psykologhjelp, men som skilt mor med tre barn har hun ikke råd. Faren foreslår å søke støtte fra det private Frihetsfondet, som har motstandshelten Ole Lippmann i styret. Det var Lippmann som «bestilte» bombeangrepet 21. mars 1945. Alice får avslag.

«Alle døde har sin egen lille sten med navn på - så for mig er det lidt af en ”bedrift” at befinde mig lige dér», skrev Alice til meg før vi skulle dra sammen ut til minnestøtten i Fredriksberg Allé. I nesten 50 år prøvde hun å flykte fra minnene. Var hun et ærend på Fredriksberg, gikk hun en stor bue utenom.

— Jeg ville ikke ha noe å gjøre med Den franske skole. Ikke lese om den, ikke oppsøke andre overlevende. Det var fremdeles vanskelig å snakke med mine foreldre. Min far var journalist, og skrev hvert år et lite minneord om hendelsen. Det gjorde meg sint. Et år skrev jeg til og med leserbrev mot ham, og oppfordret til å glemme bombingen!

Minnesmerket er i dag omgitt av boligblokker.

Først i 1995, 50 år etter bombingen, er Alice med på minnemarkeringen ved monumentet, og samlingen etterpå.

— Der fortalte flere gamle elever om opplevelsene sine og tiden etterpå. Jeg satt og holdt min barnehagevenninne Marianna i hånden, og vi gråt uavbrutt.

Etterpå begynte tanken om å skrive bok å modnes. I 2003 kom noen av barnehagevenninnene sammen igjen på initiativ fra Alice.

— Jeg opplevde en sterk tilhørighet til de andre, og en ubeskrivelig lettelse ved å finne sammen med noen som visste hva det dreide seg om. Jeg skjønte at jeg aldri mer kommer til å føle mig alene med det.

Da boken kom ut i 2005, følte hun seg fri fra en stor byrde. Men året etter kom reaksjonen - hun trengte behandling. Nå er hun igjen klar til å reise rundt og lese fra boken sin, «Tavshed blev min sang».