Den lett forfalne realismen, abstrahert som kommunal ekspresjonisme, er en rød tråd i budsjettmodernismen som preger den mer eller mindre permanente utstillingen av installasjonskunst i Bergen sentrum. Også kalt art comunal.

Med råbillige håndgrep har kunstnerne transformert den figurative virkeligheten til nonfigurative opplevelser, egnet til å gi tilskueren dystre kontemplative impulser.

Sett fra et konvensjonssprengende ståsted er utstillingen en overveldende seier for dadaismen i Rådhuset. At folk flest vil få et inntrykk av begredelighet i bybildet, med mye uforløst metaforikk, bør ikke plage verken borgermestre eller byråder. For her snakker vi jo om kunst — og ikke kroner.

Gaia-skuret i Nordahl Bruns gate, for eksempel, fremstår som utstillingens mest grensesprengende arbeid. Bokstavelig talt, hentet ut av et Øst-Europa i storhetstiden på 1960-tallet som den må være. Poetisk i det slitte uttrykket, med klare impulser fra kommunismens mest non-estetiske periode.

Eller de stilriktige Rema 1000-trallene som åpenbart har fått kommunal konsensus for en permanent utstillingsplass på Vågsallmenningen, i kreativ dialog med gamle Norges Bank. Sjelden har vi sett en moderne, metallisk installasjon matche det gamle byrommet på så sakralt vis.

Det samme kan hevdes om det nedbrutte tulipangjerdet i Byparken. For en glitrende idé! I sin nonfigurative tilstand, symboliserer det kuratorens vilje til å vise tingenes iboende skjønnhet, uten at det skjeles til fordummende skjønnhetsidealer eller estetisme.

Det sterke kunstneriske uttrykket i de løsrevne hellene i det nye fortauet i Olav Kyrres gate, forsterker på en følsom måte inntrykket av en gjennomarbeidet utstilling. Som tilskuere fornemmer vi straks det absurde i at et nytt fortau allerede har fått et preg av forfall. Konseptkunst på sitt beste, dette.

Utstillingens postmoderne tyngdepunkt er den løse sementklossen på Nedre Korskirkeallmenningen. At kunstneren har murt et parkeringsskilt for funksjonshemmete fast i sementen, viser også utstillingens sosiale energi.

Litt mindre tydelig blir budskapet i installasjonen som viser en neo-koloristisk blomsteroppsats utgått på dato i Kong Oscars gate. En knust flaske og en pappskål med rester av ketchup i oppsatsen, får oss til å stusse over motivet med kunstverket. Multikunst, kanskje?

Misfosteret av en trestubbe foran Stenersen-bygget ser vi derimot som et klart uttrykk for at byens grønne krefter er blitt kappet og kløvd i den kommunale budsjettprosess. Et sterkere symbol for effektiv politisk handlekraft har vi sjelden sett.

Sett fra byens høyeste bygg står disse installasjonene sikkert til en sekser. Andre vil mene at det får klare seg med en dårlig ener. Men bare drit i surpompene!

Bybudsjettet fungerer som utstillingskatalog, har vi hørt.

ANMELDT AV

TRULS SYNNESTVEDT

INSTALLASJON: Rema 1000-installasjon i kreativ dialog med Norges Bank-bygget.<p/>FOTO: ARNE NILSEN
INSTALLASJON: Installasjon med nonfigurativt tulipangjerde.FOTO: ARNE NILSEN
INSTALLASJON: Installasjon for nettopp nye, men ødelagte fortau.<p/>FOTO: ARNE NILSEN
INSTALLASJON: Installasjon med sosial energi.<p/>FOTO: ARNE NILSEN
INSTALLASJON: Gaia-installasjon inspirert av østeuropeisk tradisjon. <p/>FOTO: ARNE NILSEN
INSTALLASJON: Trestubbe-installasjon som skal symbolisere bybudsjettet?<p/>FOTO: ARNE NILSEN
INSTALLASJON: Flerbruksinstallasjon - for blomster og knuste flasker.<p/>FOTO: ARNE NILSEN