LINE NOER BORREVIK

MARI HORVE

På riggen kalte de ham Gabba. Hjemme var han Aksel og Pappa.

Politiet i Hordaland kalte ham «Lik nummer 1». Da de fant ham.

Etter at han hadde kjempet mot bølgene. Og tapt. Etter at Ruth Nilsen hadde pakket dynekåpen sin rundt ham i et fåfengt forsøk på å bringe liv til den døde kroppen. Etter den første, store dødsulykken i norsk oljehistorie.

Deep Sea Driller var litt av en rigg. To år gammel, og et strålende eksempel på at norske verft ikke sto tilbake for noe, heller ikke den gryende oljevirksomheten på norsk sokkel. At riggen ikke var særlig manøvrerbar i urent farvann med orkanen hylende i boretårnet, var aldri noe tema. Riktignok skulle den kunne flyttes, men oppgaven var å stille seg opp på feltene og gjennombore havbunnen, slik at Norges nye velstand kunne strømme opp i sin svarte velde. Nei, det var ingenting å si på boreriggen Deep Sea Driller.

LØRDAG 28. FEBRUAR 1976 forlot riggen Friggfeltet sørvest av Lista, med femti mann om bord. Bare en håndfull av disse var å betrakte som mannskap på det fartøyet som Deep Sea Driller nå var, der det gikk for egen maskin over stille hav. Målet var Bergen Mekaniske Verksted — BMV, der overhaling skulle starte mandag 1. mars, klokken syv blank. Det burde la seg gjøre å komme frem i tide.

Aksel Gabrielsen skulle reise hjem fra Bergen. Han hadde latt seg overtale til å ta noen ekstra dager om bord i friperioden sin. Rederiet trengte folk, og det var ingen tvil om at den 22 år gamle småbarnsfaren trengte pengene.

Skuddårsdagen kom og gikk, uten at været varslet skifte. Riktignok hadde den lave barometerstanden mer enn antydet uvær i mange dager, men det fredelige havet avfeide stormen som et ubekreftet rykte.

— Vi sto midt i forberedelsene til nattens kaffemåltid da ting begynte å skje. Jeg hadde akkurat laget wienerbrød, de sto til kjøling da vi syntes det begynte å bli vel mye liv i riggen, husker Gunnar Matre.

Nattkokken på Deep Sea Driller mener han overlevde det vanviddet han snart skulle oppleve, for å kunne fortelle om hvordan det var. Hva de opplevde, de femti oljearbeiderne som så døden i hvitøyet denne vinternatten. Hva de gjennomgikk da det speilblanke havet ble til et piskende inferno. Om å overleve når seks kamerater satte livet til. Om å bli behandlet som et problem av arbeidsgiveren. Gunnar Matre var nærmere døden enn de fleste som overlevde Deep Sea Driller-forliset. Forliset der norsk oljeindustri mistet uskylden.

HJEMME i Nymannsveien 62 lå Ingunn Vier Gabrielsen og sov. Kanskje hun var oppe et par ganger i løpet av natten, hun husker ikke. Mona på to og Ronny på tre og et halvt var som unger flest, de våknet for å tisse, drikke, kanskje hadde de drømt noe. Hjemme i Nymannsveien lå den uvitende 21 år gamle Ingunn. Det skulle gå 26 år før hun fikk vite noe som helst. Blant annet at hun ble enke fordi mannen hennes var en helt.

Ennå følte ikke mannskapet at det var fare på ferde. Riggen hadde med seg med seg et forsyningsskip, tyske «Georg Turm», og et hjelpefartøy - «Inger Lise», en ombygd, norsk fiskebåt. Riktignok var det bare «Georg Turm» som var sterk nok til å slepe riggen, og for sikkerhets skyld hadde slepebåten fått beskjed om å gjøre klar til slep, hvis det skulle bli nødvendig. Ingen trodde det, heller ikke de som glemte å utstyre riggen med rep til skytelinene.

- SJØEN SLO MOT BYSSEVINDUENE , og slepebåten heiv så kraftig på seg at baugpropellene ble blottlagt. Jeg ba byssegutten fjerne seg fra vinduene, for sikkerhets skyld, husker Gunnar Matre.

På broen var det nå hektisk aktivitet. Riggen var på vei inn Fedjeosen, og det var vanskelig å manøvrere. Vinden kom som ut av sekk. Tok fatt i det gigantiske vindfanget Deep Sea Driller var.

Forsøk på å komme tilbake på kurs hadde mislykkes, riggen hadde mistet verdifull styrefart, og den ene av maskinene var ute av drift. Nå var det vinden og strømmen som bestemte ferden, og pålandsvinden var passert storm i styrke, med orkan i kastene.

Losen kom ikke om bord. Rederiet hadde avvist forespørselen, av kostnadshensyn.

- DET SKULLE VÆRT LOS OM BORD. Barometeret sto lavt i flere døgn. En los ville aldri tatt riggen inn mot Fedjeosen, der det er fullt av undervannsskjær og sterke strømmer. Her er det forhold som bare lokalkjente kan noe om, forteller Kristoffer Karlsen. Han er pensjonert los på Fedje, og snakker nødig om den vanvittige natten til 1. mars 1976. I politiforklaringen sin dagen etter forliset sa Karlsen at Odfjell Drilling avviste kapteinens forespørsel om los, fordi de ville spare de 10.000 kronene det ville koste å sette ham om bord med helikopter.

— Det jeg sa den gang, står jeg for i dag. Det eneste riktige ville vært å ta riggen ut på havet for å vente på været. Som de gjorde med seilskutene. I stedet for å drepe seg i fjæresteinene, sier han.

Å vente på været ville innebære å komme for sent til avtalen på BMV klokken syv. De rakk det ikke. Aksel Gabrielsen rakk ingenting.

Siden gikk det fort. «Georg Turms» forsøk på å få sleper om bord i riggen, mislykkes. Da folkene om bord i Deep Sea Driller gikk for å skyte line over til slepebåten, var det ingen liner til geværene. Fartøyene danset og heiv på seg, og de kom aldri nær nok til at det gikk an å kaste liner. Et desperat forsøk på å få slep over ved hjelp av kranen på riggen mislykkes også, og da mannskapet skulle kaste ankerne, var det allerede for sent.

ALARMEN GIKK OM BORD i Deep Sea Driller. Klokken var like før fire. Riggen sto på grunn og hadde allerede slagside. Gunnar Marte raste rundt for å purre dem som sov. Det skrek i riggen. Folk samlet seg på helikopterdekket i det de klarte å raske med seg av varme klær. Redningsvestene var på, og Gunnar Matre serverte kaffe og wienerbrød.

— Kapteinen takket meg for det. Vi trengte noe varmt i kroppen mens vi ventet på helikoptrene som skulle redde oss.

Det ble klart at også «Georg Turm» hadde gått på grunn. Slepebåten tok inn vann og hadde nok med seg selv.

Tiden gikk. Helikoptrene uteble. Ryktene begynte å svirre: Tror de det er en øvelse? En spøk? Hvor blir de av?

Riggen krenget ytterligere, mens bølger på opptil ti meter slo over dekket. Containere, borerør og andre tunge, løse deler suste nedover dekk.

Ingen opplevde det som noe annet enn livsfarlig å bli værende på riggen. Selv om det var lite fristende å gå ut i livbåt i det frådende havet, var det ikke godt å si om riggen kom til å kantre. I så fall ville de være ferdige. Kaptein og plattformsjef Tysnes var i tvil, men lot seg overbevise.

— Han beordret oss om bord i den fremre livbåten, men jeg nektet. Vi ville låret den ned på skjæret riggen sto på. Da han så det, ble vi sendt bakover til akter livbåt.

TO TIMER VAR GÅTT siden alarmen gikk. Riggen krenget igjen. Batteriet i livbåten var flatt, det lot seg ikke gjøre å starte motoren, men mannskapet fikk båten på sjøen likevel. De fikk prøve å ro.

— Det gikk jo ikke. Det var jo storm, mann!

Folkene om bord klarte å sveive i gang motoren i livbåten. Syv mann satt ute, oppå den overbygde båten. Rormannen så ingenting annet enn snøstormen, bølgene og den svarte natten. De syv på taket var øyene hans. Kapteinen satt i baugen med en lommelykt. De andre satt inni, med beina på hverandre mens de klamret seg til rekkverket og sendte kommandoene fra baug til akter, der beskjedene gikk videre inn i båten. Det gjaldt å komme seg vekk fra de livsfarlige skjærene.

— Ingen ble beordret til å sitte oppe. Jeg ville det selv, fordi jeg visste hvor grisete farvannet er. Jeg følte meg tryggere når jeg så skjærene og båene. Noen måtte sitte oppe, uten oss ville det gått mye verre, sier Gunnar Matre.

En rekke av vitneavhørene bekrefter det. Siden har også rederiet medgitt at Aksel og de seks andre gjorde en heltemodig innsats. Men det var først etter 26 år.

FLERE REDNINGSBÅTER hadde kommet til, men ingen klarte å komme nær nok til å få slep om bord i livbåten. Så skjedde det.

— Vi gikk på en grunne, og livbåten gikk rundt. Gabbaen klamret seg til meg, og da vi kom opp igjen, så jeg ingen andre enn oss oppe på båten. Så bar det ned i havet igjen, og jeg kjente at grepet til Gabba løsnet. Jeg var over på den andre siden, der nede. Først tenkte jeg på bilen jeg hadde kjøpt, som min kone ikke visste om var betalt. Så kom de vakre fargene, og lyset, og en skikkelse som strakte armene mot meg.

Øyeblikket etter var nattkokk Gunnar Matre ute av det hvite skummet. Beinet hans hang fast i det istykkerslåtte rekkverket, og han klarte å dra seg opp og inn i livbåten. Der satt mannskapet lamslått, til knærne i spy, diesel og sjøvann.

Motoren var død og umulig å starte igjen. Vind og strøm avgjorde retningen. Helikoptrene dukket opp, men hadde problemer med vinsjene. Gunnar Matre fikk tak i en line.

— I stedet for å dra meg opp, slapp de ut linen. I neste øyeblikk satt jeg på havets bunn: Over meg så jeg lysene fra helikopteret og baugen på livbåten, fra undersiden.

— Det tok ti år før jeg begynte å snakke om dette.

Livbåten drev sørover langs vestsiden av Fedje, og inn i en liten vik. Der klarte flere av mannskapet å hoppe i land.

NYHETEN OM FORLISET hadde nådd land og Nymannsveien på Midjord i Stavanger. Mens folk på Fedje gikk manngard langs sjøen, ventet Ingunn på telefonen fra Aksel om at alt var i orden.

To år gamle Mona pludret rundt i leiligheten, sammen med storebror Ronny på tre og et halvt. Da det ringte på døren i ett-tiden, gikk 21 år gamle Ingunn Vier Gabrielsen ut for å åpne, med Ronny tuslende etter.

— Han sa ikke hvem han var, bare at han var presten. Ronny husker hylet mitt ennå.

Den morgenen gikk Ruth Nilsen manngard, sammen med alle andre voksne på Fedje. På vestsiden av øyen møtte hun en mann som mente han hadde sett en skikkelse i stranden, men han klarte ikke å ta seg ned til ham.

— Han lå på magen i vannet, og da jeg prøvde å dra ham opp, falt jeg bakover, slik at jeg ble sittende med ham i fanget. Slik ble jeg sittende, mens vi hoiet og skrek til helikoptrene. Jeg tok dynekåpen min rundt ham, han hadde så lite på seg.

I halvannen time satt hun der med Aksel Gabrielsen i fanget. Det gikk mange uker før Ruth Nilsen fikk tilbake nattesøvnen.

— Det hjalp å høre at han var druknet allerede da vi fant ham. Jeg lukket øynene hans. Det var så fælt å se inn i de mørke øynene. Han var jo så ung.

Ruth Nilsen var den siste som holdt rundt Aksel Gabrielsen. Den 21 år gamle enken fikk aldri se ham igjen. Et brev fra rederiet beklaget det inntrufne. Aksel kom hjem i en lukket kiste.

— Jeg fikk aldri tilbud om å komme til Bergen, eller til Fedje. Jeg ble ikke spurt om det var greit å obdusere Aksel. Jeg fikk bare sitte der og vente til de ble ferdige med ham. Jeg var så ung, hva viste jeg om å stille krav, spør hun. I brevet lovet Odfjell å stille opp for den unge enken. Det ble med løftet.

PÅ HAUKELAND SYKEHUS var det hektisk aktivitet. Flere av de overlevende var skadet, og gangene var fulle av journalister. Ryktet om Gunnar Matres dramatiske historie gikk, og journalistene svermet om ham.

— Det var som å spille i en film. Klart jeg ble smigret av all oppmerksomheten. Men rederiet likte dårlig at jeg fortalte om det jeg hadde opplevd. Det fikk jeg betale for, sier han.

Ifølge Matre var det ingen grenser for hva rederiet skulle gjøre for de overlevende. Det skulle ikke gå mange dager før Matre skjønte at det løftet ikke gjaldt ham.

— Vi ble sendt ned på Kløverhuset for å få oss klær. Jeg hentet ut det samme som folkene på Kløverhuset sa at amerikanerne på riggen hadde fått.

Siden fikk han regningen på tøyet. Arbeidsforholdet var over.

— De slo hånden av meg, jeg trodde det var fordi jeg hadde uttalt meg til journalister. Jobben jeg var lovet på Deep Sea Saga fikk jeg ikke, og ingen andre jobber heller.

INGUNN GABRIELSEN holdt det hele for seg selv. Fra hun fikk brevet i 1977, og frem til 1996, snakket hun lite om Aksel, ulykken og det som hendte etterpå. Ingen andre sa noe heller. Da Deep Sea Driller dukket opp som Byford Dolphin, ble ulykken så vidt nevnt. Siden mistet syv mennesker livet på riggen, men ingen så ut til å huske den aller første ulykken. Den aller første som ble drept. Lik nummer 1. Aksel Gabrielsen, 22 år, Nymannsveien, Stavanger.

— Det var særlig faren min som mente jeg måtte ha krav på en erstatning. Vi hadde mistet forsørgeren vår, og jeg var jo bare en jentunge, med to små.

I brevet som kom fra rederiet i november 1977, heter det at Ingunn og ungene har fått det hun har krav på. 120.000 kroner til ungene fra ulykkesforsikringen og 65.000 kroner til enken fra gruppelivsforsikringen. Pluss renter. Odfjell peker på at Aksel ikke befant seg på riggen, men i livbåten, uten å forklare nærmere hvorfor det er viktig. «Stikk i strid med alle regler oppholdt avdøde seg utenbords, i stedet for å være innenfor», skriver rederiet.

— Jeg ble skrekkslagen. Jeg trodde jo Aksel hadde gjort noe galt.

Umiddelbart etter ulykken fikk Ingunn oppgjør fra rederiet. En månedshyre, pluss en dødshyre på samme beløp. Det var trukket for velferdspenger, og de tusen kronene Ingunn hadde fått til begravelsesklær var også trukket fra. Ingenting for overtiden Aksel jobbet før han døde.

Den første julen fikk Ingunn en sjekk på 1000 kroner. Og en pakke med julemat. Året etter ble det med sjekken. Siden kom det ingenting.

REDERIET UNDERSTREKET at det var helt klart at eierne av riggen, kommandittselskapet Deep Sea Drilling Company, ikke kan påta seg noe erstatningsansvar. Et moralsk ansvar følte nok eierne allikevel, da de to og et halvt år etter grunnstøtingen ble enige om å tilgodese de faderløse. Ifølge et internt notat fra et møte i kommandittselskapet vedtok man å bevilge til sammen 50.000 kroner til barna. I notatet understrekes det at pengenes bevilges i dypeste hemmelighet, og pengene ble anbefalt overlevert gjennom besteforeldre eller prest, mot taushetsløfte om pengenes opprinnelse.

Ingen vet hvor store beløp kommandittselskapet har betalt ut til barna til de omkomne.

I 1996 TOK INGUNN OMSIDER KONTAKT med Odfjell. Ungene hennes ville vite. Selv visste hun ingenting, annet enn at Aksel døde fordi han brøt sikkerhetsreglene.

— Rederiet sa da at ingen av de overlevende eller etterlatte ville ha kontakt med noen. Jeg trodde jeg var den eneste som ville snakke om dette.

Gunnar Matre og flere andre av de overlevende fikk samme beskjed. Da nattkokken med englevakt fortalte sin dramatiske historie til Vi Menn i 2001, var det Aksel og Ingunns datter Mona som leste. Og reagerte.

— Datteren til Gabba ringte meg. Hun ville vite hva som skjedde da faren døde. Jeg visste jo alt.

Ingunn torde ikke ringe selv. Da Mona, som var blitt 27 år og selv hadde fått barn, fortalte om samtalen med Gunnar, var det en ballong som sprakk.

Det var så mange spørsmål. Ingunn Vier Gabrielsen kunne bare ett eneste svar: Aksel hadde brutt reglene. Derfor ble han drept. Derfor sto hun alene der i Nymannsveien, 21 år gammel, med to små barn. Derfor var det livet ble snudd på hodet natten til 1. mars 1976, et liv som aldri klarte å snu seg tilbake igjen.

Tårene, 28 år etter, har i seg både sorg og bitterhet. Tapet av ektemannen har hun aldri kommet over, og et forsøk på å etablere et nytt samliv etter noen år, gikk dårlig. Hver eneste av de syv dødsulykkene på Byford Dolphin slo opp gamle sår. Det var jo Aksels rigg. Han var den første. Lik nummer 1.

DA OLJEMUSEET ÅPNET, var Alexander Kielland-ulykken viet stor oppmerksomhet i utstillingen. Ingunn lette, men måtte bare innse at hennes katastrofe, som fant sted fire år tidligere, var glemt. Som i bøkene om norsk oljehistorie. Det føltes som et slag i ansiktet.

— Mitt tap er like stort som alle andres.

Aksels enke tok kontakt med eieren etter den trettende dødsulykken på riggen. Dolphin kjøpte Deep Sea Driller av Aker Verdal, som overtok den kondemnerte riggen fra forsikringsselskapene. Nå het den Byford Dolphin.

— Jeg ble invitert om bord. De fløy meg til England og lot meg komme om bord i riggen der Aksel hadde jobbet. Det betydde mye, sier hun og viser bilder fra besøket.

Ennå vet hun ikke hvorfor det tok over to timer fra riggen grunnstøtte til helikoptrene kom. At de kom for sent, er det liten tvil om. Bare halvparten av de overlevende ble reddet av helikoptre, de andre hoppet i land selv. Når Deep Sea Driller nevnes i en fersk utredning om redningshelikoptertjenesten i Norge som en vellykket redningsoperasjon, rister hun på hodet.

— Hvor vellykket er det når seks mennesker blir drept mens de venter på hjelpen? Da de omsider kom, hadde flere av dem problemer med vinsjene som skulle redde folk ut av havet. Er det vellykket?

PROBLEMENE MED BATTERIET på livbåten var kjent for rederiet. Ladesystemet var en av tingene som skulle repareres på Bergens Mekaniske Verksted den morgenen. Riggens sikkerhetssertifikater var utløpt, blant annet med henvisning til det defekte ladesystemet. Tre uker før ulykken fikk rederiet pålegg fra Sjøfartsdirektoratet om syv utbedringspunkter. Ingen var gjennomført.

Rapporten fra ulykkeskommisjonen sier lite om hvorfor det manglet skyteliner. Heller ikke påleggene fra sjøfartsinspektøren nevner dem. Hvem hadde ansvaret?

Ingunn Gabrielsen leser seg kvalm på ulykkeskommisjons rapport. Den omkomne kapteinen får det meste av skylden. Kanskje det var derfor hun fikk beskjed om å kreve erstatning av hans etterlatte?

Deep Sea Driller ble kondemnert, forsikret for 200 millioner kroner. To år tidligere hadde kommandittselskapet betalt 150 millioner for riggen. I polisen lå 35 millioner kroner til dekning av tapt fortjeneste.

Tapet av ektemann, far og forsørger ble summert opp til 185.000 kroner. Pluss renter. Deler av beløpet tok overformynderiet hånd om. De fleste av de overlevende mistet jobben og fikk med seg tre månedshyrer. Noen fikk fratrekk for klærne de fikk da de ble utskrevet fra sykehuset.

— Jeg har aldri sett papirene på ulykkesforsikringen. Overformynderiet etterlyste dem også, da de skulle avgjøre hvordan pengene skulle fordeles, men dokumentene dukket aldri opp. Hvilken rolle spilte det at de ikke var om bord i riggen da ulykken skjedde?

I DAG ER INGUNN GABRIELSEN UFØRETRYGDET. Hun har astma og allergier. Dagene går med til å grave i gamle papirer etter ulykken som drepte mannen hennes.

— Jeg har ikke engang penger til å dra til Fedje.

Men det er ikke erstatning og oppgjør hun er ute etter. Støttegruppen etter Deep Sea Driller vil ha den oppmerksomhet oljens første store dødsulykke fortjener. Det er ikke for sent for myndighetene å komme med de beklagelser og kondolanser som aldri kom for 28 år siden.

For to år siden reiste rederiet et minnesmerke på Fedje. 26 år etter at Ruth Nilsen bredte dynekåpen sin rundt Ingunns store kjærlighet.

— Hun gråt så mye da vi møttes. Jeg tror det hjalp litt. Tenk hvordan hun har hatt det i alle disse årene. Helt alene med to små barn. Ingen hjelp å få, sier Ruth Nilsen.

— Jeg setter blomster ved minnesteinen på årsdagen for ulykken, og når han har bursdag. Lyngen jeg satte i høst har stått hele vinteren. Utrolig, når du tenker på hvordan det blåser oppå der.

ENKEN: – Mitt tap er like stort som alle andres. Det jeg ønsker meg aller mest er at Deep Sea Driller-ulykken skal få den oppmerksomhet den fortjener, sier Ingunn Vier Gabrielsen. 21 år gammel ble hun enke og alenemor til to små.