ØIVIND ASK

4. oktober 1944 begynte som en helt vanlig dag i krigstidens Bergen. Folk gikk på jobb, ungene til skolen, husmødrene hang ut klesvasken. Det var fint og kaldt vær, med rim på bakken.

Noen gledet seg over været, mens andre så bekymret opp på himmelen: Dette var flyvær — det kunne bety trøbbel.

De som fulgte med på krigens gang skjønte at Bergen var utsatt. Etter invasjonen hadde tyskerne mistet ubåtbasene i Frankrike og flyttet flåten til Norge. Ubåtverkstedene på Laksevåg var derfor opplagte bombemål. Det hadde allerede vært to angrep på flytedokken samme året. Det var ikke uten grunn at mange sentrumsbarn var evakuert til landet.

Tilflukt i sløydsalen

På Holen skole var undervisningen kommet i gang etter en lang sommerferie. Merkelig nok var det tyske myndigheter som nesten hindret katastrofen, de ville overta skolen til kaserne for marinemannskaper, men kommunen sto imot. Skolesituasjonen var prekær, i tillegg var Damsgård skole stengt og elevene overført til Holen.

Klokken fem over ni begynte luftvernsirenene å ule. Det var ganske vanlig, og folk tok det med ro. På Holen skole gikk elevene til sine faste plasser i «tilfluktsrommet» i kjelleren.

Etter en stund hørte de bulderet av luftvernkanonene og kraftige flymotorer.

Oppe på Starefossen så folk flyene som kom innover bergensdalen og fortsatte mot Laksevåg. Selv her oppe kjente de ristingen da bombene traff området rundt ubåtbunkeren i Nordrevågen.

Kaos

Da flyduren ga seg, lå sentrale deler av Laksevåg i ruiner. Alt var kaos, sprengte hus, takstein og glass strødd utover, splintrete trær, telefonstolper, ledninger, vannbrudd. Over det hele den sure brannrøyken.

På Holen satte redningsmannskapet i gang arbeidet med å få ut levende og døde. Norske frivillige fra Det sivile luftvern, tyske soldater og russiske krigsfanger arbeidet febrilsk sammen. Barna presset seg ut i friluft, mange forsto ikke helt at de var blant de levende. Men det var andre som var i tankene deres.

En 8-9 år gammel jente sprang forvirret hjemover, uten sko, tårene rant, husene langs veien sto i brann, mens far lette i panikk etter småjenten sin blant alle de døde barna. For henne er det som en film som spilles på ny og på ny, som aldri gir fred.

140 bombefly hadde spredd sin fryktelige last, men selve ubåtbunkeren lå nesten uskadd. I stedet mistet 193 mennesker livet, mange av dem skolebarn. På Holen ble to gutteklasser, en 4. klasse fra Damsgård og en 5. klasse fra Holen, og lærerne deres drept. 60 gutter og en jente.

Laksevåg hadde opplevd krigens største enkeltkatastrofe i Norge.

Klokkene ringte i dagevis

Grunnen til at så mange gutter mistet livet var prinsippet med gutte- og jenteklasser, og guttene sto i sløydsalen der bomben traff. Totalt mistet 75 barn livet i bomberegnet. På Holen skole lå det 80 drepte i ruinene, barn, ansatte og hjelpemannskaper i Det sivile luftvern. 60 hus var helt ødelagt, 140 skadd og 700 mennesker hjemløse. Damsgård skole lå svært utsatt, men unngikk bombene.

I ukene etterpå sto kistene i kø på Nygård kapell. Klokkene ringte dagen lang.

Ting tyder på at hjemmefronten var klar over at det ville komme et angrep på Bergen. For fire år siden fortalte Stein Ottersen at han og en rekke andre mil.org-ungdommer ble plassert ut i terrenget og i byen for å hjelpe eventuelle nedskutte flygere under det neste angrepet 29. oktober. Selv satt han i Mulen.

Norsk Hjemmefrontmuseum opplyser at de ikke har noen dokumenter som viser forhåndskommunikasjon mellom hjemmefronten og London om angrepet, og legger til at bombing av mål i Norge var en alliert sak som i liten eller helst ingen grad involverte hjemmefronten.

Umulig å glemme

I tiden etter måtte folk klare seg som best de kunne. Livet skulle gå videre, hus og hjem bygges opp igjen, nå var det fred og fremtidstro. At det var allierte fly som hadde sluppet bombene, gjorde det ikke enklere å snakke om katastrofen, og bidro til å legge lokk over hendelsen.

Årene gikk, folk måtte prøve å glemme. Men det var umulig. Selv 60 år etter er det mange som ikke klarer å snakke om skrekkopplevelsen. Det var aldri snakk om hjelp til å bearbeide marerittet, ingen hadde hørt om krisepsykiatri.

Først da Minneforeningen av 4. oktober ble dannet i 1997, ble dette tatt opp. Endelig var det noen som forsto og hjalp. Det er også Minneforeningen som ønsker velkommen i Nygård kirke i dag kl. 17.00. Etterpå blir det samling i Lyngbø Sportsklubbs lokaler i Gravdalsveien 9 for dem som ønsker det.

80 DREPTE: I ruinene på Holen skole lå det 80 drepte, de aller fleste barn. Hjelpemannskapene hadde en tøff jobb med å hente ut de døde.
KAOS: Over 700 mennesker ble hjemløse i det nådeløse bomberegnet.