— Det er litt skremmende å tenke på i ettertid, sier Gunnar Tyldum.

  • Vi var daglig utsatt for stråling, forteller Tyldum, som i tiden før han fikk en datter med medfødt hjertefeil i 1968 var radartekniker på fregattene KNM «Oslo» og KNM «Trondheim».

— Når vi testet radarsettene, måtte vi åpne panelene. De var dekket av ståldører og normalt slo utstyret seg av når døren ble åpnet. Men vi var avhengige av at senderen var aktiv og slo den på igjen med en bryter på innsiden av døren. Der sto vi, og ble bestrålt på kort avstand.

Den gamle jageren KNM «Bergen» som Tyldum tjenestegjorde på tidligere i 1960-årene, hadde en kraftig radar med betegnelsen 293 M/P/Q som Marinens admiralstab nevnte spesielt i et sirkulære i 1957 der det ble advart mot helsefarlig mikrobølgestråling:

— Det var en glip i bølgelederen, et rør som leder stråling fra senderen opp til radarantennen på toppen av fartøyets overbygning. Glipen var laget med hensikt, trolig for å unngå at vibrasjoner i skroget forplantet seg til senderen. Når vi holdt en neonlampe opp til glipen, lyste den av seg selv, kan jeg huske. Det var et lite stykke «strålemagi».

Det forteller at stråling på marinefartøy ikke bare er spørsmål om hva som går ut fra antennene. Det forekommer nok også lekkasjestråling både fra bølgeledere og andre deler av sender/antenne-systemet, sier Gunnar Tyldum.