Den som har opplevd snart 80 år gamle Magda Sæthre i krigshumør, glemmer det ikke så lett.

Kroket og delvis lammet av senskader fra polio, tynget av år med ubehandlet stoffskiftesykdom. Med en skjebne så tøff at den ville knekket de fleste.

Men ikke Magda Sæthre.

Magda Sæthre er rasende over det hun opplever som unnfallenhet, udugelighet og politisk uærlighet. Politikere har hun opp i halsen. De er like uspiselige som de illeluktende bossposene ute på kjøkkenbenken. Bosset står der og sprer småfluer fordi hjemmehjelpen hun har krav på ikke kom denne uken.

Akkurat som for tre uker siden.

— Nok er nok. Dette finner eg meg ikkje i, tordner Magda Sæthre, som i sinne over behandlingen hun utsettes for har tilkalt folk fra avisen.

— Før hadde vi husmorvikarer som kom og var hos deg en hel dag. Så fikk vi hjemmehjelper. Ka' har vi no? Eg kaller det draiv inn. De driver inn og ut av døren i en helsikes fart. Så ligger bosset igjen etter de ute på kjøkkenet.

Fnyser Magda.

Så ler hun høyt, full av galgenhumor.

— Hvordan skal dette ende? Gu' bedre meg om neste generasjon skal få det noe bedre.

Fire etasjer uten heis

Magda Sæthre bor fortsatt i leiligheten hun og mannen kjøpte den gang lavblokken bak Åsane senter var ny. Den gang var førligheten bedre og de var to. Mannen mistet hun for ti år siden. Siden sviktet balanseevnen.

Hun står opp hver dag i leiligheten sin i fjerde etasje, uten heis. Ut kommer hun seg. En hånd på stokken, en på gelenderet.

Nede i gangen står den elektriske rullestolen. Hver eneste dag tar hun en tur ut. Spiser middag på Midtbygda sykehjem, (velsigne den kafeen), handler på Åsane senter. Men bare når hjemmehjelpen er der. For selv kan hun ikke bære varene opp fire etasjer.

Eller bosset ned.

Magda står på venteliste for servicebolig og har fått tildelt støttekontakt. Men verken støttekontakten eller serviceboligen er det blitt noe av ennå.

Til fabrikkjobben

Ungjenten som kom flyttende til Bergen for 57 år siden ble aldri sykepleier, slik meningen var. I stedet for skolegang, ble det en sykehusseng for Magda. Hardt rammet av polio ble hun spådd en fremtid i rullestol.

Men Magda karet seg opp på to krykker og gikk til fabrikkjobben sin hos Varde i C. Sundtsgate. Der sydde damene på akkord. To øre for den sømmen, tre øre for en annen.

Modige Magda ble hovedtillitsvalgt for damene og har kjempet for skikkelige lønns- og arbeidsforhold gjennom et langt arbeidsliv. Ute på gangen henger æresmedlemskapet fra Fellesforbundet. En rose i en knyttet hånd. 45 års arbeid for fellesskapet.

Inne på stuebordet ligger dansemusikken i bunker. I bokhyllen står et signert bilde av Bjøro Håland.

Men danseglade Magda måtte nøye seg med å lytte.

Lytte og synge. Og være prisgitt en hjemmetjeneste som ikke klarer å stille vikar når noen blir syke.

— Og eg som ikkje kan fordra skitt. Nå ligger eg i samme sengetøyet på tredje uken.

Ikke rart barometeret på veggen har viseren pekende rett på storm.