Noen få sekunder blir så sjokkerende at du lurer på om du har hørt eller sett riktig. Jeg har høyst ufrivillig vært med å skape noen slike. Jeg lurer fortsatt på om de som var til stede fortsatt går rundt og lurer.

En opplevelse har sin forhistorie på et lite småbruk på Nordmøre. Det var slutten av 80-tallet. Jeg spilte i Vinskvetten, og Bjørn Jensen og jeg ferierte med våre familier i den lille idylliske bygden Stangvik.

Her var det ikke annet å finne på enn det fantasien åpnet opp for. Ungene lekte butikk i det gamle fjøset, mens Bjørn og jeg moret oss med å grynte frem mulige revytekster til hverandre.

Bjøre mente bestemt at folk fra Salhus snakket mer gjennom nesen før enn nå. Vi tok opp igjen den gamle språkformen og lot alle ord og lyder komme ut gjennom neseborene. Vår interne humor var ikke mer avansert.

Etter ferien traff jeg en annen kompis som hadde en tysk kamerat på besøk. Jeg kvapp da jeg håndhilste. Tyskeren snakket så definitivt gjennom nesen. Men det hadde nok sine biologiske forklaringer.

Ut i samtalen spør kompisen min hvordan det hadde vært i Stangvik. Det navnet forbant jeg der og da, bare med vår absurde talemåte. Derfor hostet jeg formelig svaret ut gjennom nesen, før jeg kom til å tenke på tyskeren, som satt ved siden av, og gikk prompte over i mer normal tale.

Det var et av de øyeblikkene. Og jeg lurer fortsatt på om de også lurer ...

byline022.jpg