Det er ti år siden Gerd Kulseth (79) satt ved frokostbordet hjemme hos datteren Marit. Ti år siden svigersønnen kom løpende og ropte at det hadde skjedd en fryktelig naturkatastrofe i Thailand.

På fjernsynet så de monsterbølgene komme. Redselen festet seg som en kald klo andre juledag 2004.

— Jeg har ofte tenkt: Gud, så redde de må ha vært, sier Kulseth.

Tre av åtte personer fra Hordaland som døde i flodbølgen var hennes. Datteren Kirsti Kulseth (36), som ventet barn. Barnebarnet Shyrin Mossallaee Kulseth (8) og datterens kjæreste Ole Berge Drægni (40).

— Til tider har sorgen vært grusom. Jeg kunne stå med et bilde av dem i hånden og tenke: «Dette er det eneste jeg har igjen av dem nå». Og så brast jeg sammen, sier Kulseth.

Flyttet til Fredrikstad

Kulseth står utenfor leiligheten sin på Kråkerøy ved Fredrikstad og ser mot det åpne havet. Det er her hun bor nå.

Vi i familien gråter ikke lenger sammen når vi snakker om dem. Nå er det ofte de hyggelige minnene som kommer.

— Du skulle kanskje tro at jeg ikke orket havet. Men hele livet har jeg bodd ved sjøen. Det som skjedde i Thailand har ikke endret det.

For ett år siden flyttet hun for å være nærmere datteren Marit og hennes familie.

— Å bli fortrolig med barnebarna og se dem vokse opp kan ikke betales med penger.

DØDE: Kirsti Kulseth (36), Shyrin Mossallaee Kulseth (8) og Ole Berge Drægni (40) omkom under tsunamien for ti år siden.

Barnebarna vil gjerne høre om Shyrin. For hun fant på så mye rart, var en slags Pippi Langstrømpe.

— Vi i familien gråter ikke lenger sammen når vi snakker om dem. Nå er det ofte de hyggelige minnene som kommer, sier Kulseth.

Ønsket at de ble funnet

Vi går ti år tilbake i tid. Datteren Kirsti og familien hadde en dag igjen av ferien i Thailand da flodbølgen kom.

— Hadde de vært på hotellet, hadde de klart seg. Men de var ikke der. Jeg tror de hadde gått en tur fordi Shyrin ville kjøpe presanger før hjemreisen.

  1. desember kjørte Kirstis far til Flesland for å se om de kom med flyet som skulle ta dem hjem. Turen var forgjeves. Gerd Kulseth var i sjokk.

De to første døgnene klarte hun ikke gråte. Først da hun satt seg på flyet fra Rygge til Bergen fjerde juledag knakk hun sammen.

— Det var fullstendig kaos inne i meg. Det var som om dette ikke skjedde med meg.

- Skremmende opplevelse

Ventetiden hjemme i Bergen var uutholdelig og uten søvn. Håp vekslet med fortvilelse. Da politiet om hjem til henne med bildet av en kvinne som var funnet i live og ble hentet ut på en båre, sa hun at det var Kirsti.

— Denne kvinnen hadde lyst, krøllete hår. Det hadde aldri Kirsti hatt. Jeg sa det kanskje fordi jeg ønsket så sterkt at hun skulle bli funnet i live. Heldigvis sa den andre datteren min ifra. Det kunne ikke være Kirsti. Det var en skremmende opplevelse, sier Kulseth.

Til slutt kom beskjeden om at alt håp var ute.

MENINGSFULLT: Flere ganger har Gerd Kulseth vært tilbake til Thailand for å følge med på hvordan pengene etter minnekonsertene i Bergen ble brukt. Før flodbølgen tok datteren og barnebarnet hennes hadde hun aldri vært i Thailand. I august 2004 var hun der for første gang.
Jan Gunnar Furuly

— Da det siste håpet brast og jeg visste at de ville komme hjem i en kiste, hadde jeg lyst til å dø selv.

Ville ha fylt 18 år

Å prate om dem hun mistet har vært terapi for Kulseth. Bare tre måneder før tsunamien mistet hun også mannen sin. Det ble svært mye å bære.

Fastlegen i Bergen og krisepsykolog Atle Dyregrov var viktige og satte av nok tid.

Etter en stund var det blant annet én ting som plaget henne. Kulseth hadde en liten krangel med datteren sin før hun dro til Thailand.

Det var så vondt å tenke på at hun ikke hadde orket snakke om det.

— Jeg tok kontakt med Dyregrov og måtte fortelle. Han spurte: «Er krangelen noe du ville ha husket hvis Kirsti hadde kommet hjem?». Jeg svarte nei: «Vet du hva vi kaller dette? Selvpining», sa han. Det var som om han tok en ham av meg. Det var en sånn lettelse, sier Kulseth.

Sorgen er der hele tiden, men den er ikke så blødende som den var.

Hun har også vært med på å organisere flere minnekonserter i Bergen. Slik har barn på skoler i Thailand fått lunsj på skolen og en bedre hverdag.

— Jeg har besøkt skolen flere ganger. Men i høst avsluttet jeg det frivillige arbeidet. Da ville Shyrin ha fylt 18 år.

Tankene kommer om morgenen

Savnet etter de små tingene er fortsatt stort. Lesestundene med Shyrin. Kirstis spontane besøk med kaffekoppen i hånden mens hun leste til eksamen.

Fortsatt kommer hun seg fort ut av sengen om morgenen. Blir hun liggende, kommer tankene.

— Sorgen er der hele tiden, men den er ikke så blødende som den var. Likevel savner jeg dem hele tiden. Og de lever fortsatt inne i meg.

  1. juledag hvert år går familien ned til stranden på Kråkerøy der de snakker sammen, griller og har en fin stund, før tre røde roser legges på sjøen.

Det aller tyngste har vært å leve videre når de andre ikke fikk lov til det. Datteren, som var gravid og så lyst på fremtiden. Shyrin, som skulle tilbake til skolekameratene sine ved Kronstad skole etter juleferien.

— Det er så urettferdig. De gledet seg sånn over livet, sier Kulseth stille.