PARISA SAFRADI DANSER. Parisa stråler. Hun virvler rundt på dansegulvet, lar musikken fylle kroppen. Ristende skuldre, fingerknips, grasiøse bevegelser. Navnet hennes betyr «som en engel». Verden smiler til henne. Hun smiler tilbake. Parisa 21 år. Og forelsket.

Det er første gang hun feirer nyttår uten familien sin. Da er det godt å komme sammen med andre eksil-iranere.

— Jeg tror kanskje at en sånn fest betyr aller mest for oss unge. En anledning til å holde kontakten med det vi kommer fra. Tradisjoner er viktige. Og så er det så veldig moro å få danset persisk. Ikke så ofte vi har anledning til det. Det blir jo litt sånn blandingsdans, ler hun.

Da hun kom til Bergen traff hun Shoresh Afnan, født i Iran han også. Nå er de kjærester. De kom hit da de var fire og seks år gamle. Shoresh vokste opp på Kongsvinger, Parisa på Gjøvik. Parisa studerer ex phil. og tenker seg inn på BI. Shoresh er i gang med tannlegestudiene.

I fjor sommer besøkte hun Iran.

-Det var litt merkelig. Jeg følte tilhørighet da jeg var der. Og hvis ting forandrer seg i landet, kunne jeg tenke meg å bo der. Men samtidig er jeg ikke hjemme der heller. Har ett ben i den norske og ett i den persiske kulturen.

MINA BINA DANSER . Alene. Som en orientalsk prinsesse i blått. Mina danser hjemme på Laksevåg, hver dag etter at leksene er gjort. Hun danser på Nygårdslien skole. Hun har trent flamenco på kurs siden hun var tre. Hun har danset siden hun var to. Da Laksevåg senter åpnet danset hun oppvisning. Nå er hun åtte og danser det nye persiske året inn i Fensal.

— Jeg danser aller helst flamenco, sier hun.

Siste sommer danset hun i Iran. Magedans. Visst er magedans strengt forbudt i mullaenes Iran. Men i ly av prestenes diktatur lever den gamle persiske kulturen. Den har overlevd arabisk overtakelse og islamisering. Den har overlevd Khomeinis revolusjon og mullaenes jerngrep. Perserne danser hjemme. Og hos hverandre. Derfor kunne Mina lære magedans hos slektninger hun besøkte.

Kanskje danser hun seg en karriere. Mina vet ikke. Tenker ikke på det.

Mina bare danser.

JOSEFINE PRESS DANSER . Rundt og rundt. Litt forsiktig ennå. Hun er tross alt bare tre år. Men oppmerksomheten nyter hun, bak karnevalsmasken som var i gaven alle barna får på nyttårsfesten.

Plutselig regner det ballonger i alle farger. Alle barna kappes om å trampe dem flate. Bare ikke Melika Haghighat på 21 måneder. Hun har kapret en gul og en blå. Og skattene skal hun ikke gi fra seg. Så ser hun på alle de store. Og tar sine første nyttårsdansetrinn.

SASAN NOORBAKHSH PUSTER UT. Han har hatt mye forarbeid. Mye som skal til for at Norouz blir riktig. Uansett blir det ikke som «hjemme». Den siste onsdagen i det gamle året tennes det bål som alle skal hoppe over for å legge det gamle bak seg. Den første dagen i det nye året, Norouz, er fridag for alle og største festen i året. Da går alle ut, griller, spiser, danser og har det gøy.

Sasan har jobbet hardt med bordet «Haft Seen» som står helt sentralt i lokalet. I tradisjonen er de syv «s-er» symboler som skal gi festen innhold. Hvetespirer er symbol på gjenfødelse, matretten Samanu skal vise persisk kokkekunst, epler står for helse og skjønnhet, en sjelden persisk frukt representerer kjærlighet, hvitløk står for medisin og god helse, rødt og gult krydder symboliserer solen og eddik står for toleranse. I tillegg skal det være en gullfisk i bolle der, bøker med håndskrevne dikt av filosofen Hafez, levende lys, fargede egg. Alt har sin betydning. Og sentralt på bordet speilet som skal minne nyttårfeirerne om Zarathustra-troen på at alt vi opplever i livet er en refleksjon av våre tanker ord og gjerninger.

Og Sasan har pyntet lokalet med røde, grønne og hvite bannere, nasjonalfargene. Nå danser gamle og unge. Flere og flere. Heftigere og heftigere. Gladere og gladere. Uten en dråpe alkohol.

Sasan smiler.

FARIDA ABIDINI DANSER. Selv om 25-åringen egentlig videofilmer sin lillebror Hamed (20) som synger på scenen, klarer hun ikke å la være. Bare videokameraet er i ro. Resten av Farida beveger seg etter musikken. Den ledige hånden er ikke i ro et sekund.

Farida forteller at lillebroren har en drøm å bli en kjent tolker av persiske sanger. Og se, der danser den stolte far, Seyed Hassan Abidini. Han har danset seg varm, den svarte dressjakken er borte. Nå danser han i skjorteermene og er bare veldig glad. Enda er det flere timer til festen slutter.

Farida filmer med den ene hånden. Resten av henne danser.

Og danser.

Det er ikke mullaene som danser i Fensal denne fredagskvelden.