Tre gutter og én katt. Det er kollektivet mitt, fint plassert ved bunnen av fjellsiden. Vi startet med gjennomtenkte planer — fordelte stue, kjøkken, bad hver for oss hver uke. Lot man være å gjøre jobben, skyldte man de to andre en øl.Det er fem semestre siden, og planen raknet raskt. Alltid kan vi finne på noe som er viktigere enn å vaske. Og katten har mer enn nok med å vaske seg selv.

Oppvasken står i dagevis. Støvet samler seg langs veggen. Matrestene blir liggende på kjøkkengulvet. Ølboksene blir ikke pantet før stipendet er brukt opp.

Et rotete og skittent studentkollektiv? Jeg endte som klisjeen jeg trodde jeg skulle unngå. Foreldrene mine hadde jo gitt meg gode vaner. Oppvasken skulle tas med én gang, rommet skulle støvsuges hver uke.

Må jeg virkelig tilbake til lommepenger for å ha insentiv til vaske?

Så var det hjem til jul. Hjem til mor, hjem til et rent og ryddig hjem.

Sånn kan man altså også bo. Selv med julemat og juleøl og julepynt forble huset velluktende og komfortabelt.

Tilbake til hverdagen i kollektivet, og rett til butikken. En mopp til 250 kr. Våtmopp til 52 kr. Baderomsskrubb til 113 kr. Jeg tømte hyllen. Svamp, klor, luftfrisker, kluter.

Jeg skjønte det da jeg sto ved kassen: Det er dyrt å være voksen.