Det ligger der fremdeles — et stort, hvitt trehus i byens beste strøk. Åtte vinduer ut mot Kalfarveien, en hage på andre siden. Fremdeles kan man høre småbarnsstemmer når man går forbi nummer 43. Men Kalfarveien barnehage har en historie som ikke alle kjenner.

Fra 28. mai 1931 huset det Bergens kommunale Spedbarnshjem. Der bodde rundt 30 småbarn som hadde fått en røff start på livet. Alle var barn som av ulike grunner ikke fikk bli hos mamma eller pappa. I byens arkiver finnes knapt bilder av eller informasjon om spedbarnshjemmet. Aagot Vedeler Lindebrække (98) vil gjerne fortelle.

Som 19-årig spedbarnspleie-student i 1932 jobbet hun på hjemmet. Sammen med 14–15 andre ungjenter tok hun seg av rundt 30 småbarn. De var i alderen fra nyfødt til to år, og mange skulle adopteres bort. Ved toårsalderen ble de gjenværende plassert på barnehjem.

Aagot er trolig et av de siste tidsvitnene fra livet ved spedbarnshjemmet.

— Vi var fryktelig glade i barna. Vi hadde jo valgt oss ut hvert vårt lille kjælebarn. "Min" var en pen, blond liten gutt, som jeg tok meg av i mer enn et halvt år. Jeg syntes han var skjønn, og var veldig glad i ham. Moren kom og besøkte ham hver eneste uke når det var besøksdag. Ååå ... det var en sånn begeistring og en sånn glede hver gang når hun kom. Men én dag hun kom, var han ikke var der. Han var bortadoptert uten at hun hadde fått beskjed. Det var det tristeste jeg opplevde på hjemmet. Da følte jeg virkelig med henne. Stakkars, hun gråt og hulket og var fortvilet.

RESERVEMAMMA: --Jeg syntes han var skjønn, mimrer Aagot Lindebrække (98). Hun hadde denne gutten som "kjælebarn" da hun jobbet på Bergen Spedbarnshjem som ung jente. Hun husker ikke hva han het. Men hun har aldri glemt at moren brøt sammen da hun en dag fikk vite at han var bortadoptert.
PRIVAT

Ugift og beskkjeden

Aagot Lindebrække er nesten hundre år gammel. Når hun tenker åtti år tilbake, på det knappe året hun jobbet på spedbarnshjemmet, er det historien om den lille, lubne gutten som sitter tydeligst igjen.

— Om moren vet jeg ikke annet enn at hun var en ugift, beskjeden jente. Men hun kom, hver eneste uke.

Det var Aagot som fortalte guttens mor at han ikke var der lenger. Han var nesten to år gammel da han ble bortadoptert, tror hun.

— Moren brast i gråt foran meg. Hun kom bare for å hilse på, og så fikk hun vite at han ikke var der! Det var så brutalt og grusomt, stakkars, hun gråt og hulket. Var helt fortvilet.

Aagot vet ikke om guttens mor hadde underskrevet adopsjonserklæring, men antar at det var gjort. Hun vet ikke om det var vanlig at adopsjon ble gjennomført på denne måten, men mener selv at hun kun opplevde det denne ene gangen.

— På sommerstid fikkmødrene være med barnet ut i hagen når de kom på besøk. Da fikk de være med barna for seg selv, og vi holdt oss litt vekke. Det var ellers mange mødre som aldri kom og så til barna, men jeg reflekterte ikke særlig over det. Jeg formoder at de var ugifte, de aller fleste. Om de var gatepiker, eller skikkelige jenter som var kommet i "uløkka", er ikke så godt å vite. Men turte liksom ikke berøre slike tema.

file63pjhk0nguf1eyjpd2ah.jpg

Søvn, mat og stell

Med all erfaringen man har fått gjennom livet, ser man jo ganske annerledes på ting. Men du vet, når man er 19 år, har man ikke noe særlig menneskekunnskap. Å, det er så lenge siden! ler Aagot, som senere ble gift og fikk barn med Sjur Lindebrække. Han satt på Stortinget i åtte år for Høyre. Aagot var hjemme og tok seg av barna. Hun gikk aldri videre med sin utdanning som spedbarnspleier, det var i utgangspunktet foreldrenes ønske.

— En vanlig dag på spedbarnshjemmet besto av stell, søvn og mat, som det vanligvis er med små barn. Du kan tenke deg, å få tretti barn opp av sengene – påkledning, bleieskift, mating og alt. Så ble de plassert i enten en lekegrind eller stol, inntil neste måltid. De små fikk flaske, men når de ble litt større, ble det grøt og dessert og sånn.

Huset var gammeldags, allerede den gangen. Men vi hadde ikke noen krav til noe annet. Alle pleierskene bodde på hjemmet. Vi lå på dobbeltrom, jeg delte med en jente fra Haugesund. Mange av de andre kom fra Haugesund eller Stavanger. Det var streng disiplin, og vi måtte være i seng til et visst klokkested. Det hendte jeg snek meg ut av og til, ler Aagot. - Jeg hadde en venn som var lege, som bodde borte i gaten. Det var litt farlig!

En gang kokken var borte, måtte Aagot steppe inn på kjøkkenet.

- De hadde det godt

KJÆLEBARNET: - Vi hadde valgt oss ut hvert vårt lille kjælebarn. «Min» var en pen, blond liten gutt, som jeg tok meg av i mer enn et halvt år. Jeg syntes han var skjønn, og var veldig glad i ham. Ååå ... det var en sånn begeistring hver gang moren kom på besøk!
PRIVAT

— Jeg var jo en sånn overklassejente som «aldri» hadde vært på et kjøkken, men jaja, tenkte jeg, og laget middagen i en uke eller to. Da fikk de så god mat som de aldri hadde fått, ler Aagot. Hun minnes fremdeles at bestyrerinnen kjøpte inn margarin om sommeren, som ble harsk i sommervarmen, men som jentene likevel måtte slite med hele vinteren.- En gang jeg var dårlig i magen, fikk jeg rødvin av min mor. Det ble ikke godtatt. Jeg skal love deg at den slags ikke var lov. Men vi hadde det jo litt moro også! Når vi pleierskene satt ute i hagen med barna, var det klager fra naboen fordi det var for mye støy. Jeg tror ikke barna var særlig mye ute om vinteren, jeg husker ikke så godt. Når dere kan se åtti år tilbake på livet deres, kan dere selv se hvor mye dere husker! ler Aagot. Godt på vei mot hundre år er det på tide å rydde opp, mener hun. Bildene fra spedbarnshjemmet tok hun med sitt eget kamera. Nå blir de gitt til Bergen Byarkiv.

— En gang fikk en av pleierskene helvetesild, men ble ikke tatt ut av jobb. Hun tok barnas bleier halvvåte fra snoren, og la dem på nakken. Det var en smittekilde av Guds nåde, og resultatet var at tretti barn fikk vannkopper. Du kan tenke deg! ler Aagot.

— Jeg kan ikke si annet enn at vi var veldig opptatt av barna. De hadde det godt.

OPPTATT AV BARNA: - Jeg kan ikke si annet enn at vi var veldig opptatt av barna. De hadde det godt, sier Aagot Lindebrække i dag. Som 19-årig spedbarnspleiestudent i 1932 jobbet hun med 30 småbarn på Bergens Spedbarnshjem. Mange skulle adopteres bort
PRIVAT
HUSET: Det ligger der fremdeles – et stort, hvitt trehus i byens beste strøk. Innenfor vinduene bodde 30 småbarn som fikk en røff start på livet. I dag huser det hvite huset Kalfarveien barnehage.
BILDESAMLINGEN, UIB