DE STO RETT UNDER JESUS. Der holdt de da også klokelig avstand til mammon – det de lovet var ikke luksus og gull og glitter.De visste bedre enn som så. De visste hva de sindige sogningene i Vik ville høre.

De to karene fra Terra Securities snakket om trygghet og stabilitet.

De forklarte hvordan Vik kunne få orden på inntektene sine, som svingte opp og ned med strømprisene, som en kraftledning strukket over en stormfull fjord.

Og viktigst av alt – de tente håpet om Veien på nytt.

**_Les mer:

De brøt loven_**

– De var veldig tillitsvekkende, forteller kommunestyremedlem Morten Holmberg (47).

– Og når du møter folk med så mye ekspertise, da tør du kanskje ikke stille spørsmål du burde ha stilt.

Istedet ble spørsmålene hengende der, i luften under mønet på Kyrkjehuset som bygden har reist på dugnad.

Og før de fikk realisert sin drøm om fast forbindelse til verden, fikk Vik verden midt i trynet.

**_Les mer:

Brøyta veg for finansskandale_**

NI ÅR SENERE ER DET LETT å være etterpåklok om den skjebnesvangre dagen på Kyrkjehuset i Vik.

Det er det da også mange som har vært. Da jordskjelvet endelig kom for halvannet år siden, manglet det ikke på nedsettende karakteristikker om de åtte ulykksalige kommunene som hadde investert i Terra Securities.

«Bygdetullinger må betale millioner etter idiotiske investeringer» sto det i en overskrift på Trygve Hegnars nettside.

Terrakommunene ble latterliggjort og hudflettet i hundrevis av reportasjer. Rikssynsere med dårlig skjulte hånflir brukte ord som «godtroende» og «naive». Til og med store internasjonale medier tok seg bryet med å reise til Norge for å gjøre narr av de «perifere» ofrene av eiendoms-svindelen i USA.

«Terrakommune» ble et varig brennmerke. Ydmykelsen var vel så sviende som den voksende gjelden.

DET SVIR FORTSATT. Det svir for småbarnsforeldrene som møtes i Kyrkjehuset hver tirsdag. Det svir for bøndene som pløyer de vakre grønne fjordgårdene, for vokterne i fengselet og for gammalostprodusentene på meieriet. Det svir for de gamle som har mistet velferdstilbudet sitt og de ti som måtte gå i kommuneadministrasjonen. Det svir i Fresvik, der skolen ble lagt ned, og det svir hver gang noen ser ned i det tomme svømmebassenget på Vik Skule.

**_Les også:

Vik vant, Terra tok gevinsten_**

– Åh, som jeg skulle ønske at jeg kunne fylle opp det bassenget, roper Marta Finden Halset (59).

Ordføreren i Vik staker seg resolutt opp en bratt gammel stølsvei i det spektakulære landskapet. Veien ender på en grønn hylle høyt oppe i den stupbratte fjellsiden, der en liten gammel gård henger halvveis mellom fjorden og himmelrik.

– Det er turene opp hit som redder meg, sier Halset.

– Etter tøffe dager er det godt å komme opp her og sette seg og se utover og ikke høre noe som helst.

TRAGISK. NHH-professor Thore Johnsen gjentar ordet flere ganger på sin nasale østlands-dialekt.

– Det som skjedde der inne i Vik var en tragedie. Det er så tragisk at du ikke vet om du skal le eller grine. Stakkars folk! sier økonomen, før han kaster seg inn i en lang utlegning om nordmenns forhold til sparing. Eller, rettere sagt, vårt mangelfulle forhold til sparing. For Terra-kommunene kunne vært du og jeg.

– Ett år kommer silden, det neste året kommer den ikke. Det er omtrent sånn vi har tenkt i alle år, og sånn tenker vi fortsatt.

**_Les mer:

Professor vil sparke Terra-rådmennene_**

Frem til midten av åttitallet hadde ikke Norge noen finansnæring å snakke om, forklarer Johnsen. Derfor vet vi heller ikke hvordan finansnæringen fungerer. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal investere, har ikke peiling på hvordan vi skal spare penger, advarer økonomen.

– Vi tror at staten tar vare på oss – og det er jo bra, men det er ikke realitetene. Snart vil hver person i arbeid ha to gamlinger sittende på skulderen som forlanger trygd. Det sier seg selv at vi må bli bedre på langtidsplanlegging. Vi må gjøre noe med perspektivet til hver enkelt av oss. Hver enkelt må begynne å spare, tordner Johnsen.

Det krever blant annet at vi forstår begrep som «avkastning». Og «risiko».

– Sparing må være edruelig og langsiktig. Tilbud om eventyrlige gevinster uten risiko er for godt til å være sant. Vi forstår ikke risiko, kanskje fordi vi lever på salg av råvarer og enkle tjenester. Vi lever på kanten av sivilisasjonen, der inntektene svinger med naturen.

VI ER FOR LETTLURTE, mener førsteadvokat i Økokrim Arnt Angell. Han har sett seg lei på at naive nordmenn biter på allslags lureri, fra Nigeria-svindler til tvilsomme investeringsprodukter. I vår erklærte han at Økokrim ville nedprioritere svindelsaker fordi nordmenn ikke ville lære. Det førte til mye baluba.

Men hvorfor er vi så naive?

– Det har jeg tenkt mye på, virkelig, sier Angell. Han har ikke funnet noe godt svar.

– En årsak kan rett og slett være at vi har et samfunn basert på tillit. Den norske grunnholdningen er å tro at folk er ærlige.

Tillit er vel og bra, men i dagens globaliserte samfunn må vi begynne å bli mer kritiske. Den universelle regelen, sier Angell, er at hvis det virker for godt til å være sant, ja, så er det sannsynligvis det. Det er såre enkelt. Allikevel opplever Økokrim stadig større pågang fra folk som blir svindlet.

– Mange parkerer fornuften når de tror at de kan bli steinrike, sier Angell. – Grådigheten overtar.

Da må vi stille spørsmål; til og med til «finansrådgivere» som står under bildet av Jesus.

– Man skal ikke bare godta det man blir fortalt. Be om underliggende dokumentasjon. Søk på internett. Ring til oss, sier Angell.

KUTTE KUTTE KUTTE, stramme stramme stramme, kjeft kjeft kjeft. Sånn er realitetene i Vik etter at Terra stakk av med sparepengene, og sånn er arbeidsdagene til Marta Finden Halset.

Hun ble valgt for to år siden. To måneder etter at hun ble innsatt eksploderte Terra-saken i fanget på den ferske AP-ordføreren.

– Det var ikke mange hvetebrødsdagene jeg fikk, nei. Ikke akkurat noen ideell situasjon å begynne ordførerembedet med, sier hun med et skjevt smil.

– Noen dager har det vært veldig tungt. Når det går direkte ut over folk, da er det vanskelig å være ordfører.

**_Les mer:

Kan få ti år til å dekke Terra-tap_**

Halset innrømmer at hun noen ganger må spørre seg selv hvordan det skal gå. Hvorfor hun orker. Bare fjellet svarer.

– Da drar jeg hjem og tar på meg treningstøy. Når jeg kommer opp hit, virker det liksom ikke så ille lenger.

I løpet av åtte år skal Vik kommune betale tilbake en gjeld på over 115 millioner kroner. Det blir åtte lange, magre år.

Langt nede under oss ligger Arnafjorden blikk stille. Vinduene i den forlatte fjellgården stirrer taust bort på Vikafjellets snøkledte topper. Det gir perspektiv, sier ordføreren.

– Terra har langt fra tatt knekken på oss. Vi er jordnære folk, her. Hardføre folk. Og vi trives her, tross alt. Hele vinteren er vi uten fast forbindelse til resten av verden, vet du. Når veien over Vikafjellet er stengt. Da har vi bare hverdandre.

DET VAR DENNE VEIEN, JA. Drømmen om helårsvei til resten av verden har levd lenge i Vik. Med hjelp fra Terra Securities skulle drømmen bli virkelighet.

– Det var det som var håpet, at inntektene skulle dekke vår del av kostnadene til en ny vei over fjellet, sier Morten Holmberg, som har sittet fire perioder i kommunestyret.

Avtalen var at DnB skulle gi Vik forskudd på inntektene fra Sognekraft, kommunens store skattekiste. Forskuddet ble så levert videre til Terra, som investerte det ute i den store verden. Slik ble lille Vik kommune koblet på finansmarkedets internasjonale blodomløp, der pengeflommen var hurtig og het.

Planen var at avkastningen fra Terras investeringer skulle gi kommunen en solid og jevn inntekt.

I noen år skjedde det ikke så mye, hverken på godt eller vondt. Vik tjente ikke noe særlig, men tapte ikke noe heller.

Så sprakk eiendomsboblen i USA. Terrakommunene var blant de første som gikk med i dragsuget.

— VI VAR KANARIFUGLEN i gruven, sier Leidulv Finden (47).

– Vi var det første vardøgeret på hva som var i ferd med å skje.

Vi treffer Leidulv i skumringen, i et naust i Strandsitjarstaden. Han holder på å bygge en trebåt på gamlemåten, en færing, mest for moro. For å se om jeg klarer det, sier Leidulv.

Strandsitjarstaden ligger nederst mot fjorden i Vikøyri; små gamle hus og naust der fattigfolket bodde før. I dag er strandsitjarstaden fredet, en påminnelse om en tid da fattigdommen fortsatt var gnagende på steder som Vik.

I dag må vi ikke glemme at Vik er rik, sier Leidulv. At vi alle er rike.

– Jeg tror ikke livskvaliteten vil bli betydelig svekket av Terraskandalen. Det har vært godt med penger i Vik. Nå har vi har fått en eiendomskatt, og endel innstramminger, men vi lider ingen nød. Og vi har jo fortsatt aksjene i Sognekraft, sier han.

– Vi sitter på en gullgruve.

Allikevel er det endel frustrasjon i bygda, sier han.

– Det hadde vært lettere for alle å svelge hvis de som har ansvaret hadde sagt at «vi var ikke proffe nok». For det er det som er saken. De handlet i beste mening, men de var for godtroende.

KRAFTRIKDOMMEN sildrer fortsatt ned over landet. Pumpes inn fra Nordsjøen, fosser ned fjellsidene.

– Vi er jo Guds utvalgte folk, sier økonomiprofessor Thore Johnsen tørt.

Nå må vi lære oss å disponere rikdommen slik vi har lært oss å hamstre naturressursene.

Vi har jo øvd oss på hamstring i hundrevis, tusenvis av år. Det nådeløse klimaet og den voldsomme naturen har lært oss at våre liv avhenger av det. Vi har saftet og syltet og tørket og røykt. Og vi har saltet ned penger i oljefondet.

– Det er jo fantastisk at vi har klart å holde enigheten om oljefondet, at vi er enige om handlingsregelen, at det skal spares til all fremtid, sier Johnsen.

Nå må hver enkelt norske familie også lage seg et lite oljefond, sier han. Og det helst med stramme tøyler. Man bør kunne legge restriksjoner på investeringsvalg for familier slik at de ikke taper alt, mener Johnsen.

– Folk bør tilbys et sett av standard menyer, der for eksempel unge kan anbefales større risiko enn eldre arbeidstagere. Slik kan vi unngå at vanlige mennesker som ikke har erfaring eller kunnskaper om sparing ender opp med å ta for mye risiko, sier han.

En familie som spiller seg fra gård og grunn blir en belastning for samfunnet, akkurat som Terra-kommunene er det, forklarer økonomieksperten. Hvis for mange gambler bort sparepengene, blir det et problem for hele samfunnet, akkurat som da de store bankene måtte reddes av staten.

— Høy avkastning innebærer stor risiko, og det ekstra man tjener på å ta risiko er svært lite. Derfor er det viktig uansett hvordan man sparer at man velger billige løsninger med lave renter og gebyrer fremfor fristende høyrisiko-prosjekter, som lover urealistisk avkastning, sier Johnsen.

— Vi er i en overgangsperiode nå, der folk i stadig større grad selv må ta valg. Pensjonsvalgene dine har ekstrem betydning både for deg selv og samfunnet i fremtiden. Når privatpersoner begynner å rote rundt kommer manglende innsikt og gambling inn i bildet. I bankene sitter selgere som tjener penger og får bonuser når de får folk til å gamble med sparepengene. Til slutt må staten plukke opp regningen når folk går på trynet.

NETTOPP SLIK KAN også Terra-saken ende.

Til høsten skal DnB og staten og Terrakommunene møtes for å krangle om hvem som har skylden, og hvem som bør betale regningen.

Rettsaken er gigantisk og kommer til å koste millioner. Ordføreren mener man burde funnet fram til et forlik.

– Det er jo for ille at skattebetalerne skal måtte belastes med enda mer, sier hun.

Staten hevder at Terra-kommunene ikke hadde lov til å ta risiko. De brøt loven da de gamblet med kommunenes fremtidige inntekter, ifølge Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa.

Kommunene på sin side hevder at DnB er skyldige fordi de lånte penger til aksjeinvesteringer, noe som er ulovlig. De hevder også at Kommunaldepartementet har noe av skylden, fordi de burde ha visst at investeringene er ulovlige da de ble forespurt fra fylkesmannens revisor.

– Det hele er en god suppe, sukker Finden Halset.

Og hva med Veien?

Foreløpig må de ta til takke med den de har. Og for noen i Vik har den en verdi akkurat sånn som den er:

DET VAR STORE ISKLUMPER i kjørebanen første gangen Yvonne Siegersma (37) kom over Vikafjellet.

– Vi måtte kjøre etter brøytebilen over hele fjellet. Snøen føyk rundt ørene på oss og det kaldt og vilt. Det var fantastisk! roper Yvonne. – Jeg skal aldri glemme den første turen.

Så begeistret for den skumle veien og det værharde vestlandet ble nederlenderen at Yvonne og hennes mann sporenstreks bestemte seg for å flytte til Vik. De kjøpte et gammelt skolehus for åtte hundre tusen og pusset det opp selv. I dag har de to små gutter, Finn og Espen.

– Du må vurdere hva som er viktig i livet. I Nederland er det trangt og hektisk. Her er det natur og ro, sier Yvonne.

– Vi har valgt tid fremfor karriere og rikdom. Det har vi ikke angret på.

Trenger vi at staten tar ansvar for livene våre, når vi ikke klarer det selv? Si din mening!

Marita Aarekol
Marita Aarekol